Hør episoden26 min
- Kategori:
- Dokumentar
- Format:
- Podkast
- Lengde:
- 26 min
- Dato:
- 22. desember 2010
Andre har også hørt
- desember 20109 episoder
- Den 12. september 1165 kom en dråpe av Kristi Blod til den nye domkirken i Nidaros, ifølge islandske kilder. Dette var et sjeldent relikvie som i tillegg til det flotte Olavsskrinet ga Nidarosdomen status som en av de viktigste pilgrimskirkene i hele Europa. – Dette var midt i korstogstiden, og det er jo ikke helt usannsynlig at fingerringen av gull hvor blodsdråpen var gjemt i en krystall, kunne ha kommet direkte fra Jerusalem, sier Øystein Ekroll. Det er kjent at også en splint fra Jesu kors, som Sigurd Jorsalfar fikk i Jerusalem, til slutt kom til Nidaros på 1200-tallet. – Til sammen vet vi at det var 24 relikvier som ble oppbevart i sine repositorier i sidekapellet, sier Ekroll. Hvert relikvie hadde sine festdager, med prosesjoner og korverk. Også Kristi Blodsdråpe fikk sitt eget officium, en messe, men i likhet med alle de andre kiorverkene og selve relikviene gikk alt tapt i reformasjonen. Men for noen få år siden fant musikkviteren Gisela Attinger 10 sider av et manuskript i Nasjonalbiblioteket i København. Pergamentet var gjenbrukt som innbinding til et regnskap, men på baksiden var både noter og tekst til Fingergullofficiet. – Ikke bar er manuskriptet et relikvie i seg selv, det et er også en av de aller eldste, norske komposisjoner vi kjenner til, sier professor og sanger Robert Hankeln. Han gir MUSEUMs lyttere et lite eksempel på ”lyden av middelalderen” ved å synge to av bønnene fra Fingergullofficiet. Programmet ble sendt første gang 26/12 2004. Med Roman Hankeln, Gisela Attinger, Audun Dybdahl og Øystein Ekroll. Boken om Fingergullofficiet heter The Nidaros Office of the Holy Blood, Tapir Academic Press, 2004, utgitt av Senter for middelalderstudier i Trondheim.En dråpe av Kristi blod i NidarosdomenEn dråpe av Kristi blod i NidarosdomenDen 12. september 1165 kom en dråpe av Kristi Blod til den nye domkirken i Nidaros, ifølge islandske kilder. Dette var et sjeldent relikvie som i tillegg til det flotte Olavsskrinet ga Nidarosdomen status som en av de viktigste pilgrimskirkene i hele Europa. – Dette var midt i korstogstiden, og det er jo ikke helt usannsynlig at fingerringen av gull hvor blodsdråpen var gjemt i en krystall, kunne ha kommet direkte fra Jerusalem, sier Øystein Ekroll. Det er kjent at også en splint fra Jesu kors, som Sigurd Jorsalfar fikk i Jerusalem, til slutt kom til Nidaros på 1200-tallet. – Til sammen vet vi at det var 24 relikvier som ble oppbevart i sine repositorier i sidekapellet, sier Ekroll. Hvert relikvie hadde sine festdager, med prosesjoner og korverk. Også Kristi Blodsdråpe fikk sitt eget officium, en messe, men i likhet med alle de andre kiorverkene og selve relikviene gikk alt tapt i reformasjonen. Men for noen få år siden fant musikkviteren Gisela Attinger 10 sider av et manuskript i Nasjonalbiblioteket i København. Pergamentet var gjenbrukt som innbinding til et regnskap, men på baksiden var både noter og tekst til Fingergullofficiet. – Ikke bar er manuskriptet et relikvie i seg selv, det et er også en av de aller eldste, norske komposisjoner vi kjenner til, sier professor og sanger Robert Hankeln. Han gir MUSEUMs lyttere et lite eksempel på ”lyden av middelalderen” ved å synge to av bønnene fra Fingergullofficiet. Programmet ble sendt første gang 26/12 2004. Med Roman Hankeln, Gisela Attinger, Audun Dybdahl og Øystein Ekroll. Boken om Fingergullofficiet heter The Nidaros Office of the Holy Blood, Tapir Academic Press, 2004, utgitt av Senter for middelalderstudier i Trondheim.26 min
- På en liten holme i Mjøsa ligger ruinene etter en middelalderborg som på 1200-tallet reiste seg 25 meter i været med tykke steinmurer. Hvor mye er det igjen av denne mektige borgen i dag ? I MUSEUM får du historien om kastellet på Steinsholmen , fortalt av Tor Sæther og Tom Haraldsen i et program fra januar 2009. ”Kongen lot bygge en borg på holmen ved Ringsaker kirke”, skriver Snorre i Håkon Håkonsons saga. Mye tyder på at byggeåret må ha vært 1234, ifølge konservator og arkeolog Tor Sæther fra Domkirkeodden. Da skrev nemlig Hamarbiskopen et sint brev til Paven om kongens nye borg. Det var sterk rivalisering mellom kirke og kongemakt, og biskopen hadde sin egen befestning med kastell og væpnede menn på Domkirkeodden. Steinsholmen ligger like syd for Mjøsbrua, bare 50 meter fra Mjøsas østre bredd. Det er ikke mange som kjenner til ruinene, men det er fortsatt steinmurer på opp til 2 meters høyde og halvannen meters bredde. Restene etter grunnmuren måler 18 ganger 20 meter og ifølge Tor Sæther har kastellet vært minst 25 meter høyt, bygget etter modell fra europeiske tårnborger. – Her hadde kongen en garnison som kunne kontrollere mye av ferdselen både til lands og til vanns i hele distriktet, sier Sæther. Den militære bruken av festningen opphørte etter borgerkrigen på 1200-tallet, og i Magnus Lagabøters Hirdskrå fra 1273 går det fram at Mjøskastellet ble brukt som statsfengsel. I moderne tid har de sjeldne borgruinene ligget i fred. Bortsett fra en amatørmessig utgravning i 1880-årene har lite vært gjort for å ta vare på denne spesielle delen av Norsk og Skandinavisk ruinhistorie. – Dette er en av de best bevarte hemmelighetene blant norske fornminner, sier Tor Sæther.Over isen til MjøskastelletOver isen til MjøskastelletPå en liten holme i Mjøsa ligger ruinene etter en middelalderborg som på 1200-tallet reiste seg 25 meter i været med tykke steinmurer. Hvor mye er det igjen av denne mektige borgen i dag ? I MUSEUM får du historien om kastellet på Steinsholmen , fortalt av Tor Sæther og Tom Haraldsen i et program fra januar 2009. ”Kongen lot bygge en borg på holmen ved Ringsaker kirke”, skriver Snorre i Håkon Håkonsons saga. Mye tyder på at byggeåret må ha vært 1234, ifølge konservator og arkeolog Tor Sæther fra Domkirkeodden. Da skrev nemlig Hamarbiskopen et sint brev til Paven om kongens nye borg. Det var sterk rivalisering mellom kirke og kongemakt, og biskopen hadde sin egen befestning med kastell og væpnede menn på Domkirkeodden. Steinsholmen ligger like syd for Mjøsbrua, bare 50 meter fra Mjøsas østre bredd. Det er ikke mange som kjenner til ruinene, men det er fortsatt steinmurer på opp til 2 meters høyde og halvannen meters bredde. Restene etter grunnmuren måler 18 ganger 20 meter og ifølge Tor Sæther har kastellet vært minst 25 meter høyt, bygget etter modell fra europeiske tårnborger. – Her hadde kongen en garnison som kunne kontrollere mye av ferdselen både til lands og til vanns i hele distriktet, sier Sæther. Den militære bruken av festningen opphørte etter borgerkrigen på 1200-tallet, og i Magnus Lagabøters Hirdskrå fra 1273 går det fram at Mjøskastellet ble brukt som statsfengsel. I moderne tid har de sjeldne borgruinene ligget i fred. Bortsett fra en amatørmessig utgravning i 1880-årene har lite vært gjort for å ta vare på denne spesielle delen av Norsk og Skandinavisk ruinhistorie. – Dette er en av de best bevarte hemmelighetene blant norske fornminner, sier Tor Sæther.26 min
