Museum - et program om norsk historie
Universitetet på Tøyen - Museum podkast 28/8
Universitetet på Tøyen - Museum podkast 28/8
Universitetet på Tøyen - Museum podkast 28/8
Hør episoden26 min
- Kategori:
- Dokumentar
- Format:
- Podkast
- Lengde:
- 26 min
- Dato:
- 27. august 2010
Andre har også hørt
- september 20105 episoder
- En så godt som glemt krig. - Merkelig, siden den var så viktig for hele 1814-historien, sier historiker Trond Svandal i MUSEUM . Dette er siste del av fortellingen om Felttoget i august 1814. I en knipetangsmanøver med både hær og marine angrep kronprins Karl Johan fra Fredriksten via Fredrikstad til skogsområdene i Østfold. Det hele var over på to-tre uker i august 1814, men ved flere av slagstedene slo den norske hæren angrepene tilbake. I forrige program fortalte historiker Trond Svandal om det blodige slaget i øsende regnvær ved Langnes skanse utenfor Askim. Denne gang får vi høre om hvordan Karl Johans senile adoptivfar, kong Carl XIII, fryder seg over kanontordenen på reden utenfor Fredrikstad festning. Det tar bare noen timer før festningen faller, og med den alle norske magasinene. – Bakeriet hadde en kapasitet på tre tusen store rugbrød pr dag, sier doktorgradsstipendiat Trond Svandal, som forteller at Karl Johan og hans sønn Oscar innlosjerer seg i kommandantboligen og lar hele den norske garnisonen marsjere pent ut. Mens den svenske hæren langsomt presser de norske styrkene bak Glommalinjen foregår de politiske sonderingene. – Karl Johan setter hardt mot hardt den 14.august, i slaget ved Kjølberg bru. De svenske troppene blir ferget over en sideelv til Glomma under tung beskytning, og driver nordmennene ut av stillingene. – På jordene her faller de siste skuddene i 1814, for øvrig siste gang Sverige er innblandet i krigshandlinger, sier Svandal. Allerede samme kveld undertegnes en våpenhvileavtale, kjent som Mossekonvensjonen. Kampene var ikke forgjeves, sier Svandal, som peker på at den endelige fredsavtalen med Norge ble mye bedre enn Kielertraktaten. – Norge ble ikke erobret. 17.mai-grunnloven blir anerkjent og Norge får en egen konstitusjon. Vi går inn i personalunionen som en egen stat. Og det er takket være motstanden i august 1814, sier Svandal.Siste skudd i 1814Siste skudd i 1814En så godt som glemt krig. - Merkelig, siden den var så viktig for hele 1814-historien, sier historiker Trond Svandal i MUSEUM . Dette er siste del av fortellingen om Felttoget i august 1814. I en knipetangsmanøver med både hær og marine angrep kronprins Karl Johan fra Fredriksten via Fredrikstad til skogsområdene i Østfold. Det hele var over på to-tre uker i august 1814, men ved flere av slagstedene slo den norske hæren angrepene tilbake. I forrige program fortalte historiker Trond Svandal om det blodige slaget i øsende regnvær ved Langnes skanse utenfor Askim. Denne gang får vi høre om hvordan Karl Johans senile adoptivfar, kong Carl XIII, fryder seg over kanontordenen på reden utenfor Fredrikstad festning. Det tar bare noen timer før festningen faller, og med den alle norske magasinene. – Bakeriet hadde en kapasitet på tre tusen store rugbrød pr dag, sier doktorgradsstipendiat Trond Svandal, som forteller at Karl Johan og hans sønn Oscar innlosjerer seg i kommandantboligen og lar hele den norske garnisonen marsjere pent ut. Mens den svenske hæren langsomt presser de norske styrkene bak Glommalinjen foregår de politiske sonderingene. – Karl Johan setter hardt mot hardt den 14.august, i slaget ved Kjølberg bru. De svenske troppene blir ferget over en sideelv til Glomma under tung beskytning, og driver nordmennene ut av stillingene. – På jordene her faller de siste skuddene i 1814, for øvrig siste gang Sverige er innblandet i krigshandlinger, sier Svandal. Allerede samme kveld undertegnes en våpenhvileavtale, kjent som Mossekonvensjonen. Kampene var ikke forgjeves, sier Svandal, som peker på at den endelige fredsavtalen med Norge ble mye bedre enn Kielertraktaten. – Norge ble ikke erobret. 17.mai-grunnloven blir anerkjent og Norge får en egen konstitusjon. Vi går inn i personalunionen som en egen stat. Og det er takket være motstanden i august 1814, sier Svandal.26 min
- Kronprins Frederik av Hessen reiste direkte fra Christiania og jobben som stattholder til fronten i søndre del av Jylland. I mai 1813 ledet han 10.000 danske soldater mot den fremrykkende Karl Johan, som var på vei mot Kiel etter seieren ved folkeslaget i Leipzig. Danskene hadde hjelp av en fransk hærstyrke, ledet av general Frederik Antoine Lallemand. Etter flere mindre trefninger syd for Kiel, trakk de danske og franske troppene seg tilbake til grenseelven Eideren. Karl Johan okkuperte Kiel, hovedstaden i Schleswig Holstein, som på den tiden var en del av den Danske helstaten. Hans krav var at den danske kong Fredrik den 6 skulle komme til huset det Buchwaldsche Hof for forhandlinger. Danskekongen holdt seg på Fyn med 30.000 soldater, og lot Hessen og Lallemand kjempe mot Nordarmeen. Det ble flere trefninger ved Sehested og Rendsborg, men den 10. desember 1813 ble det våpenhvile. Danskene kjempet for Norge, og for å hindre at ”denne delen av fedrelandet” falt i hendene på ”den herskesyke greven av Pontecorvo”. I MUSEUM fortelles historien om dette lite kjente felttoget og om huset Buchwaldsche Hof i Kiel hvor forhandlingene fant sted. Sendt januar 2007.Med Ruth Hemsta og amanuensis Odd Arvid Storsveen fra Universitetet i Oslo.Kielerfreden - del 1Kielerfreden - del 1Kronprins Frederik av Hessen reiste direkte fra Christiania og jobben som stattholder til fronten i søndre del av Jylland. I mai 1813 ledet han 10.000 danske soldater mot den fremrykkende Karl Johan, som var på vei mot Kiel etter seieren ved folkeslaget i Leipzig. Danskene hadde hjelp av en fransk hærstyrke, ledet av general Frederik Antoine Lallemand. Etter flere