- En liten samling klipp fra noen av MUSEUMs juleprogrammer markerer programmets 10-års jubileum julen 2010. Innholdet spenner fra "norske ikoner" - Høysetetavlene fra 1700 og 1800 tallet, via et kristens kors-smykke fra 900-tallet funnet på Mjøsas bredd til julegatene i Leipzig, emigrantbrev fra 1800-tallets Amerika og skolesamisk laud i Neiden. Og ikke å forglemme : Norge og verdens (?) eneste nisseskjelett, presentert av Ann Karin Hufthammer og Gunnar Langhelle på Bergens Museum.Museums julehefteMuseums julehefteEn liten samling klipp fra noen av MUSEUMs juleprogrammer markerer programmets 10-års jubileum julen 2010. Innholdet spenner fra "norske ikoner" - Høysetetavlene fra 1700 og 1800 tallet, via et kristens kors-smykke fra 900-tallet funnet på Mjøsas bredd til julegatene i Leipzig, emigrantbrev fra 1800-tallets Amerika og skolesamisk laud i Neiden. Og ikke å forglemme : Norge og verdens (?) eneste nisseskjelett, presentert av Ann Karin Hufthammer og Gunnar Langhelle på Bergens Museum.26 min
- Den anglikanske St.Edmunds kirke øverst i Møllergata var dronningens britiske tilfluktssted og er i dag som et minnested for Dronning Maud. I MUSEUM møter vi forstander Sigrid Kvaal og dronningens biograf, Tor Bomann-Larsen. Sendt første gang julen 2007. I 1883 ble den anglikanske St.Edmunds kirke bygget øverst i Møllergata i Oslo. Der har den lille teglkirken ligget siden, som en miniatyrkatedral klemt inne mellom moderne kontorbygg. Dette ble Dronning Mauds britiske tilfluktssted i hele perioden fra 1905 til hennes død i 1938. Et stort relieff i hugget marmor, utført av Betsy Gude Schirmer og gitt av Kong Haakon, gir kirken preg av et minnested for den britiske prinsessen og norske dronningen. To store messinglysestaker og et kors i messing prydet med rav er en personlig gave fra Maud etter kroningen i 1906. Også et relieff av dronningens far, Kong Edward VII og hennes søstre, dronning Aleksandra og prinsesse Victoria er gitt av Maud til kirken. – Det fortelles at kongeparet spaserte ned til Stortorvet fra Slottet, og så gikk kongen inn i Domkirken og dronning Maud fortsatte opp Møllergata og hit til St.Edmunds, sier forstander Sigrid Kvaal. – Dronning Maud var helt og fullt en privat person, det insisterte hun på, sier forfatter Tor Bomann-Larsen som forteller om dronningens forhold både til kirken her i Oslo og hennes mange opphold på Sandringham og Appleton House i England. Blant annet forteller Bomann-Larsen om dramaet da kongeparet måtte beordres hjem til jul i desember 1906.Dronning Mauds kirke i OsloDronning Mauds kirke i OsloDen anglikanske St.Edmunds kirke øverst i Møllergata var dronningens britiske tilfluktssted og er i dag som et minnested for Dronning Maud. I MUSEUM møter vi forstander Sigrid Kvaal og dronningens biograf, Tor Bomann-Larsen. Sendt første gang julen 2007. I 1883 ble den anglikanske St.Edmunds kirke bygget øverst i Møllergata i Oslo. Der har den lille teglkirken ligget siden, som en miniatyrkatedral klemt inne mellom moderne kontorbygg. Dette ble Dronning Mauds britiske tilfluktssted i hele perioden fra 1905 til hennes død i 1938. Et stort relieff i hugget marmor, utført av Betsy Gude Schirmer og gitt av Kong Haakon, gir kirken preg av et minnested for den britiske prinsessen og norske dronningen. To store messinglysestaker og et kors i messing prydet med rav er en personlig gave fra Maud etter kroningen i 1906. Også et relieff av dronningens far, Kong Edward VII og hennes søstre, dronning Aleksandra og prinsesse Victoria er gitt av Maud til kirken. – Det fortelles at kongeparet spaserte ned til Stortorvet fra Slottet, og så gikk kongen inn i Domkirken og dronning Maud fortsatte opp Møllergata og hit til St.Edmunds, sier forstander Sigrid Kvaal. – Dronning Maud var helt og fullt en privat person, det insisterte hun på, sier forfatter Tor Bomann-Larsen som forteller om dronningens forhold både til kirken her i Oslo og hennes mange opphold på Sandringham og Appleton House i England. Blant annet forteller Bomann-Larsen om dramaet da kongeparet måtte beordres hjem til jul i desember 1906.26 min
- Først i 1985 fikk musikkprofessor Hella Brock tillatelse fra myndigheten i det vaklende DDR til å reise til Norge for å studere Edvard Griegs musikk. Ti dager ble innvilget, men det ble starten på 20 år med intens lobbyvirksomhet for Edvard Grieg i Leipzig. Grieg kom til Konservatoriet i Leipzig 15 år gammel. Han ble der tre år, og kom ofte tilbake til vennen Max Abraham i Peter Verlag. Edvard og Nina Grieg hadde to rom i tredje etasje i Talstrasse 10, og der bodde de i lange perioder i musikksesongene helt til Edvard Griegs død i 1907. Her spilte også Grieg mange av sine klaverstykker for første gang, her instrumenterte han Peer Gynt-suitene, og her traff han Johannes Brahms og Peter Tsjaikovsky blant mange andre personligheter. Leipzig var Griegs andre hjem, og i dag er musikkrommet i Peter Verlag restaurert med støtte fra private sponsorer og blir brukt som samlingssted for Edvard Grieg Foreningen. Primus motor er utrettelige Hella Brock, født 1919. Hennes siste bragd er å få en stor allée i en park oppkalt etter Edvard Grieg. neste mål er en byste og en internasjonal konferanse i 2008. Programmet, som ble sendt første gang julaften 2006, starter med en vandring i Leipzigs julegater og inn i St.Nicolaykirken.Julegatene i Leipzig og Edvard GriegJulegatene i Leipzig og Edvard GriegFørst i 1985 fikk musikkprofessor Hella Brock tillatelse fra myndigheten i det vaklende DDR til å reise til Norge for å studere Edvard Griegs musikk. Ti dager ble innvilget, men det ble starten på 20 år med intens lobbyvirksomhet for Edvard Grieg i Leipzig. Grieg kom til Konservatoriet i Leipzig 15 år gammel. Han ble der tre år, og kom ofte tilbake til vennen Max Abraham i Peter Verlag. Edvard og Nina Grieg hadde to rom i tredje etasje i Talstrasse 10, og der bodde de i lange perioder i musikksesongene helt til Edvard Griegs død i 1907. Her spilte også Grieg mange av sine klaverstykker for første gang, her instrumenterte han Peer Gynt-suitene, og her traff han Johannes Brahms og Peter Tsjaikovsky blant mange andre personligheter. Leipzig var Griegs andre hjem, og i dag er musikkrommet i Peter Verlag restaurert med støtte fra private sponsorer og blir brukt som samlingssted for Edvard Grieg Foreningen. Primus motor er utrettelige Hella Brock, født 1919. Hennes siste bragd er å få en stor allée i en park oppkalt etter Edvard Grieg. neste mål er en byste og en internasjonal konferanse i 2008. Programmet, som ble sendt første gang julaften 2006, starter med en vandring i Leipzigs julegater og inn i St.Nicolaykirken.26 min
- ”My dear brother, jeg bor hos en tullebarbukk og fikk vassgrøt til julaften. Jeg kjører et team på to hester på farmen her for board, kost og losji”. Slik begynner et av de brevene en norsk utvandrer skrev hjem fra North Dakota i 1873. Andre brev forteller om en ung jente som i 1886 feiret julen i Cedar Falls sammen med danske innvandrere. En annen forteller i 1916 om hvordan de sliter med å lære seg det amerikanske språket på kurs om kveldene. I MUSEUM leser direktør Knut Djupedal på Norsk Utvandrermuseum fra mange av de julebrevene fra Amerika som er tatt vare på i arkivet. Vi besøker også en liten, hvitmalt trekirke fra Oak Ridge, 1896, flyttet og gjenoppført på utvandrermuseet. Pengene til flyttingen kom fra en norsk-amerikaner fra Stange som ble milliarder i Las Vegas. Musikken i programmet er autentisk norsk folkemusikk slik den ble spilt i de skandinaviske miljøene i Minnesota i tiden rundt forrige århundre. Blant andre Leonard Finseth, født 1911 i Clearwater, Wisconsin spiller norske melodier slik hans foreldre hadde tatt dem med seg fra Trondheim. – Likheten mellom de første, norske utvandrerne til Amerika og de moderne innvandrerne til Norge er slående, sier Knut Djupedal. De sendte hjem penger, var religiøst konservative og holdt sammen i etniske, lukkede grupper. Mer enn tretti prosent vendte tilbake, sier Djupedal, som mener at tilbakevandringen fra Amerika har betydd mye for det moderne Norge. Musikken i programmet er hentet fra Utvandrermuseets arkiv . Vi hører blant andre Leroy Larson and the Minnesota Scandinavian Ensemble. Sendt første gang julen 2004Julebrevet fra AmerikaJulebrevet fra Amerika”My dear brother, jeg bor hos en tullebarbukk og fikk vassgrøt til julaften. Jeg kjører et team på to hester på farmen her for board, kost og losji”. Slik begynner et av de brevene en norsk utvandrer skrev hjem fra North Dakota i 1873. Andre brev forteller om en ung jente som i 1886 feiret julen i Cedar Falls sammen med danske innvandrere. En annen forteller i 1916 om hvordan de sliter med å lære seg det amerikanske språket på kurs om kveldene. I MUSEUM leser direktør Knut Djupedal på Norsk Utvandrermuseum fra mange av de julebrevene fra Amerika som er tatt vare på i arkivet. Vi besøker også en liten, hvitmalt trekirke fra Oak Ridge, 1896, flyttet og gjenoppført på utvandrermuseet. Pengene til flyttingen kom fra en norsk-amerikaner fra Stange som ble milliarder i Las Vegas. Musikken i programmet er autentisk norsk folkemusikk slik den ble spilt i de skandinaviske miljøene i Minnesota i tiden rundt forrige århundre. Blant andre Leonard Finseth, født 1911 i Clearwater, Wisconsin spiller norske melodier slik hans foreldre hadde tatt dem med seg fra Trondheim. – Likheten mellom de første, norske utvandrerne til Amerika og de moderne innvandrerne til Norge er slående, sier Knut Djupedal. De sendte hjem penger, var religiøst konservative og holdt sammen i etniske, lukkede grupper. Mer enn tretti prosent vendte tilbake, sier Djupedal, som mener at tilbakevandringen fra Amerika har betydd mye for det moderne Norge. Musikken i programmet er hentet fra Utvandrermuseets arkiv . Vi hører blant andre Leroy Larson and the Minnesota Scandinavian Ensemble. Sendt første gang julen 200426 min
- Et mannsansikt som rekker tunge, en annen som trekker seg i skjegget. På 1000-tallet var dette ensbetydende med død og fortapelse, pinsler og synd. Skjegg var det bare hedninger, jøder og muslimer som hadde i tidlig middelalder, og særlig i Norden. Selve ordet barbar er avledet av ordet for skjegg. På de første steinkirkene i Norge står disse ansiktene og griner mot de besøkende som en alvorlig advarsel om hva som venter hvis ikke de hedenske skikkene ble endret. I MUSEUM forteller doktorgradsstipendiat Kjartan Prøven Hauglid om skjeggtrekkere og andre romanske steinskulpturer på kirkene i Hedrum og Tjølling. I tillegg går Hauglid og 10 andre middelaldereksperter gjennom det spennende kirkeinventaret på et ”grubleseminar” med mange spørsmål og få svar. Vi får høre om hvordan Madonnafiguren i tre ble skåret om og fikk ny ”look” etter motesvingninger på 1400-tallet. Både hårfrisyre og klesdrakt på Jesus og Maria ble forandret etter tidens smak. Grublerne forteller om dødens ritualer i krysningen mellom katolisisme og reformasjon, og vi får høre campanolog Terje Groot demonstrere lyden av 1100-tallet fra klokketårnet. På "grubleseminaret" møter vi Kjartan Prøven Hauglid, Morten Stige, Kristine Kolrud, Kristin Bliksrud Aavitsland, Elisabeth Andersen, Karl Gervin, Øystein Ekroll og camanologTerje de Groot. Dette programmet ble sendt første gang i januar 2010.Rekke tunge og trekke skjeggRekke tunge og trekke skjeggEt mannsansikt som rekker tunge, en annen som trekker seg i skjegget. På 1000-tallet var dette ensbetydende med død og fortapelse, pinsler og synd. Skjegg var det bare hedninger, jøder og muslimer som hadde i tidlig middelalder, og særlig i Norden. Selve ordet barbar er avledet av ordet for skjegg. På de første steinkirkene i Norge står disse ansiktene og griner mot de besøkende som en alvorlig advarsel om hva som venter hvis ikke de hedenske skikkene ble endret. I MUSEUM forteller doktorgradsstipendiat Kjartan Prøven Hauglid om skjeggtrekkere og andre romanske steinskulpturer på kirkene i Hedrum og Tjølling. I tillegg går Hauglid og 10 andre middelaldereksperter gjennom det spennende kirkeinventaret på et ”grubleseminar” med mange spørsmål og få svar. Vi får høre om hvordan Madonnafiguren i tre ble skåret om og fikk ny ”look” etter motesvingninger på 1400-tallet. Både hårfrisyre og klesdrakt på Jesus og Maria ble forandret etter tidens smak. Grublerne forteller om dødens ritualer i krysningen mellom katolisisme og reformasjon, og vi får høre campanolog Terje Groot demonstrere lyden av 1100-tallet fra klokketårnet. På "grubleseminaret" møter vi Kjartan Prøven Hauglid, Morten Stige, Kristine Kolrud, Kristin Bliksrud Aavitsland, Elisabeth Andersen, Karl Gervin, Øystein Ekroll og camanologTerje de Groot. Dette programmet ble sendt første gang i januar 2010.26 min
- På Gotland er det ikke så mange helleristninger, men til gjengjeld ligger det flere hundre bronsealderskip som steinmonumenter rundt i kulturlandskapet. Også noen av de berømte bildestenene fra vikingtiden kan man fortsatt finne på sine opprinnelige steder. Skipet, som en helt konkret ting, til frakt av mennesker og dyr, fra bronsealderens padlekanoer via jernalderens roskip og til vikingtidens første forsøk med råseil og rigg, har alltid preget Gotlands historie. På de store bildesteinene, som sto i hundretall utover langs oldtidsveiene og på gravfelt fra de første hundreårene i vår tidsregning, var skipet i alle dets former det viktigste motivet. Blandet med en rik bildeverden av mytiske figurer og fortellinger fra åsatroen. Skipene gikk ikke bare til vanns, de var også de dødes transport til dødsriket. Ennå står det nesten 900 skipssetninger fra bronsealder og jernalder som steinmonumenter i Gotlands kulturlandskap. Fra store skip, opptil 26 meter lange, til skipssetninger hvor mange skip i stein seiler i en tett konvoi, en armada med sin last av døde mennesker på vei til en mytologisk havn som er ukjent for oss i dag. – Men vi kan undres over hva de tenkte og mente, og vi kan reflektere over i hvor stor grad skipet preget både det praktiske og det religiøse, sier professor Einar Østmo. I MUSEUM tar arkeolog Per Widerstrøm fra Gotlands museum lytterne med til flere steder utenfor allfarvei i Gotlands kulturlandskap, for å fortelle om disse bemerkelsesverdige fornminnene. - Jeg tror skipet betydde like mye for bronsealderens mennesker som bilen gjør for en Stocholmare i dag, sier Widerstrøm. – Det betydde mye mer, sier Einar Østmo. Steder MUSEUM besøker : Stor skipssetning ved Gannarve, armada av små bronsealderskip ved Rannarve og bildesteinene ved Änge i Butle. Sendt første gang lørdag 11.desember 2010Bronsealderskip til dødsriketBronsealderskip til dødsriketPå Gotland er det ikke så mange helleristninger, men til gjengjeld ligger det flere hundre bronsealderskip som steinmonumenter rundt i kulturlandskapet. Også noen av de berømte bildestenene fra vikingtiden kan man fortsatt finne på sine opprinnelige steder. Skipet, som en helt konkret ting, til frakt av mennesker og dyr, fra bronsealderens padlekanoer via jernalderens roskip og til vikingtidens første forsøk med råseil og rigg, har alltid preget Gotlands historie. På de store bildesteinene, som sto i hundretall utover langs oldtidsveiene og på gravfelt fra de første hundreårene i vår tidsregning, var skipet i alle dets former det viktigste motivet. Blandet med en rik bildeverden av mytiske figurer og fortellinger fra åsatroen. Skipene gikk ikke bare til vanns, de var også de dødes transport til dødsriket. Ennå står det nesten 900 skipssetninger fra bronsealder og jernalder som steinmonumenter i Gotlands kulturlandskap. Fra store skip, opptil 26 meter lange, til skipssetninger hvor mange skip i stein seiler i en tett konvoi, en armada med sin last av døde mennesker på vei til en mytologisk havn som er ukjent for oss i dag. – Men vi kan undres over hva de tenkte og mente, og vi kan reflektere over i hvor stor grad skipet preget både det praktiske og det religiøse, sier professor Einar Østmo. I MUSEUM tar arkeolog Per Widerstrøm fra Gotlands museum lytterne med til flere steder utenfor allfarvei i Gotlands kulturlandskap, for å fortelle om disse bemerkelsesverdige fornminnene. - Jeg tror skipet betydde like mye for bronsealderens mennesker som bilen gjør for en Stocholmare i dag, sier Widerstrøm. – Det betydde mye mer, sier Einar Østmo. Steder MUSEUM besøker : Stor skipssetning ved Gannarve, armada av små bronsealderskip ved Rannarve og bildesteinene ved Änge i Butle. Sendt første gang lørdag 11.desember 201026 min