mindre trefninger syd for Kiel, trakk de danske og franske troppene seg tilbake til grenseelven Eideren. Karl Johan okkuperte Kiel, hovedstaden i Schleswig Holstein, som på den tiden var en del av den Danske helstaten. Hans krav var at den danske kong Fredrik den 6 skulle komme til huset det Buchwaldsche Hof for forhandlinger. Danskekongen holdt seg på Fyn med 30.000 soldater, og lot Hessen og Lallemand kjempe mot Nordarmeen. Det ble flere trefninger ved Sehested og Rendsborg, men den 10. desember 1813 ble det våpenhvile. Danskene kjempet for Norge, og for å hindre at ”denne delen av fedrelandet” falt i hendene på ”den herskesyke greven av Pontecorvo”. I MUSEUM fortelles historien om dette lite kjente felttoget og om huset Buchwaldsche Hof i Kiel hvor forhandlingene fant sted. Sendt januar 2007.Med Ruth Hemsta og amanuensis Odd Arvid Storsveen fra Universitetet i Oslo.26 min
- Mer enn tusen norske soldater fra Valdres og Opplandene lå klar med sine 8 kanoner og skarpskyttere ved Langnes skanse i Østfold den 8.august 1814. Hele vinteren 1813 og våren 1814 hadde dette neset ut i Glomma blitt forskanset, med oppgravde voller og et palisadeverk. På en høy kolle sto kanonene og bak stillingene var det bygget en pontongbru for retrett over Glomma. På Hafslund hovedgård ledet generalløytnant Bernhard Ditlef von Staffeldt den norske overkommandoen, og plasserte ut den norske hæren foran den såkalte ”Glommalinjen” som var den vedtatte forsvarsplanen i den unge nasjonen. Da kampene brøt ut midt på natten var det et overhendig regnvær, så svenskene som stormet batteriåsen hadde problemer med å fyre svartkruttet i sine musketter. Kardeskene fra de norske kanonene feide angrepet tilbake og gjorde stor skadde på de svenske stillingene. Men så våknet kong Christian Frederik på Spydeberg prestegård noen kilometer unna. Han red ned til skansen og beordret full retrett. – Alt for mye blod spillet på mine vegne, sa han. - Nei, konge, alt for lite, var svaret fra soldatene. I MUSEUM forteller historiker Trond Svandal om militær taktikk, forberedelser og slagets gang . Vi besøker også restene etter de forlatte skansene på Langnes, bare noen hundre meter fra Fossum bru, hvor et av de største slagene sto under felttoget i april 1940.Slaget ved Langnes SkanseSlaget ved Langnes SkanseMer enn tusen norske soldater fra Valdres og Opplandene lå klar med sine 8 kanoner og skarpskyttere ved Langnes skanse i Østfold den 8.august 1814. Hele vinteren 1813 og våren 1814 hadde dette neset ut i Glomma blitt forskanset, med oppgravde voller og et palisadeverk. På en høy kolle sto kanonene og bak stillingene var det bygget en pontongbru for retrett over Glomma. På Hafslund hovedgård ledet generalløytnant Bernhard Ditlef von Staffeldt den norske overkommandoen, og plasserte ut den norske hæren foran den såkalte ”Glommalinjen” som var den vedtatte forsvarsplanen i den unge nasjonen. Da kampene brøt ut midt på natten var det et overhendig regnvær, så svenskene som stormet batteriåsen hadde problemer med å fyre svartkruttet i sine musketter. Kardeskene fra de norske kanonene feide angrepet tilbake og gjorde stor skadde på de svenske stillingene. Men så våknet kong Christian Frederik på Spydeberg prestegård noen kilometer unna. Han red ned til skansen og beordret full retrett. – Alt for mye blod spillet på mine vegne, sa han. - Nei, konge, alt for lite, var svaret fra soldatene. I MUSEUM forteller historiker Trond Svandal om militær taktikk, forberedelser og slagets gang . Vi besøker også restene etter de forlatte skansene på Langnes, bare noen hundre meter fra Fossum bru, hvor et av de største slagene sto under felttoget i april 1940.26 min
- ”Moja” betyr meg og ”Tvoja” betyr deg. To ord i et ekte pidgin-språk som oppsto av seg selv i grenseområdene mellom Tsarens Russland og folk i øst i Finnmark på slutten av 1800-tallet. Et slikt språk var nødvendig for at handelen med salt og tømmer fra Kvitsjøen og fersk og tørket fisk fra Finnmark kunne fungere. De som kom fra ”over havet”, het po-morer på russenorsk og Pomorhandelen varte helt til den russiske revolusjon stengte grensene. På slutten av 1920-tallet ble restene av det folkelige blandingsspråket ”Moja på Tvoja” samlet inn av en lokalhistoriker i Finnmark. Hadde ikke det skjedd, ville kanskje en spesiell del av vår språkhistorie ha forsvunnet for alltid. Helt fra 1700-tallet utviklet dette enkle språket seg i møtet mellom kvener, russere og finner på mordkalotten. I MUSEUM møter vi språkforsker Ingvild Broch som forklarer Moja på Tvoja-språkets historie. Og vi får høre en hel del eksempler på ekte russenorsk, i arkivopptak med Fritz Goldman fra 1964. MUSEUM reiser også til Pomormuseet i Vardø hvor blant annet EU-støtte har gjort det mulig å samarbeide med et museum i Arkhangelsk . De gamle Brodkorpsjåene nede på havna er bygd om til et informasjonssenter for den gamle kontakten mellom folkene rundt Kvitsjøen og bygdene i Finnmark, som nå får ny fart i Barentssamarbeidet. Med : Ane Dalen Ringheim og Ole Linhartsen fra Pomormuseet i Vardø og språkforsker Ingvild Broch.Moja på TvojaMoja på Tvoja”Moja” betyr meg og ”Tvoja” betyr deg. To ord i et ekte pidgin-språk som oppsto av seg selv i grenseområdene mellom Tsarens Russland og folk i øst i Finnmark på slutten av 1800-tallet. Et slikt språk var nødvendig for at handelen med salt og tømmer fra Kvitsjøen og fersk og tørket fisk fra Finnmark kunne fungere. De som kom fra ”over havet”, het po-morer på russenorsk og Pomorhandelen varte helt til den russiske revolusjon stengte grensene. På slutten av 1920-tallet ble restene av det folkelige blandingsspråket ”Moja på Tvoja” samlet inn av en lokalhistoriker i Finnmark. Hadde ikke det skjedd, ville kanskje en spesiell del av vår språkhistorie ha forsvunnet for alltid. Helt fra 1700-tallet utviklet dette enkle språket seg i møtet mellom kvener, russere og finner på mordkalotten. I MUSEUM møter vi språkforsker Ingvild Broch som forklarer Moja på Tvoja-språkets historie. Og vi får høre en hel del eksempler på ekte russenorsk, i arkivopptak med Fritz Goldman fra 1964. MUSEUM reiser også til Pomormuseet i Vardø hvor blant annet EU-støtte har gjort det mulig å samarbeide med et museum i Arkhangelsk . De gamle Brodkorpsjåene nede på havna er bygd om til et informasjonssenter for den gamle kontakten mellom folkene rundt Kvitsjøen og bygdene i Finnmark, som nå får ny fart i Barentssamarbeidet. Med : Ane Dalen Ringheim og Ole Linhartsen fra Pomormuseet i Vardø og språkforsker Ingvild Broch.26 min
- Med et klikk kan skogen fjernes og et klikk til gjør det mulig å se to meter ned i bakken. Slik arbeider de nye ”tekno-arkeologene” vi møter i MUSEUM . Denne uken er et internasjonalt forskningsteam på Kaupang, etter at de tidligere i sommer undersøkte Stonehenge og Lund i Sverige. I løpet av en ettermiddag kan to firehjulinger med en slede full av teknisk utstyr på slep kartlegge et område som det tidligere ville tatt uker og måneder for arkeologer å grave ut. I hastigheter helt opp til 60 kilometer i timen kan avanserte georadarsystemer ”gjennomlyse” bakken ned til to meters dybde. Kombinert med laserskanning fra fly og nye datasystemer kan store datamengder kombineres for å lage helt nye, kulturhistoriske kart. Allerede er hele Larvik kommune skannet fra fly og når det nye prosjektet er ferdig, vil mange kvadratkilometer være dekket. Det nye forskningsprosjektet er støttet med 32 millioner kroner fra den internasjonale forskningsstiftelsen Ludwig Boltzman Institute i Wien, og med lokale bidragsytere fra fem land er budsjettet på 50 millioner kroner. Prosjektet går over fem år, og høsten 2010 er det Vestfold og Kaupang som blir undersøkt. I sommer var det området ved Stonehenge som ble ”gjennomlyst”, med funnet av ”Woodhenge” som resultat. En stor innhegning som har omkranset de kjente steinene, men som aldri tidligere har vært kjent. – Vi er ikke ute etter skattejakt og enkeltfunn, men en sammenhengende kunnskap om hele områder, sier prosjektleder Knut Paasche i NIKU. Han understreker at det er den vitenskapelige utviklingen av nye målemetoder man konsentrerer seg om. Men, sier Paasche, med denne nye teknikken blir hele arbeidsmetoden for arkeologer forandret i årene som kommer. Med : Knut Paasche og Lars Gustavsen fra NIKU, Immo Trinks og Erich Nau fra LBI, Anitra Fossum fra Vestfold Fylkeskommune.Fra Stonehenge til KaupangFra Stonehenge til KaupangMed et klikk kan skogen fjernes og et klikk til gjør det mulig å se to meter ned i bakken. Slik arbeider de nye ”tekno-arkeologene” vi møter i MUSEUM . Denne uken er et internasjonalt forskningsteam på Kaupang, etter at de tidligere i sommer undersøkte Stonehenge og Lund i Sverige. I løpet av en ettermiddag kan to firehjulinger med en slede full av teknisk utstyr på slep kartlegge et område som det tidligere ville tatt uker og måneder for arkeologer å grave ut. I hastigheter helt opp til 60 kilometer i timen kan avanserte georadarsystemer ”gjennomlyse” bakken ned til to meters dybde. Kombinert med laserskanning fra fly og nye datasystemer kan store datamengder kombineres for å lage helt nye, kulturhistoriske kart. Allerede er hele Larvik kommune skannet fra fly og når det nye prosjektet er ferdig, vil mange kvadratkilometer være dekket. Det nye forskningsprosjektet er støttet med 32 millioner kroner fra den internasjonale forskningsstiftelsen Ludwig Boltzman Institute i Wien, og med lokale bidragsytere fra fem land er budsjettet på 50 millioner kroner. Prosjektet går over fem år, og høsten 2010 er det Vestfold og Kaupang som blir undersøkt. I sommer var det området ved Stonehenge som ble ”gjennomlyst”, med funnet av ”Woodhenge” som resultat. En stor innhegning som har omkranset de kjente steinene, men som aldri tidligere har vært kjent. – Vi er ikke ute etter skattejakt og enkeltfunn, men en sammenhengende kunnskap om hele områder, sier prosjektleder Knut Paasche i NIKU. Han understreker at det er den vitenskapelige utviklingen av nye målemetoder man konsentrerer seg om. Men, sier Paasche, med denne nye teknikken blir hele arbeidsmetoden for arkeologer forandret i årene som kommer. Med : Knut Paasche og Lars Gustavsen fra NIKU, Immo Trinks og Erich Nau fra LBI, Anitra Fossum fra Vestfold Fylkeskommune.26 min
- august 20105 episoder
- Da det endelig ble bestemt at Norge skulle få sitt første universitet, var det Bergverksseminaret på Kongsberg som ble valgt i 1811. Der var allerede den naturvitenskapelige undervisningen i gang, men ganske snart ble planene om utbygging skrinlagt. ”Kongsberg har en høyst melankolsk beliggenhet, uegnet for studenter” , mente man i København. Dermed kjøpte kong Frederik VI den adelige setegården Tøyen, langt ute på landet utenfor Christiania. Her var det mulig å innkvartere de syv professorene, anlegge Botanisk have og dyrke opp løkkene som en del av den professorale gasje. I MUSEUM forteller Bjørn Vidar Johansen fra Museum for universitets og vitenskapshistorie om de første årene av Universitetets 200 år lange historie. Selv om man leide midlertidige lokaler i Kvadaturen, og de kjente bygningene ved Karl Johan ble bygget i 1850-årene, forlot man aldri planene om å satse på Tøyen. – Helt fram til 1910 var planene klare for utvidelser på Tøyen, sier Johansen. I MUSEUM tar Johansen oss med til loftet på Zoologisk Museum, hvor det finnes unike glassplater med fotografier og gjenstander som ble vist fram i de aller første utstillingene i Oslo sentrum. – Tusenvis av mennesker strømmet til de eksotiske utstillingene i Zoologisk museum og Oldsaksamlingen i 1880-årene, sier Johansen. Historiker Anne Vaalund fra MUV forteller også om fotoutstillingen ”Universitetsliv”, som