- På noen sjeldne helleristninger og i figurene på de flotte bildestenene på Gotland kan vi følge utviklingen fra padlekanoer via jernalderens ro-skip til vikingtidens store råseil. Med professor Einar Østmo som guide går turen i MUSEUM i dag til Dalbo i Bærum og til Visby på Gotland. Enkle skinnbåter må ha vært i bruk allerede i steinalderen langs norskekysten, men hvordan skjedde utviklingen av båt- og skipskonstruksjonene fra bronsealderen og fram mot vikingtid ? Når ble padleårene byttet ut med årer ? Det førte til at båtenes rekkevidde ble mye lenger, farten økte og man kunne bygge større båter . – Alt dette hadde stor betydning for samfunnsutviklingen og kontakten med resten av Europa, sier professor Einar Østmo som tar med MUSEUMs lyttere til det eneste kjente sted i Norge hvor man kan se denne utviklingen hugget inn i fjellet. På to helleristningsfelt ved Dalbo i Bærum er både padlekanoen av Hjortspringtypen og en helt annen skipstype hugget inn i fjellet noen hundre meter unna. – Dette er den eneste helleristnings-båten med årer jeg kjenner til i Norge, sier Einar Østmo. Årene kommer i de første hundreårene av vår tidsregning, men hva med seilet ? Når kommer det ? - Da må vi til Bildstenshallen på Gotland, sier Østmo, som viser fram flere av de mest kjente skipsbildene i hele Norden. I Bildstenshallen i Visby finner vi igjen roskipet fra Dalbo, men får også se de aller første bildene av vikingskipenes råseil. Detaljerte figurer viser både hvordan seilene ble laget og ikke minst hvordan datidens sjøfolk håndterte skjøter og rigging. – Selv om man hadde kjent til seilet i mange hundre år, er det gåte i seg selv at man ikke begynte å rigge båtene på denne måten før utover mot 800-tallet, sier Østmo. Sendt første gang klørdag 4. og søndag 5.desemberSkip i steinSkip i steinPå noen sjeldne helleristninger og i figurene på de flotte bildestenene på Gotland kan vi følge utviklingen fra padlekanoer via jernalderens ro-skip til vikingtidens store råseil. Med professor Einar Østmo som guide går turen i MUSEUM i dag til Dalbo i Bærum og til Visby på Gotland. Enkle skinnbåter må ha vært i bruk allerede i steinalderen langs norskekysten, men hvordan skjedde utviklingen av båt- og skipskonstruksjonene fra bronsealderen og fram mot vikingtid ? Når ble padleårene byttet ut med årer ? Det førte til at båtenes rekkevidde ble mye lenger, farten økte og man kunne bygge større båter . – Alt dette hadde stor betydning for samfunnsutviklingen og kontakten med resten av Europa, sier professor Einar Østmo som tar med MUSEUMs lyttere til det eneste kjente sted i Norge hvor man kan se denne utviklingen hugget inn i fjellet. På to helleristningsfelt ved Dalbo i Bærum er både padlekanoen av Hjortspringtypen og en helt annen skipstype hugget inn i fjellet noen hundre meter unna. – Dette er den eneste helleristnings-båten med årer jeg kjenner til i Norge, sier Einar Østmo. Årene kommer i de første hundreårene av vår tidsregning, men hva med seilet ? Når kommer det ? - Da må vi til Bildstenshallen på Gotland, sier Østmo, som viser fram flere av de mest kjente skipsbildene i hele Norden. I Bildstenshallen i Visby finner vi igjen roskipet fra Dalbo, men får også se de aller første bildene av vikingskipenes råseil. Detaljerte figurer viser både hvordan seilene ble laget og ikke minst hvordan datidens sjøfolk håndterte skjøter og rigging. – Selv om man hadde kjent til seilet i mange hundre år, er det gåte i seg selv at man ikke begynte å rigge båtene på denne måten før utover mot 800-tallet, sier Østmo. Sendt første gang klørdag 4. og søndag 5.desember26 min
- november 20106 episoder
- Kort ekstraprogram. Den opprinnelige Stortingssalen var et av auditoriene i Christiania Katedralskole. Der møtte kronprins Karl Johan de valgte representantene og der foregikk mange viktige avstemninger før den nye Stortingsbygningen sto ferdig i 1866. Inspirert av rene linjer fra antikken og et fargevalg i lyse toner, avviker den opprinnelige salen så mye som overhodet mulig fra de tunge, røde fargene og den nasjonalromantiske stilen med dragehoder og ornamenter. Det er Torgeir Kjos og Olav Aaraas som forteller om den originale Stortingsssalen på Norsk Folkemuseum. Se også programmet "Bak stengte dører på Folkemuseet"Den opprinnelige StortingsssalenDen opprinnelige StortingsssalenKort ekstraprogram. Den opprinnelige Stortingssalen var et av auditoriene i Christiania Katedralskole. Der møtte kronprins Karl Johan de valgte representantene og der foregikk mange viktige avstemninger før den nye Stortingsbygningen sto ferdig i 1866. Inspirert av rene linjer fra antikken og et fargevalg i lyse toner, avviker den opprinnelige salen så mye som overhodet mulig fra de tunge, røde fargene og den nasjonalromantiske stilen med dragehoder og ornamenter. Det er Torgeir Kjos og Olav Aaraas som forteller om den originale Stortingsssalen på Norsk Folkemuseum. Se også programmet "Bak stengte dører på Folkemuseet"6 min
- Med lommelykt og famlende skritt går turen i MUSEUM innover i de stengte salene i Bysamlingen på Norsk Folkemuseum. Sju tusen kvadratmeter museumsutstillinger med norsk kulturhistorie har vært låst for publikum i 20 år. Folkemuseum. – Vi håper på tilstrekkelige bevilgninger senest i 2012, slik at vi kan åpne til 200 års jubileet for Grunnloven, sier direktør Olav Aaraas. Som foreløpig ser at oppmerksomheten rundt tilstanden til en av Norges største og flotteste kulturhistoriske samlinger har druknet i diskusjonen om de andre, store museumsplanene i hovedstaden. Da Bysamlingen åpnet til det forrige Grunnlovsjubileet, i 1914, var det under stor jubel og feiring som et løft for kulturnasjonen Norge. Hele sju tusen kvadratmeter med unike interiører fra bygårder i Oslo, både de store bypaléene til de rikeste patrisierfamiliene i Christiania på 1700-tallet og eksempler fra landet utenfor hovedstaden ble samlet inn og nøyaktig satt opp i Bysamlingen. Møbler, tapeter, komplette takdekorasjoner, malerier og utsmykninger pluss hele den opprinnelige Stortingssalen fra tiden før Stortinget ble bygget fant sin plass i det som ble sett på som datidens flotteste utstilling. – Det er viktig å se sammenhengen mellom Bysamlingen og folkekunsten, sier utstillingskoordinator Torgeir Kjos. – De europeiske kunst- og kulturstrømningene kom først til byene og fant etter hvert veien ut i folkekunsten. I MUSEUM åpnes dørene til salene som har vært stengt siden 1994, og vi får høre om den legendariske direktør Hans Aall, gå gjennom sommerstuen på Smedbråten, som var tobakk-Andresens sommerhus på Bygdøy, besøke kapteinsrommet og visitasstuen til en