blant annet viser bilder fra ”klassekampen i fotball” på universitetsplassen på 1960-tallet. Konservative mot sosialister.Universitetet på Tøyen - Museum podkast 28/8Universitetet på Tøyen - Museum podkast 28/8Da det endelig ble bestemt at Norge skulle få sitt første universitet, var det Bergverksseminaret på Kongsberg som ble valgt i 1811. Der var allerede den naturvitenskapelige undervisningen i gang, men ganske snart ble planene om utbygging skrinlagt. ”Kongsberg har en høyst melankolsk beliggenhet, uegnet for studenter” , mente man i København. Dermed kjøpte kong Frederik VI den adelige setegården Tøyen, langt ute på landet utenfor Christiania. Her var det mulig å innkvartere de syv professorene, anlegge Botanisk have og dyrke opp løkkene som en del av den professorale gasje. I MUSEUM forteller Bjørn Vidar Johansen fra Museum for universitets og vitenskapshistorie om de første årene av Universitetets 200 år lange historie. Selv om man leide midlertidige lokaler i Kvadaturen, og de kjente bygningene ved Karl Johan ble bygget i 1850-årene, forlot man aldri planene om å satse på Tøyen. – Helt fram til 1910 var planene klare for utvidelser på Tøyen, sier Johansen. I MUSEUM tar Johansen oss med til loftet på Zoologisk Museum, hvor det finnes unike glassplater med fotografier og gjenstander som ble vist fram i de aller første utstillingene i Oslo sentrum. – Tusenvis av mennesker strømmet til de eksotiske utstillingene i Zoologisk museum og Oldsaksamlingen i 1880-årene, sier Johansen. Historiker Anne Vaalund fra MUV forteller også om fotoutstillingen ”Universitetsliv”, som blant annet viser bilder fra ”klassekampen i fotball” på universitetsplassen på 1960-tallet. Konservative mot sosialister.26 min
- På det lille tettstedet Bengtsfors i Vestgøtalands store skoger grunnla Alfred Nobel og hans venner en elektrokjemisk fabrikk i 1895. Hvordan det gikk med de store kvikksølvutslippene og oppryddingen etter industriruinen var tema i MUSEUM fra 21/8 2010. I 1895 lå fossen i Bengtsfors helt fri, og det var heller ingen som bodde på akkurat dette stedet ved bredden av Dalslands kanal i de dype svenske skogene. Idyllen tok slutt da Alfred Nobels nære medarbeider Rudolf Liljequist bygde sin elektrokjemiske fabrikk EKA og et vannkraftverk ved fossen. Store utslipp av kvikksølv og dioksiner fra elektrolyseproduksjonen av klaralkaliske kjemikalier forgiftet grunnen, men Bengtsfors blomstret opp som en moderne, liten industriby. Den dag i dag er EKA en del av AkzoNobel konsernet, men fabrikken er flyttet til Gøteborg og den gamle industritomten har ligget brakk og ødelagt helt fram til for noen få år siden. Etter en statlig bevilgning på 270 millioner svenske kroner er hele det gamle EKA-området sanert og renset for 15 tonn kvikksølv. Sommeren 2010 åpnet en park på ett mål der den gamle fabrikken sto. ”EKA Miljørum” har blitt Sveriges første, utendørs industrimuseum og miljøpark, inspirert av den japanske hage med rennende vann, steiner og blomster. I tillegg er det reist en teglstensmur som gjenspeiler fabrikken i miniatyr, med en industrihistorisk utstilling og en hyllest til Rudolf Liljekvist, som også var eksekutør av Alfred Nobels testamente. EKA Miljørum er også starten på et norsk-svensk samarbeid om utvikling av industrihistorie og miljøvern som et satsingsområde i hele vassdraget fra Stora Le i Norge til Vänern i Sverige.Fra industriruin til miljøparkFra industriruin til miljøparkPå det lille tettstedet Bengtsfors i Vestgøtalands store skoger grunnla Alfred Nobel og hans venner en elektrokjemisk fabrikk i 1895. Hvordan det gikk med de store kvikksølvutslippene og oppryddingen etter industriruinen var tema i MUSEUM fra 21/8 2010. I 1895 lå fossen i Bengtsfors helt fri, og det var heller ingen som bodde på akkurat dette stedet ved bredden av Dalslands kanal i de dype svenske skogene. Idyllen tok slutt da Alfred Nobels nære medarbeider Rudolf Liljequist bygde sin elektrokjemiske fabrikk EKA og et vannkraftverk ved fossen. Store utslipp av kvikksølv og dioksiner fra elektrolyseproduksjonen av klaralkaliske kjemikalier forgiftet grunnen, men Bengtsfors blomstret opp som en moderne, liten industriby. Den dag i dag er EKA en del av AkzoNobel konsernet, men fabrikken er flyttet til Gøteborg og den gamle industritomten har ligget brakk og ødelagt helt fram til for noen få år siden. Etter en statlig bevilgning på 270 millioner svenske kroner er hele det gamle EKA-området sanert og renset for 15 tonn kvikksølv. Sommeren 2010 åpnet en park på ett mål der den gamle fabrikken sto. ”EKA Miljørum” har blitt Sveriges første, utendørs industrimuseum og miljøpark, inspirert av den japanske hage med rennende vann, steiner og blomster. I tillegg er det reist en teglstensmur som gjenspeiler fabrikken i miniatyr, med en industrihistorisk utstilling og en hyllest til Rudolf Liljekvist, som også var eksekutør av Alfred Nobels testamente. EKA Miljørum er også starten på et norsk-svensk samarbeid om utvikling av industrihistorie og miljøvern som et satsingsområde i hele vassdraget fra Stora Le i Norge til Vänern i Sverige.26 min
- Sverre Ødegaard var den legendariske antikvar og kunstner som skapte grunnlaget for Rørosmuseet, Ødegaard døde i 2002 og denne utstillingen viser et vell av tegninger og modeller som dokumenterer Ødegaards 40 års arbeid for kulturminnevernet på Røros. Ødegaards blikk for helhet og detalj skapte en forståelse for 1800-tallets bylandskap som den dag i dag er med på å gi Røros sin identitet på Unescos verdensarvliste. Omviser i utstillingen er historiker og fagkonsulent Erik Roll.Sverre Ødegaard -utstillingen , MUSEUM X-traSverre Ødegaard -utstillingen , MUSEUM X-tra Sverre Ødegaard var den legendariske antikvar og kunstner som skapte grunnlaget for Rørosmuseet, Ødegaard døde i 2002 og denne utstillingen viser et vell av tegninger og modeller som dokumenterer Ødegaards 40 års arbeid for kulturminnevernet på Røros. Ødegaards blikk for helhet og detalj skapte en forståelse for 1800-tallets bylandskap som den dag i dag er med på å gi Røros sin identitet på Unescos verdensarvliste. Omviser i utstillingen er historiker og fagkonsulent Erik Roll.13 min