av de rikeste Christianiafamiliene midt på 1700-tallet. Programmet sendt første gang 27/11 2010Den stengte BysamlingenDen stengte BysamlingenMed lommelykt og famlende skritt går turen i MUSEUM innover i de stengte salene i Bysamlingen på Norsk Folkemuseum. Sju tusen kvadratmeter museumsutstillinger med norsk kulturhistorie har vært låst for publikum i 20 år. Folkemuseum. – Vi håper på tilstrekkelige bevilgninger senest i 2012, slik at vi kan åpne til 200 års jubileet for Grunnloven, sier direktør Olav Aaraas. Som foreløpig ser at oppmerksomheten rundt tilstanden til en av Norges største og flotteste kulturhistoriske samlinger har druknet i diskusjonen om de andre, store museumsplanene i hovedstaden. Da Bysamlingen åpnet til det forrige Grunnlovsjubileet, i 1914, var det under stor jubel og feiring som et løft for kulturnasjonen Norge. Hele sju tusen kvadratmeter med unike interiører fra bygårder i Oslo, både de store bypaléene til de rikeste patrisierfamiliene i Christiania på 1700-tallet og eksempler fra landet utenfor hovedstaden ble samlet inn og nøyaktig satt opp i Bysamlingen. Møbler, tapeter, komplette takdekorasjoner, malerier og utsmykninger pluss hele den opprinnelige Stortingssalen fra tiden før Stortinget ble bygget fant sin plass i det som ble sett på som datidens flotteste utstilling. – Det er viktig å se sammenhengen mellom Bysamlingen og folkekunsten, sier utstillingskoordinator Torgeir Kjos. – De europeiske kunst- og kulturstrømningene kom først til byene og fant etter hvert veien ut i folkekunsten. I MUSEUM åpnes dørene til salene som har vært stengt siden 1994, og vi får høre om den legendariske direktør Hans Aall, gå gjennom sommerstuen på Smedbråten, som var tobakk-Andresens sommerhus på Bygdøy, besøke kapteinsrommet og visitasstuen til en av de rikeste Christianiafamiliene midt på 1700-tallet. Programmet sendt første gang 27/11 201026 min
- Den største revolusjon som noen gang har skjedd i menneskehetens historie. Det er overgangen fra jakt og sanking til å dyrke jorden. Da dette skjedde over hele Europa for fem tusen fire hundre år siden vokste det fram store anlegg for dødekult og fruktbarhet. Palisadevegger på mange hundre meter med små innhegninger foran, symbolske plogfurer og store groper med brente bein av mennesker og dyr, redskaper, såkorn. I MUSEUM kan være med til det flotteste av disse anleggene. Det lå ved Sarup på den danske øya Fyn. Med overinspektør Niels H Andersen fra Moesgaard Museum ved Århus. Sendt første gang lørdag 20/11 2010. Fire meter høye eikestokker, plassert tett som en plankevegg i en lengde på nesten 600 meter, rammet inn det enorme Sarupanlegget på Fyn da det sto ferdig en gang midt på 3000-tallet før Kristus. – Jeg ser for meg en stor, tom plass, omtrent som et stadion hvor det ikke sparkes fotball, sier arkeolog Niels H Andersen, som har arbeidet med yngre steinalder og Sarup siden 1971. Utenfor palisadene var det små innhegninger og dype groper, omtrent som symbolske plogfurer. Og det var i disse gropene man la ned biter av menneskebein og dyreknokler, oppbrukne leirkrukker og brent såkorn, sier Andersen. Han har regnet ut at det må ha tatt mist 100 tusen arbeidstimer å bygge dødeanlegget. Et arbeid flere hundre mennesker må ha arbeidet med i månedsvis. – Og når alt sto ferdig har hele seremonien bare vært en eneste handling. Så lå anlegget øde i 200 år før man brukte det en siste gang, sier Andersen. På Moesgaard Museum ved Århus ligger det flere hundre tusen registrerte funn fra Sarup, blant annet store mengder skår av traktbegerkeramikk. – Alle bitene er like store, de ble ikke knust, men brukket opp i biter som ble lagt ned på bestemte steder, sier Andersen, som også tar med MUSEUMs lyttere til selve Sarupplassen på Fyn. - Slike anlegg er det funnet flere hundre av i hele Europa, fra Frankrike til Belgia, Tyskland, Storbritannia og Polen. – Disse anleggene ble brukt for å skape ”teamwork” og samle familiegrupper som gjennomgikk menneskehetens største revolusjon, - overgangen fra jeger og sanker til bondens bofaste liv, sier Andersen.De døde sjelers landsbyDe døde sjelers landsbyDen største revolusjon som noen gang har skjedd i menneskehetens historie. Det er overgangen fra jakt og sanking til å dyrke jorden. Da dette skjedde over hele Europa for fem tusen fire hundre år siden vokste det fram store anlegg for dødekult og fruktbarhet. Palisadevegger på mange hundre meter med små innhegninger foran, symbolske plogfurer og store groper med brente bein av mennesker og dyr, redskaper, såkorn. I MUSEUM kan være med til det flotteste av disse anleggene. Det lå ved Sarup på den danske øya Fyn. Med overinspektør Niels H Andersen fra Moesgaard Museum ved Århus. Sendt første gang lørdag 20/11 2010. Fire meter høye eikestokker, plassert tett som en plankevegg i en lengde på nesten 600 meter, rammet inn det enorme Sarupanlegget på Fyn da det sto ferdig en gang midt på 3000-tallet før Kristus. – Jeg ser for meg en stor, tom plass, omtrent som et stadion hvor det ikke sparkes fotball, sier arkeolog Niels H Andersen, som har arbeidet med yngre steinalder og Sarup siden 1971. Utenfor palisadene var det små innhegninger og dype groper, omtrent som symbolske plogfurer. Og det var i disse gropene man la ned biter av menneskebein og dyreknokler, oppbrukne leirkrukker og brent såkorn, sier Andersen. Han har regnet ut at det må ha tatt mist 100 tusen arbeidstimer å bygge dødeanlegget. Et arbeid flere hundre mennesker må ha arbeidet med i månedsvis. – Og når alt sto ferdig har hele seremonien bare vært en eneste handling. Så lå anlegget øde i 200 år før man brukte det en siste gang, sier Andersen. På Moesgaard Museum ved Århus ligger det flere hundre tusen registrerte funn fra Sarup, blant annet store mengder skår av traktbegerkeramikk. – Alle bitene er like store, de ble ikke knust, men brukket opp i biter som ble lagt ned på bestemte steder, sier Andersen, som også tar med MUSEUMs lyttere til selve Sarupplassen på Fyn. - Slike anlegg er det funnet flere hundre av i hele Europa, fra Frankrike til Belgia, Tyskland, Storbritannia og Polen. – Disse anleggene ble brukt for å skape ”teamwork” og samle familiegrupper som gjennomgikk menneskehetens største revolusjon, - overgangen fra jeger og sanker til bondens bofaste liv, sier Andersen.26 min
- Flere trailerlass med norske bondeantikviteter og rikelig med snusdåser, ølseidler og blanke våpen blir i disse dager registrert og undersøkt på Norsk Folkemuseum. Det handler om tilbakeføringen av den norske samlingen fra Nordiska Museet i Stockholm i denne utgaven av MUSEUM, som ble sendt første gang 13/11 2010. Da grunnleggeren av Nordiska Museet i Stockholm, Alfred Hazelius, reiste rundt i Gudbrandsdalen og andre bygder for å kjøpe opp bondeantikviteter på slutten av 1800-tallet, våknet også den norske museumstanken. Det var slik Anders Sandvig fikk idéen til Maihaugen, og også Norsk Folkemuseum og De Heiberske samlinger kom i gang på denne tiden. – Det Hazelius gjorde var egentlig en positiv ting, han var en ekte skandinavist, sier direktør Olav Aaraas på Norsk Folkemuseum, som nettopp har tatt imot den siste sendingen i tilbakeføringen av tusenvis av gjenstander fra Stockholm. – Når vi er ferdig med registreringen håper vi å deponere mange av de tilbakeførte gjenstandene også i andre, norske museer, sier Aaraas. I MUSEUM viser konservatorene fram en rekke gjenstander, blant annet en unik ølbolle i tre, rikt dekorert med portretter, tekst og tablåer, malt av Thomas Blix på gården Vinje i Telemark i 1713. – Her har vi starten på norsk rosemalingskunst, sier utstillingskoordinator Torgeir Kjos. Rundt bollens kant står innskriften : Den som dricker vel, han sofer vel. Den som sofer vel, han synder ikke. Den som ikke synder, han er salig. Derfor er den som dricker vel også salig. Vi møter også Jan Romsaas og Frederikke Lysgård som trekker fram snusdåser, ølkrus, våpen og inventar fra 1600 og 1700-tallet på den norske landsbygda. Blant annet sverd og økser som kan ha vært brukt av de skotske leiesoldatene som falt ved Kringen i 1612. – Vi legger de nye gjenstandene fortløpende ut med tekst og bilde på Digitalt museum, sier Lysgård.