- - En god håndverker kan være en mye bedre samtalepartner for en huseier enn en konservator, sier Kolbjørn Vegard Os på Rørosmuseets Bygningsvernsenter. – Å drive med bygningsvern er å bygge opp kunnskap. Og hvis du ikke har noe kunnskap om huset så blir det som en gullring du ikke vet noe om. Det er bare en dårlig stoppskive, sier Os. I MUSEUM forteller Os og håndverker Olaf Piekarski om samarbeidet med private bedrifter og Rørosmuseets langsiktige arbeid for å øke kompetanse og kunnskap om hvordan man skal ta vare på gamle trehus. Vi besøker snekkerverkstedet og får høre om granulert harelim og går inn blant stillasene i Røros kirke. Der er alt inventar tatt ut og hele kirken blir grundig reparert for tørkeskader og råte. Maling, retusjering og bladgull står Nationalmuseet i København for. I to måneder arbeider 10 konservatorer med å få kirken til å skinne slik den gjorde på slutten av 1600-tallet da den var ny. I eneveldets dager var kirken et symbol for staten og der var kongen nest etter Gud. – Kirken har en blek, kjølig glans av svakt blått og gull, sier konservator Winnie Odder. – Kirken bærer jo også en del av vår felles dansk-norske historie, sier hun.Bygningsvern på RørosBygningsvern på Røros- En god håndverker kan være en mye bedre samtalepartner for en huseier enn en konservator, sier Kolbjørn Vegard Os på Rørosmuseets Bygningsvernsenter. – Å drive med bygningsvern er å bygge opp kunnskap. Og hvis du ikke har noe kunnskap om huset så blir det som en gullring du ikke vet noe om. Det er bare en dårlig stoppskive, sier Os. I MUSEUM forteller Os og håndverker Olaf Piekarski om samarbeidet med private bedrifter og Rørosmuseets langsiktige arbeid for å øke kompetanse og kunnskap om hvordan man skal ta vare på gamle trehus. Vi besøker snekkerverkstedet og får høre om granulert harelim og går inn blant stillasene i Røros kirke. Der er alt inventar tatt ut og hele kirken blir grundig reparert for tørkeskader og råte. Maling, retusjering og bladgull står Nationalmuseet i København for. I to måneder arbeider 10 konservatorer med å få kirken til å skinne slik den gjorde på slutten av 1600-tallet da den var ny. I eneveldets dager var kirken et symbol for staten og der var kongen nest etter Gud. – Kirken har en blek, kjølig glans av svakt blått og gull, sier konservator Winnie Odder. – Kirken bærer jo også en del av vår felles dansk-norske historie, sier hun.26 min
- Da arbeidet med nye årringsdateringer av vikingskipene i Danmark og Norge startet på 1990-tallet ble det tidlig klart at Osebergskipet ikke passet inn i kurvene for eiketre fra Oslofjorden. Gokstad og Tuneskipet er bygget i det området de er funnet, men lenge trodde man at Oseberg var bygget i Danmark. I et samarbeid mellom Niels Bonde fra Nasjonalmuseet i Danmark og fylkeskonservator Frans Arne Stylegar i Vest-Agder har det blitt klarlagt at tømmeret i Oseberg har samme dendrokronologiske signatur som skipene som ble gravlagt i Grønnhaug og Storhaug på Karmøy. – Så hvorfor ville makteliten fra det norske Avaldsnes etablere seg i det danske området rundt Viken ? Frans Arne Stylegar kommer med flere teorier rundt det maktpolitiske spillet i 800-tallets Skandinavia og peker på at det er sammenfall mellom de få, skriftlige kilder som finnes og naturvitenskapelige funn. I MUSEUM forteller også Jan Bill fra Vikingskipsmuseet på Bygdøy om helt nye dateringer av spadene som ble brukt da Oseberghaugen ble ødelagt i siste halvdel av 900-tallet. – Gravskjendingen var en stor, offentlig oppgave med mange mennesker involvert. Det hele hadde symbolsk karakter. Forstevnen ble hugget ned og likrestene spredt utover, sier Jan Bill. I august starter også et nytt forskningsprosjekt om gjenstandene fra Gokstadfunnet. Finner vi sammenfall i tid med ødeleggelsen av Oseberg, har vi med en politisk markering å gjøre, sier Bill, som vil finne ut hvilket nettverk som omga Gokstadmannen og de som begravde ham.Ny forskning på vikingskipeneNy forskning på vikingskipeneDa arbeidet med nye årringsdateringer av vikingskipene i Danmark og Norge startet på 1990-tallet ble det tidlig klart at Osebergskipet ikke passet inn i kurvene for eiketre fra Oslofjorden. Gokstad og Tuneskipet er bygget i det området de er funnet, men lenge trodde man at Oseberg var bygget i Danmark. I et samarbeid mellom Niels Bonde fra Nasjonalmuseet i Danmark og fylkeskonservator Frans Arne Stylegar i Vest-Agder har det blitt klarlagt at tømmeret i Oseberg har samme dendrokronologiske signatur som skipene som ble gravlagt i Grønnhaug og Storhaug på Karmøy. – Så hvorfor ville makteliten fra det norske Avaldsnes etablere seg i det danske området rundt Viken ? Frans Arne Stylegar kommer med flere teorier rundt det maktpolitiske spillet i 800-tallets Skandinavia og peker på at det er sammenfall mellom de få, skriftlige kilder som finnes og naturvitenskapelige funn. I MUSEUM forteller også Jan Bill fra Vikingskipsmuseet på Bygdøy om helt nye dateringer av spadene som ble brukt da Oseberghaugen ble ødelagt i siste halvdel av 900-tallet. – Gravskjendingen var en stor, offentlig oppgave med mange mennesker involvert. Det hele hadde symbolsk karakter. Forstevnen ble hugget ned og likrestene spredt utover, sier Jan Bill. I august starter også et nytt forskningsprosjekt om gjenstandene fra Gokstadfunnet. Finner vi sammenfall i tid med ødeleggelsen av Oseberg, har vi med en politisk markering å gjøre, sier Bill, som vil finne ut hvilket nettverk som omga Gokstadmannen og de som begravde ham.26 min