Øl, snus og våpenØl, snus og våpenFlere trailerlass med norske bondeantikviteter og rikelig med snusdåser, ølseidler og blanke våpen blir i disse dager registrert og undersøkt på Norsk Folkemuseum. Det handler om tilbakeføringen av den norske samlingen fra Nordiska Museet i Stockholm i denne utgaven av MUSEUM, som ble sendt første gang 13/11 2010. Da grunnleggeren av Nordiska Museet i Stockholm, Alfred Hazelius, reiste rundt i Gudbrandsdalen og andre bygder for å kjøpe opp bondeantikviteter på slutten av 1800-tallet, våknet også den norske museumstanken. Det var slik Anders Sandvig fikk idéen til Maihaugen, og også Norsk Folkemuseum og De Heiberske samlinger kom i gang på denne tiden. – Det Hazelius gjorde var egentlig en positiv ting, han var en ekte skandinavist, sier direktør Olav Aaraas på Norsk Folkemuseum, som nettopp har tatt imot den siste sendingen i tilbakeføringen av tusenvis av gjenstander fra Stockholm. – Når vi er ferdig med registreringen håper vi å deponere mange av de tilbakeførte gjenstandene også i andre, norske museer, sier Aaraas. I MUSEUM viser konservatorene fram en rekke gjenstander, blant annet en unik ølbolle i tre, rikt dekorert med portretter, tekst og tablåer, malt av Thomas Blix på gården Vinje i Telemark i 1713. – Her har vi starten på norsk rosemalingskunst, sier utstillingskoordinator Torgeir Kjos. Rundt bollens kant står innskriften : Den som dricker vel, han sofer vel. Den som sofer vel, han synder ikke. Den som ikke synder, han er salig. Derfor er den som dricker vel også salig. Vi møter også Jan Romsaas og Frederikke Lysgård som trekker fram snusdåser, ølkrus, våpen og inventar fra 1600 og 1700-tallet på den norske landsbygda. Blant annet sverd og økser som kan ha vært brukt av de skotske leiesoldatene som falt ved Kringen i 1612. – Vi legger de nye gjenstandene fortløpende ut med tekst og bilde på Digitalt museum, sier Lysgård.26 min
- Langt inne i Østfold dype skoger ligger noen av norsk arkeologis best bevarte hemmeligheter. Hellekistene er vakre gravmonumenter av stein, reist i de siste hundreårene av steinalderen, for fire tusen år siden. I MUSEUM forteller professor Einar Østmo om hvordan de ble både oppdaget og gjenoppdaget. En sommerdag i 1909 kom den berømte professor Gabriel Gustafson med dampbåt til Tolsby ved Stora Le i Østfold. Han hadde nettopp gravd ut Osebergskipet, og nå ville han lete etter en ny sensasjon i norsk arkeologi, - steinalderens hellekister. Denne typen gravmonumenter fra de siste hundreårene av steinalderen, for omtrent fire tusen år siden, finnes i overflod både i Sverige og Danmark. Men ikke en eneste en var kjent i Norge da Gustafson gikk i land i Aremark. Det tok bare noen få år, så hadde både Gustafson og andre berømte norske arkeologer fra pionertiden, A.W. Brøgger og Helge Gjessing, påvist opptil fire hellekister i Aremarks skoger. – Det er de store sjøene, som strekker seg langt inn i Sverige og fortsetter på norsk side av grensen, som er forklaringen, sier professor Einar Østmo. – Sjøene var steinalderens ”motorvei”, ferdsel med båt gjorde det lett å holde kontakten over store avstander, og det er helt tydelig at folkene som bodde her i yngre steinalder var en del av den svenske og danske kulturutbredelsen på denne tiden, sier Østmo. Etter en stund gikk hellekistene i Aremark i glemmeboken, helt bevisst, ifølge Østmo. – Brøgger mente at dette var en ”fremmed innflytelse”, siden kulturen så åpenbart kom fra kontinentet, og norsk arkeologi var ganske nasjonalistisk i førkrigsårene, sier Østmo. Det skulle vare helt til 2000-tallet før hellekistene i Østfold ble gjenoppdaget og gravd ut på nytt. I regi av Kulturhistorisk Museum var det arkeolog Einar Østmo som da undersøkte funn både ved Kollerød og Lund i Aremark og Volen i Marker. Fra før er funnet på Aspestrand og Fange godt kjent. – Dette er en viktig overgangsperiode i norsk kulturhistorie, sier Østmo, som i MUSEUM forteller om hvordan jordbruk og bosetting slik vi kjenner det i dag, ble etablert nettopp i denne fasen.Steinalderens hellekisterSteinalderens hellekisterLangt inne i Østfold dype skoger ligger noen av norsk arkeologis best bevarte hemmeligheter. Hellekistene er vakre gravmonumenter av stein, reist i de siste hundreårene av steinalderen, for fire tusen år siden. I MUSEUM forteller professor Einar Østmo om hvordan de ble både oppdaget og gjenoppdaget. En sommerdag i 1909 kom den berømte professor Gabriel Gustafson med dampbåt til Tolsby ved Stora Le i Østfold. Han hadde nettopp gravd ut Osebergskipet, og nå ville han lete etter en ny sensasjon i norsk arkeologi, - steinalderens hellekister. Denne typen gravmonumenter fra de siste hundreårene av steinalderen, for omtrent fire tusen år siden, finnes i overflod både i Sverige og Danmark. Men ikke en eneste en var kjent i Norge da Gustafson gikk i land i Aremark. Det tok bare noen få år, så hadde både Gustafson og andre berømte norske arkeologer fra pionertiden, A.W. Brøgger og Helge Gjessing, påvist opptil fire hellekister i Aremarks skoger. – Det er de store sjøene, som strekker seg langt inn i Sverige og fortsetter på norsk side av grensen, som er forklaringen, sier professor Einar Østmo. – Sjøene var steinalderens ”motorvei”, ferdsel med båt gjorde det lett å holde kontakten over store avstander, og det er helt tydelig at folkene som bodde her i yngre steinalder var en del av den svenske og danske kulturutbredelsen på denne tiden, sier Østmo. Etter en stund gikk hellekistene i Aremark i glemmeboken, helt bevisst, ifølge Østmo. – Brøgger mente at dette var en ”fremmed innflytelse”, siden kulturen så åpenbart kom fra kontinentet, og norsk arkeologi var ganske nasjonalistisk i førkrigsårene, sier Østmo. Det skulle vare helt til 2000-tallet før hellekistene i Østfold ble gjenoppdaget og gravd ut på nytt. I regi av Kulturhistorisk Museum var det arkeolog Einar Østmo som da undersøkte funn både ved Kollerød og Lund i Aremark og Volen i Marker. Fra før er funnet på Aspestrand og Fange godt kjent. – Dette er en viktig overgangsperiode i norsk kulturhistorie, sier Østmo, som i MUSEUM forteller om hvordan jordbruk og bosetting slik vi kjenner det i dag, ble etablert nettopp i denne fasen.26 min
- Professor Einar Østmo forteller om utgravninfgene på 2000-tallet ved Lund i Aremark og ved "kongegrava" i Marker. Østmo forteller også om skjellettfunnet i hellekiste fra Verket i Svelvik. Tre menn med sårskader og kanskje tuberkulose ble begravet i samme steinkiste i yngre steinalder . Opptakene i dette ekstraprogrammet er ikke med i MUSEUM fra 6. og 7/11.Mer om hellekister -Ekstra podkastMer om hellekister -Ekstra podkastProfessor Einar Østmo forteller om utgravninfgene på 2000-tallet ved Lund i Aremark og ved "kongegrava" i Marker. Østmo forteller også om skjellettfunnet i hellekiste fra Verket i Svelvik. Tre menn med sårskader og kanskje tuberkulose ble begravet i samme steinkiste i yngre steinalder . Opptakene i dette ekstraprogrammet er ikke med i MUSEUM fra 6. og 7/11.14 min