- juli 20108 episoder
- I 1980 hadde Sverige sin folkeavstemning om kjernekraft. Resultatet var at de 10 reaktorene skulle fases ut gradvis, men foreløpig er det bare Barsebäck som er stanset. Barsebäck 2 ble stengt i 2006, og for noen måneder siden åpnet det nedlagte kraftverket sine dører for publikum. Som et storskala industriminne ruger de enorme bygningene, hver på 60 meters høyde og med skorsteiner på 120 meter, fortsatt på sin stråling og radioaktivitet. Bortsett fra at brenselsstavene er fjernet, er det nedlagte atomkraftverket helt inntakt. I fullt verneutstyr får publikum får se hele innsiden av det imponerende anlegget, fra reaktorhallen til generator, kjølesystemer og tekniske innretninger. – Det er en viss fare for kontaminasjon, for radioaktiviteten sitter fortsatt i vegger og rør, sier Maria Taranger. Så etter besøket må alle vaskes og måles for radioaktivitet. I informasjonssenteret er det laget en utstilling hvor argumenter både for og imot kjernekraft blir presentert. - Barsebäck er et stort og viktig symbol for det moderne, industrielle samfunnet, og for sammenstøtet mellom forskjellige måter å tenke på, sier Henrik Borg fra Kulturen i Lund. Han står i spissen for å dokumentere og tilrettelegge for at Barsebäck skal bli et permanent kulturminne.Barsebäck nedlagte atomkraftverkBarsebäck nedlagte atomkraftverkI 1980 hadde Sverige sin folkeavstemning om kjernekraft. Resultatet var at de 10 reaktorene skulle fases ut gradvis, men foreløpig er det bare Barsebäck som er stanset. Barsebäck 2 ble stengt i 2006, og for noen måneder siden åpnet det nedlagte kraftverket sine dører for publikum. Som et storskala industriminne ruger de enorme bygningene, hver på 60 meters høyde og med skorsteiner på 120 meter, fortsatt på sin stråling og radioaktivitet. Bortsett fra at brenselsstavene er fjernet, er det nedlagte atomkraftverket helt inntakt. I fullt verneutstyr får publikum får se hele innsiden av det imponerende anlegget, fra reaktorhallen til generator, kjølesystemer og tekniske innretninger. – Det er en viss fare for kontaminasjon, for radioaktiviteten sitter fortsatt i vegger og rør, sier Maria Taranger. Så etter besøket må alle vaskes og måles for radioaktivitet. I informasjonssenteret er det laget en utstilling hvor argumenter både for og imot kjernekraft blir presentert. - Barsebäck er et stort og viktig symbol for det moderne, industrielle samfunnet, og for sammenstøtet mellom forskjellige måter å tenke på, sier Henrik Borg fra Kulturen i Lund. Han står i spissen for å dokumentere og tilrettelegge for at Barsebäck skal bli et permanent kulturminne.26 min
- Peter Beduin fra Nederland var den første som forsøkte seg som automobilturist i Norge. Det skjedde i 1901 og denne "villmarksekspedisjonen" gikk fra Oslo til Sognefjorden med et følge på 8 personer. I dette ekstraklippet fra MUSEUM forteller Per Birger Lomheim om utstillingen på ungdomshuset i Rimskjold, like ved Vindhellavegen, der Beduin kom forbi.Den første bilturist i NorgeDen første bilturist i NorgePeter Beduin fra Nederland var den første som forsøkte seg som automobilturist i Norge. Det skjedde i 1901 og denne "villmarksekspedisjonen" gikk fra Oslo til Sognefjorden med et følge på 8 personer. I dette ekstraklippet fra MUSEUM forteller Per Birger Lomheim om utstillingen på ungdomshuset i Rimskjold, like ved Vindhellavegen, der Beduin kom forbi.8 min
- Fem generasjoner veihistorie ligger åpent i dagen, flott restaurert og satt i stand av Statens Vegvesen øverst i Lærdalen. Ved å svinge inn på den historiske veien, istedenfor å suse gjennom de nye tunnelene, blir reisen oppover dalen en opplevelse av 1700-tallets ingeniørkunst, urgammel bosetting og et blikk tilbake til den tiden vegen var symbolet for selve framskrittet i Norge. Sammen med Per Birger Lomheim, som er ansvarlig for ”museale veger og veirelaterte kulturminner” i Sogn og Fjordanene, stanser vi ved gamle bruer og vegtraseer som står som skulpturer i landskapet. Ved Rimskjold ungdomshus og vegmuseum parkerer vi bilen og går til fots oppover i fjellet i retning Borgund stavkirke. Vindhellavegen sto ferdig i 1793, som en viktig etappe på veien over Fillefjell, en triumf for datidens store satsing på framskritt og samferdsel. Tvangsarbeid og slit, men også ingeniørkunst av høy klasse, sier Per Birger Lomheim, som tar med MUSEUMs lyttere over fjellet og ned på Sverrestien fra tidlig middelalder. Dette vegfaret er fortsatt tydelig i terrenget. – Nå går vi på samme veg som kirkefolket brukte da stavkirken var ny, sier LomheimVindhellavegen i Lærdal - et kulturminneVindhellavegen i Lærdal - et kulturminneFem generasjoner veihistorie ligger åpent i dagen, flott restaurert og satt i stand av Statens Vegvesen øverst i Lærdalen. Ved å svinge inn på den historiske veien, istedenfor å suse gjennom de nye tunnelene, blir reisen oppover dalen en opplevelse av 1700-tallets ingeniørkunst, urgammel bosetting og et blikk tilbake til den tiden vegen var symbolet for selve framskrittet i Norge. Sammen med Per Birger Lomheim, som er ansvarlig for ”museale veger og veirelaterte kulturminner” i Sogn og Fjordanene, stanser vi ved gamle bruer og vegtraseer som står som skulpturer i landskapet. Ved Rimskjold ungdomshus og vegmuseum parkerer vi bilen og går til fots oppover i fjellet i retning Borgund stavkirke. Vindhellavegen sto ferdig i 1793, som en viktig etappe på veien over Fillefjell, en triumf for datidens store satsing på framskritt og samferdsel. Tvangsarbeid og slit, men også ingeniørkunst av høy klasse, sier Per Birger Lomheim, som tar med MUSEUMs lyttere over fjellet og ned på Sverrestien fra tidlig middelalder. Dette vegfaret er fortsatt tydelig i terrenget. – Nå går vi på samme veg som kirkefolket brukte da stavkirken var ny, sier Lomheim26 min
- Spionflyet U2 satte Norge på Den kalde krigs verdenskart den 1.mai 1960 da Gary Powers ble skutt ned over Sverdlovsk. I to programmer forteller MUSEUM om hva som skjedde, sett fra Norge og Washington. I dette ekstraklippet forteller pensjonert generalmajor Kjell Lutnes om hvor vanskelig det er å operere dette flyet, som fortsatt er i tjeneste i Irak og Afganistan.Slik flyr CIAs U2Slik flyr CIAs U2Spionflyet U2 satte Norge på Den kalde krigs verdenskart den 1.mai 1960 da Gary Powers ble skutt ned over Sverdlovsk. I to programmer forteller MUSEUM om hva som skjedde, sett fra Norge og Washington. I dette ekstraklippet forteller pensjonert generalmajor Kjell Lutnes om hvor vanskelig det er å operere dette flyet, som fortsatt er i tjeneste i Irak og Afganistan.5 min
- U2-prosjektet ble startet av CIA i 1956 og går ut på å sende et spesialbygd fly opp i 70 tusen fots høyde over fiendtlig område. I denne høyden kunne ikke flyet skytes ned, trodde man, og med svært stor rekkevidde kunne U2 fotografere og overvåke store områder. Det var særlig Sovjetunionen og Kina som var U2s mål, og til å begynne med brukte man baser i Tyskland, Tyrkia og Pakistan. I 1957 fløy U2 over Norge for å teste sovjetiske radaranlegg på Kola, uten å varsle norske myndigheter. Flyet ble oppdaget, og flere norske jagerfly ble sendt opp for å avskjære, uten hell. Etter denne episoden sendte den norske utenriksminister Hallvard Lange et brev til Washington hvor han protesterte og samtidig ba om å få utlevert fotomateriale og flightplan fra U2, som han også fikk. Da amerikanerne igjen ville fly over Norge i 1958 og bruke Bodø flyplass, ble det holdt et informasjonsmøte mellom CIA og norske militære og sivile myndigheter på Fornebu i månedsskiftet august-september. Hvem som var med fra norsk side er uklart, men møtet ble ledet av CIA oberst Stan Beerli, forteller pensjonert generalmajor Kjell Lutnes. Lutnes arbeider i dag med ned og avgraderinger av Forsvarets dokumenter, men disse opplysningene er fra amerikanske kilder. - Den 27.april 1960 var det et nytt møte på Fornebu, sier Lutnes. Da kom CIA på nytt for å orientere norske myndigheter om U2s ”Grand Slam” operasjon, det vil si en fullstendig overflyvning av Sovjetisk luftrom fra Pakistan til Bodø. – Norge visste alt om U2, sier Lutnes. I programmet forteller også Lutnes om selve U2-programmet og den dramatiske nedskytingen av pilot Francis Gary Powers over Sverdlovsk.CIAs spionfly U2 i NorgeCIAs spionfly U2 i NorgeU2-prosjektet ble startet av CIA i 1956 og går ut på å sende et spesialbygd fly opp i 70 tusen fots høyde over fiendtlig område. I denne høyden kunne ikke flyet skytes ned, trodde man, og med svært stor rekkevidde kunne U2 fotografere og overvåke store områder. Det var særlig Sovjetunionen og Kina som var U2s mål, og til å begynne med brukte man baser i Tyskland, Tyrkia og Pakistan. I 1957 fløy U2 over Norge for å teste sovjetiske radaranlegg på Kola, uten å varsle norske myndigheter. Flyet ble oppdaget, og flere norske jagerfly ble sendt opp for å avskjære, uten hell. Etter denne episoden sendte den norske utenriksminister Hallvard Lange et brev til Washington hvor han protesterte og samtidig ba om å få utlevert fotomateriale og flightplan fra U2, som han også fikk. Da amerikanerne igjen ville fly over Norge i 1958 og bruke Bodø flyplass, ble det holdt et informasjonsmøte mellom CIA og norske militære og sivile myndigheter på Fornebu i månedsskiftet august-september. Hvem som var med fra norsk side er uklart, men møtet ble ledet av CIA oberst Stan Beerli, forteller pensjonert generalmajor Kjell Lutnes. Lutnes arbeider i dag med ned og avgraderinger av Forsvarets dokumenter, men disse opplysningene er fra amerikanske kilder. - Den 27.april 1960 var det et nytt møte på Fornebu, sier Lutnes. Da kom CIA på nytt for å orientere norske myndigheter om U2s ”Grand Slam” operasjon, det vil si en fullstendig overflyvning av Sovjetisk luftrom fra Pakistan til Bodø. – Norge visste alt om U2, sier Lutnes. I programmet forteller også Lutnes om selve U2-programmet og den dramatiske nedskytingen av pilot Francis Gary Powers over Sverdlovsk.26 min
- NSAs museum i Fort Mead utenfor Washington, er verdens eneste, offisielle etterretningsmuseum som er åpent for publikum. I tillegg til gjenstander og dekrypteringsmaskiner fra Enigma til The Magic of Purple har National Cryptological Museum også en egen avdeling for den kalde krigen og U2-flyet som ble skutt ned over Sverdlovsk den 1.mai 1960. - Det var gjennom Venonaprosjektet, som avslørte Ethel og Julius Rosenberg, vi forsto at russerne hadde teknologi for å skyte ned U2-flyet, sier kurator Patrick Weadon. Ved siden av monteren med en del av U2-flyet til Gary Powers, donert av russerne i 1994, henger ”The Great Seal” . Det var amerikanernes svar i FN på Khrutsjovs avsløring av U2-flyet. Som dekorasjon ble seglet plassert i den amerikanske ambassaden i Moskva, og ved hjelp av en spesiell lydbølge-teknologi kunne en skjult mikrofon aktiveres. - KGB avlyttet ambassadøren i mange år, sier Weadon, som også forteller at popsingelen ”Good Vibrations” med The Beach Boys i 1966 bruker samme type maskin for å lage de spesielle, elektroniske lydene. Dette var forløperen til syntezisere og Moog-orgelet, funnet opp av KGB-mannen Lev Thermin i Sovjetunionen. I MUSEUM forteller også generalmajor Kjell Lutnes om hva som skjedde da Gary Powers tok bakken og CIAs evakuering fra Bodø i et C 130 lastefly. - Vi kan bare være stolte over hele U2-saken, sier Lutnes. - Norge gjorde sin del i Den kalde krigen. Dette er del 2 av MUSEUMs reportasje om U2-flyene. Del 1 ligger på MUSEUMs podkastsideSpionflyet U2 i Norge og WashingtonSpionflyet U2 i Norge og WashingtonNSAs museum i Fort Mead utenfor Washington, er verdens eneste, offisielle etterretningsmuseum som er åpent for publikum. I tillegg til gjenstander og