- oktober 20105 episoder
- Under et lag på halvannen meter fin sand fant arkeologer denne måneden Norges største anlegg fra yngre steinalder. – Vi har foreløpig avdekket 500 kvadratmeter, og det er kanskje bare begynnelsen, sier prosjektleder Håkon Glørstad fra Kulturhistorisk Museum. Det spesielle med den minst fem tusen år gamle boplassen er at strukturer, groper og en lang, oppbygd voll er så godt bevart. – Sannsynligvis har hele området blitt dekket av flyvesand. Eller en stor flom forseglet området, sier professor Einar Østmo. Kulturlagene helt intakte og arkeologene har fått et unikt vindu inn til et anlegg som har bestått av mange forskjellige ”avdelinger”. – Jeg har aldri sett noe lignende i Norge, sier Glørstad, som mener man kan se likheter med anlegg fra samme tidsperiode i Danmark og Sverige. – Foreløpig har vi flere spørsmål enn svar, og vi må blant annet undersøke vollen nærmere, sier Glørstad. Det ikke funnet spor etter palisader eller veggkonstruksjoner på vollen, slik det er eksempler på i Danmark. – Kanskje kan den intakte krukken av keramikk gi noen svar, sier Glørstad, som i MUSEUM viser fram og forteller om den runde krukken på ca 35 centimeter i omkrets som skal analyseres i et laboratorium. – Vi håper at innholdet kan si oss noe om hva de som bodde her spiste. Finner vi spor etter matvarer som melk, animalsk fett, brent korn eller tamdyr får vi helt ny kunnskap om hvordan jordbruket spredte seg langs kysten, sier Glørstad. I MUSEUM møter vi også Cornelis Verkerk junior, som gleder seg over at Hamresanden Resort får en ny attraksjon. – Vi skal bygge et lite museum hvor vi dokumenterer alt som blir funnet her, sier Verkerk. Se ekstra podkastprogram om keramikk og datering : "Traktbeger eller ikke"Steinalder på HamresandenSteinalder på HamresandenUnder et lag på halvannen meter fin sand fant arkeologer denne måneden Norges største anlegg fra yngre steinalder. – Vi har foreløpig avdekket 500 kvadratmeter, og det er kanskje bare begynnelsen, sier prosjektleder Håkon Glørstad fra Kulturhistorisk Museum. Det spesielle med den minst fem tusen år gamle boplassen er at strukturer, groper og en lang, oppbygd voll er så godt bevart. – Sannsynligvis har hele området blitt dekket av flyvesand. Eller en stor flom forseglet området, sier professor Einar Østmo. Kulturlagene helt intakte og arkeologene har fått et unikt vindu inn til et anlegg som har bestått av mange forskjellige ”avdelinger”. – Jeg har aldri sett noe lignende i Norge, sier Glørstad, som mener man kan se likheter med anlegg fra samme tidsperiode i Danmark og Sverige. – Foreløpig har vi flere spørsmål enn svar, og vi må blant annet undersøke vollen nærmere, sier Glørstad. Det ikke funnet spor etter palisader eller veggkonstruksjoner på vollen, slik det er eksempler på i Danmark. – Kanskje kan den intakte krukken av keramikk gi noen svar, sier Glørstad, som i MUSEUM viser fram og forteller om den runde krukken på ca 35 centimeter i omkrets som skal analyseres i et laboratorium. – Vi håper at innholdet kan si oss noe om hva de som bodde her spiste. Finner vi spor etter matvarer som melk, animalsk fett, brent korn eller tamdyr får vi helt ny kunnskap om hvordan jordbruket spredte seg langs kysten, sier Glørstad. I MUSEUM møter vi også Cornelis Verkerk junior, som gleder seg over at Hamresanden Resort får en ny attraksjon. – Vi skal bygge et lite museum hvor vi dokumenterer alt som blir funnet her, sier Verkerk. Se ekstra podkastprogram om keramikk og datering : "Traktbeger eller ikke"26 min
- Prosjektleder Håkon Glørstad og professor Einar Østmo diskuterer og forklarer funnet av kermaikk fra yngre steinalder på Hamremoen i Kristiansand. Var det jegere eller tidlige bønder som brukte boplassen ? Dette programmet er en "fortsettelse" av MUSEUM om "Steinalder på Hamresqanden" som bløe sendt lørdag 30/10 og søndag 31/10.Traktbeger eller ikke ?Traktbeger eller ikke ?Prosjektleder Håkon Glørstad og professor Einar Østmo diskuterer og forklarer funnet av kermaikk fra yngre steinalder på Hamremoen i Kristiansand. Var det jegere eller tidlige bønder som brukte boplassen ? Dette programmet er en "fortsettelse" av MUSEUM om "Steinalder på Hamresqanden" som bløe sendt lørdag 30/10 og søndag 31/10.16 min
- Da sentrum av København var overfylt av hus, kloakk og små kirkegårder måtte myndighetene på 1600-tallet gjøre noe med sunnhetstilstanden. Det ble bestemt å slå sammen alle småkirkegårdene og legge en ny, stor Assistent-kirkegård langt utenfor byen. Denne ”dødens have” som bare vokste og vokste utover på 1700-tallet ble etter hvert det gjeveste sted å ligge for de fineste av de døde. Mange av datidens lysende stjerner på sosietetshimmelen, forskere, komponister, kunstnere og militære ledere kom fra Norge. Det kunne være fru Schjøller, som bygde Stiftsgården i Trondheim, eller kanskje Edvard Storm fra Vågå som grunnla det danske skolevesen. Eller ”geheime konferenzrådinne Martha Hosløf og hennes mann Morten Wærn fra Fredrikshald. For ikke å snakke om den rikeste av Norges kvinner gjennom alle tider : Karen Angell, som med sin trønderske kjøpmannsformue som medgift gjorde mannen, Peder Frderich Suhm i stand til å dyrke sine interesser som vitenskapsmann. Sammen med biskop Johan Gunnerus og rektor Gerhard Shøning grunnla Suhm Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim i 1760. Etter noen år reiste både Karen Angell og Peter Suhm til København, hvor de var sentrale i byens elite. Suhm skrev blant annet Danmarks historie og donerte sin enorme boksamling på over 100 000 bind som grunnstamme for det danske Nasjonalbiblioteket. I MUSEUM vandrer magister Øystein Ekroll rundt på Assistenskirkegården og leser fra gravstøttenes epitafer og forteller om den dansk-norske historien. Ekroll tar oss også med til Angell-familiens sarkofager i kjelleren til Den tyske kirke i bydelen Kristianshavn. Dette programmet ble sendt første gang i 2006.Assistenskirkegården i KøbenhavnAssistenskirkegården i KøbenhavnDa sentrum av København var overfylt av hus, kloakk og små kirkegårder måtte myndighetene på 1600-tallet gjøre noe med sunnhetstilstanden. Det ble bestemt å slå sammen alle småkirkegårdene og legge en ny, stor Assistent-kirkegård langt utenfor byen. Denne ”dødens have” som bare vokste og vokste utover på 1700-tallet ble etter hvert det gjeveste sted å ligge for de fineste av de døde. Mange av datidens lysende stjerner på sosietetshimmelen, forskere, komponister, kunstnere og militære ledere kom fra Norge. Det kunne være fru Schjøller, som bygde Stiftsgården i Trondheim, eller kanskje Edvard Storm fra Vågå som grunnla det danske skolevesen. Eller ”geheime konferenzrådinne Martha Hosløf og hennes mann Morten Wærn fra Fredrikshald. For ikke å snakke om den rikeste av Norges kvinner gjennom alle tider : Karen Angell, som med sin trønderske kjøpmannsformue som medgift gjorde mannen, Peder Frderich Suhm i stand til å dyrke sine interesser som vitenskapsmann. Sammen med biskop Johan Gunnerus og rektor Gerhard Shøning grunnla Suhm Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim i 1760. Etter noen år reiste både Karen Angell og Peter Suhm til København, hvor de var sentrale i byens elite. Suhm skrev blant annet Danmarks historie og donerte sin enorme boksamling på over 100 000 bind som grunnstamme for det danske Nasjonalbiblioteket. I MUSEUM vandrer magister Øystein Ekroll rundt på Assistenskirkegården og leser fra gravstøttenes epitafer og forteller om den dansk-norske historien. Ekroll tar oss også med til Angell-familiens sarkofager i kjelleren til Den tyske kirke i bydelen Kristianshavn. Dette programmet ble sendt første gang i 2006.26 min