dekrypteringsmaskiner fra Enigma til The Magic of Purple har National Cryptological Museum også en egen avdeling for den kalde krigen og U2-flyet som ble skutt ned over Sverdlovsk den 1.mai 1960. - Det var gjennom Venonaprosjektet, som avslørte Ethel og Julius Rosenberg, vi forsto at russerne hadde teknologi for å skyte ned U2-flyet, sier kurator Patrick Weadon. Ved siden av monteren med en del av U2-flyet til Gary Powers, donert av russerne i 1994, henger ”The Great Seal” . Det var amerikanernes svar i FN på Khrutsjovs avsløring av U2-flyet. Som dekorasjon ble seglet plassert i den amerikanske ambassaden i Moskva, og ved hjelp av en spesiell lydbølge-teknologi kunne en skjult mikrofon aktiveres. - KGB avlyttet ambassadøren i mange år, sier Weadon, som også forteller at popsingelen ”Good Vibrations” med The Beach Boys i 1966 bruker samme type maskin for å lage de spesielle, elektroniske lydene. Dette var forløperen til syntezisere og Moog-orgelet, funnet opp av KGB-mannen Lev Thermin i Sovjetunionen. I MUSEUM forteller også generalmajor Kjell Lutnes om hva som skjedde da Gary Powers tok bakken og CIAs evakuering fra Bodø i et C 130 lastefly. - Vi kan bare være stolte over hele U2-saken, sier Lutnes. - Norge gjorde sin del i Den kalde krigen. Dette er del 2 av MUSEUMs reportasje om U2-flyene. Del 1 ligger på MUSEUMs podkastside26 min
- Tydeligvis mente menneskene i steinalderen at de aller beste stedene å bo, det var innerst i Oslofjorden og i det som er Østfold og Vestfold i dag. Da snakker vi om de første som bodde fast på ett og samme sted. Arkeologene kaller den tiden for Nøstvetkulturen, og i denne utgaven av MUSEUM, som vi sendte første gang i 2008, kan du nå bli med Håkon Glørstad fra Kulturhistorisk Museum til noen av disse boplassene. Først og fremst Nøstvet like bak Tusenfryd, men også Ekeberg i Oslo. Programmet ble sendt første gang i november 2008. Glørstads bok om Nøstvetkulturen heter "Nære ting fra en fjern fortid", Universitetsforlaget 2008.Norges beste adresse i steinalderenNorges beste adresse i steinalderenTydeligvis mente menneskene i steinalderen at de aller beste stedene å bo, det var innerst i Oslofjorden og i det som er Østfold og Vestfold i dag. Da snakker vi om de første som bodde fast på ett og samme sted. Arkeologene kaller den tiden for Nøstvetkulturen, og i denne utgaven av MUSEUM, som vi sendte første gang i 2008, kan du nå bli med Håkon Glørstad fra Kulturhistorisk Museum til noen av disse boplassene. Først og fremst Nøstvet like bak Tusenfryd, men også Ekeberg i Oslo. Programmet ble sendt første gang i november 2008. Glørstads bok om Nøstvetkulturen heter "Nære ting fra en fjern fortid", Universitetsforlaget 2008.26 min
- Vil du finne fram til spesielle steder utenfor allfarvei, som kanskje krever både turstøvler og et godt kart, har MUSEUM noen forslag til de historisk interesserte. Reisen starter ved Varangerfjorden i Finnmark, hvor Kjersti Schanche forteller om Mortensnes. Der finnes både hustufter fra steinalder, hundrevis av samiske graver fra historisk tid og en offerplass som var i bruk fram til 1900-tallet. Ved å ta båt fra Norsk fiskeværmuseum i Å i Lofoten kan man komme over Moskenesstraumen og inn på land i Revsvika på utsiden av Lofotveggen. Der ligger Kolhellaren, eller Revsvikhula, som har helt utrolige hulemalerier fra bronsealderen dypt inne i mørket. Vi gjør også et stopp ved Tingvoll på Nordmøre, hvor det er store, jernoksidrøde hellemalerier av elg og laks på fjellveggene ned mot Tingvollfjorden. På vei til København og ”dødens hage”, Assistenskirkegården i Nørrebro hvor hele den dansk-norske intelligensiaen fra 1700-tallet ligger begravd, stanser MUSEUM ved det nedlagte atomkraftverket i Barsebäck. Her kan man få omvisning i verdens største, teknisk-industrielle kulturminne, og samtidig bli sjekket for radioaktiv stråling. MUSEUMs reiseguide stopper også ved Dybbøl Mølle i Danmark, ved landsbyen Sehested i Holstein og i en bortgjemt landsbykirke i Brompton utenfor York. Til slutt anbefaler MUSEUM et besøk i turistkontoret i Pickering, hvor man kan få kjøpt et lite hefte med veibeskrivelser til 20 norrøne steinkors som fortsatt står ute i terrenget og minner om den anglo-skandinaviske innvandringen på 800-tallet.MUSEUMs ReiseguideMUSEUMs ReiseguideVil du finne fram til spesielle steder utenfor allfarvei, som kanskje krever både turstøvler og et godt kart, har MUSEUM noen forslag til de historisk interesserte. Reisen starter ved Varangerfjorden i Finnmark, hvor Kjersti Schanche forteller om Mortensnes. Der finnes både hustufter fra steinalder, hundrevis av samiske graver fra historisk tid og en offerplass som var i bruk fram til 1900-tallet. Ved å ta båt fra Norsk fiskeværmuseum i Å i Lofoten kan man komme over Moskenesstraumen og inn på land i Revsvika på utsiden av Lofotveggen. Der ligger Kolhellaren, eller Revsvikhula, som har helt utrolige hulemalerier fra bronsealderen dypt inne i mørket. Vi gjør også et stopp ved Tingvoll på Nordmøre, hvor det er store, jernoksidrøde hellemalerier av elg og laks på fjellveggene ned mot Tingvollfjorden. På vei til København og ”dødens hage”, Assistenskirkegården i Nørrebro hvor hele den dansk-norske intelligensiaen fra 1700-tallet ligger begravd, stanser MUSEUM ved det nedlagte atomkraftverket i Barsebäck. Her kan man få omvisning i verdens største, teknisk-industrielle kulturminne, og samtidig bli sjekket for radioaktiv stråling. MUSEUMs reiseguide stopper også ved Dybbøl Mølle i Danmark, ved landsbyen Sehested i Holstein og i en bortgjemt landsbykirke i Brompton utenfor York. Til slutt anbefaler MUSEUM et besøk i turistkontoret i Pickering, hvor man kan få kjøpt et lite hefte med veibeskrivelser til 20 norrøne steinkors som fortsatt står ute i terrenget og minner om den anglo-skandinaviske innvandringen på 800-tallet.26 min