- Som en avlegger fra opplysningstidens Europa ble ”Det Trondhjemske selskab” stiftet i 1760. Hvordan det gikk til og hvordan man så på vitenskap og forskning for 250 år siden handler det om i denne utgaven av MUSEUM. En teolog fra Oslo, en språkforsker fra Lofoten og en lykkejeger med adelige aner treffer hverandre i København for 250 år siden og reiser sammen til Trondheim. Peter Friderich Suhm vil gjerne gifte seg med byens rikeste datter, Johan Gunnerus blir biskop for hele Det Nordenfjeldske og Gerhard Schøning blir rektor på Katedralskolen. Disse tre gjør alle strålende karrierer i den dansk-norske Helstaten og tar med seg opplysningstidens idealer fra Europa til de øvre sjikt i Trondheims elite. Der stifter de i 1760 det som i nå i 250 år har vært kjent som Det kongelige norske Videnskapers Selskab, femti år før Universitetet i Oslo ser dagens lys. I MUSEUM blir vi med generalsekretær Kristian Overskaug inn i Selskabets festsal, som fortsatt ligger i Katedralskolen og vi møter museumsdirektør Axel Christophersen og formidlingsleder Morten Steffensen. Som forteller om Selskabets historie. På NTNU Vitenskapsmuseet feires 250-årsjubileet med en stor utstilling i fire etasjer som spenner fra Noahs ark til siste nytt fra NTNUs forskningslaboratorier. – På 1700-tallet så man på Bibelens skapelsesberetning som en konkret fortelling om jordens tilblivelse, og Gerhard Schøning mente at Noahs sønner, som strandet på Armenias fjelltopper, kunne være stamfedre for befolkningen i Norge, sier Steffensen. – Hvilke forestillinger har vi om kunnskap, tid og rom, om forskjellen mellom natur og kultur, spør Axel Christophersen. Han viser fram unike gjenstander fra Selskabets første ”raritetskabinetter”, blant annet en samling konkylier. – Naturens skjønnhet, med den ypperste symmetri og systematikk var 1700-tallets bevis for det gudommelige nærvær i naturen, sier Christhopersen. Sendt i P2 16/10 og 17/10 2010.Vitenskap i verdens utkantVitenskap i verdens utkantSom en avlegger fra opplysningstidens Europa ble ”Det Trondhjemske selskab” stiftet i 1760. Hvordan det gikk til og hvordan man så på vitenskap og forskning for 250 år siden handler det om i denne utgaven av MUSEUM. En teolog fra Oslo, en språkforsker fra Lofoten og en lykkejeger med adelige aner treffer hverandre i København for 250 år siden og reiser sammen til Trondheim. Peter Friderich Suhm vil gjerne gifte seg med byens rikeste datter, Johan Gunnerus blir biskop for hele Det Nordenfjeldske og Gerhard Schøning blir rektor på Katedralskolen. Disse tre gjør alle strålende karrierer i den dansk-norske Helstaten og tar med seg opplysningstidens idealer fra Europa til de øvre sjikt i Trondheims elite. Der stifter de i 1760 det som i nå i 250 år har vært kjent som Det kongelige norske Videnskapers Selskab, femti år før Universitetet i Oslo ser dagens lys. I MUSEUM blir vi med generalsekretær Kristian Overskaug inn i Selskabets festsal, som fortsatt ligger i Katedralskolen og vi møter museumsdirektør Axel Christophersen og formidlingsleder Morten Steffensen. Som forteller om Selskabets historie. På NTNU Vitenskapsmuseet feires 250-årsjubileet med en stor utstilling i fire etasjer som spenner fra Noahs ark til siste nytt fra NTNUs forskningslaboratorier. – På 1700-tallet så man på Bibelens skapelsesberetning som en konkret fortelling om jordens tilblivelse, og Gerhard Schøning mente at Noahs sønner, som strandet på Armenias fjelltopper, kunne være stamfedre for befolkningen i Norge, sier Steffensen. – Hvilke forestillinger har vi om kunnskap, tid og rom, om forskjellen mellom natur og kultur, spør Axel Christophersen. Han viser fram unike gjenstander fra Selskabets første ”raritetskabinetter”, blant annet en samling konkylier. – Naturens skjønnhet, med den ypperste symmetri og systematikk var 1700-tallets bevis for det gudommelige nærvær i naturen, sier Christhopersen. Sendt i P2 16/10 og 17/10 2010.26 min
- For å finne noe som ligner de store gravmonumentene ved Borre, til sammen mer enn 50 store og små gravhauger, må man reise til Uppsala og Gnezdovo i Ukraina. Helt siden Snorre Sturlason kom fra Island for å se nærmere på disse gravhaugene på 1200-tallet har historikere og arkeologer diskutert hva de egentlig skal bety. Når ble de bygget og hvem ligger der ? Er det ”Norges vugge” og Ynglingeættens æreskirkegård ? Etter at det store Borreprosjektet startet i 1988, med nye, arkeologiske undersøkelser, har det blitt presentert nye teorier om maktkampen i Viken og ”utenrikspolitikken” på 900-tallet. Blant annet er det klarlagt at hele Borrefeltet med de ti store haugene var ferdig bygget allerede på 600-tallet og at vikingskipet som ble satt inn i en av de største haugene er å regne som ”gjenbruk” av haugen. Og Harald Hårfagre er plassert på Vestlandet. Arkeolog Bjørn Myhre har ledet Borreprosjektet, og i MUSEUM forteller han om hvordan forbindelsene østover mot Sveariket og videre til Russland kan forklare at høvdingen som ble kremert i skipsgraven hadde med seg rikt dekorert hesteutstyr i såkalt Borrestil. – Etter å ha undersøkt en rekke gravfunn fra Uppsala, Russland og Ukraina oppdaget jeg at slike gjenstander finnes flere steder i øst, men ikke noe annet sted i Norge. Høvdingen i Borregraven kan ha vært alliert med datidens supermakt, Sveariket, som ville ha en alliert i Oslofjorden for å sikre sine handelsruter, sier Myhre. Som påpeker at også i Gokstadgraven, noen kilometer fra Borre, er det gjort funn i Borrestil. – Men der er det også danske gjenstander, sier Myhre, som ser for seg at de to høvdingene valgte hver sin side i maktkampen om kongedømmet i Viken.Borrehøvdingen og SveariketBorrehøvdingen og SveariketFor å finne noe som ligner de store gravmonumentene ved Borre, til sammen mer enn 50 store og små gravhauger, må man reise til Uppsala og Gnezdovo i Ukraina. Helt siden Snorre Sturlason kom fra Island for å se nærmere på disse gravhaugene på 1200-tallet har historikere og arkeologer diskutert hva de egentlig skal bety. Når ble de bygget og hvem ligger der ? Er det ”Norges vugge” og Ynglingeættens æreskirkegård ? Etter at det store Borreprosjektet startet i 1988, med nye, arkeologiske undersøkelser, har det blitt presentert nye teorier om maktkampen i Viken og ”utenrikspolitikken” på 900-tallet. Blant annet er det klarlagt at hele Borrefeltet med de ti store haugene var ferdig bygget allerede på 600-tallet og at vikingskipet som ble satt inn i en av de største haugene er å regne som ”gjenbruk” av haugen. Og Harald Hårfagre er plassert på Vestlandet. Arkeolog Bjørn Myhre har ledet Borreprosjektet, og i MUSEUM forteller han om hvordan forbindelsene østover mot Sveariket og videre til Russland kan forklare at høvdingen som ble kremert i skipsgraven hadde med seg rikt dekorert hesteutstyr i såkalt Borrestil. – Etter å ha undersøkt en rekke gravfunn fra Uppsala, Russland og Ukraina oppdaget jeg at slike gjenstander finnes flere steder i øst, men ikke noe annet sted i Norge. Høvdingen i Borregraven kan ha vært alliert med datidens supermakt, Sveariket, som ville ha en alliert i Oslofjorden for å sikre sine handelsruter, sier Myhre. Som påpeker at også i Gokstadgraven, noen kilometer fra Borre, er det gjort funn i Borrestil. – Men der er det også danske gjenstander, sier Myhre, som ser for seg at de to høvdingene valgte hver sin side i maktkampen om kongedømmet i Viken.26 min