Museum - et program om norsk historie
Avaldsnes i tre tusen år
Avaldsnes i tre tusen år
Avaldsnes i tre tusen år
Hør episoden26 min
- Kategori:
- Dokumentar
- Format:
- Podkast
- Lengde:
- 26 min
- Dato:
- 20. mai 2011
Andre har også hørt
- juni 20112 episoder
- Om noen år skal den nye jernbanen mellom Porsgrunn og Larvik bane seg vei gjennom et rikt steinalderlandskap. MUSEUM besøker arkeologene fra Kulturhistorisk Museum som leter etter spor fra fortiden i skogene ved Langangen. – På de høydene vi graver, fra 45-50 meter over dagens havnivå og opp til 70 meter, ser vi for oss at det var mange trange dalganger, nes og halvøyer ut i steinalderfjorden. Og disse små terrassene i landskapet er omkranset av steinalder-boplasser, sier utgravningsleder Gaute Reitan. – Det spesielle med vår utgravning, er at vi arbeider på så forskjellige høyder at vi kan se hvordan hele området har vært i bruk gjennom mange perioder, sier Reitan, som forteller om funn av flere typer steinøkser og en sigd av flint innenfor et lite område. – Det betyr at det har vært folk her gjennom mange tusen år, fra tiden med jegere og sankere og helt fram til det første jordbruket, sier Reitan. Mens MUSEUM er på besøk finner arkeologene både en bit av en ”slått bergkrystall” og en øks av Nøstvettypen.Steinalder langs jernbanenSteinalder langs jernbanenOm noen år skal den nye jernbanen mellom Porsgrunn og Larvik bane seg vei gjennom et rikt steinalderlandskap. MUSEUM besøker arkeologene fra Kulturhistorisk Museum som leter etter spor fra fortiden i skogene ved Langangen. – På de høydene vi graver, fra 45-50 meter over dagens havnivå og opp til 70 meter, ser vi for oss at det var mange trange dalganger, nes og halvøyer ut i steinalderfjorden. Og disse små terrassene i landskapet er omkranset av steinalder-boplasser, sier utgravningsleder Gaute Reitan. – Det spesielle med vår utgravning, er at vi arbeider på så forskjellige høyder at vi kan se hvordan hele området har vært i bruk gjennom mange perioder, sier Reitan, som forteller om funn av flere typer steinøkser og en sigd av flint innenfor et lite område. – Det betyr at det har vært folk her gjennom mange tusen år, fra tiden med jegere og sankere og helt fram til det første jordbruket, sier Reitan. Mens MUSEUM er på besøk finner arkeologene både en bit av en ”slått bergkrystall” og en øks av Nøstvettypen.26 min
- I MUSEUM går turen til Ny Ålesund på Spitsbergen hvor den gamle direktørvillaen til Kings Bay Kull Company er restaurert tilbake til sine glansdager på 1920-tallet. Da gjorde Roald Amundsen huset berømt som sin ”polarresidens”. Med Amundsenbiograf Tor Bomann-Larsen, Anne Cathrine Flyen fra NIKU og Susan Barr fra Riksantikvaren. Med mansardtak og en enkel jugendstil var dette sommervillaen til direktørene fra Ålesund. Det var helt naturlig for Roald Amundsen å opprette sitt hovedkvarter der da han på 1920-tallet utrustet både den spektakulære flybåtekspedisjonen med flyene N24 og N25 og senere ekspedisjonen med luftskipet NORGE. ”Amundsenvillaen” forfalt med årene, og det måtte en storstilt redningsaksjon til med tunge sponsorer og assistanse fra Riksantikvaren, Sysselmannen og NIKU før huset var ferdig restaurert til åpningen i mai i år. – Dette er den arktiske forskerhovedstad, og skal den være det må den ha en residens. Og her hadde isens Napoleon, Roald Amundsen sin polare residens, sa forfatter Tor Bomann-Larsen under åpningen.Amundsensvillaen i Ny ÅlesundAmundsensvillaen i Ny ÅlesundI MUSEUM går turen til Ny Ålesund på Spitsbergen hvor den gamle direktørvillaen til Kings Bay Kull Company er restaurert tilbake til sine glansdager på 1920-tallet. Da gjorde Roald Amundsen huset berømt som sin ”polarresidens”. Med Amundsenbiograf Tor Bomann-Larsen, Anne Cathrine Flyen fra NIKU og Susan Barr fra Riksantikvaren. Med mansardtak og en enkel jugendstil var dette sommervillaen til direktørene fra Ålesund. Det var helt naturlig for Roald Amundsen å opprette sitt hovedkvarter der da han på 1920-tallet utrustet både den spektakulære flybåtekspedisjonen med flyene N24 og N25 og senere ekspedisjonen med luftskipet NORGE. ”Amundsenvillaen” forfalt med årene, og det måtte en storstilt redningsaksjon til med tunge sponsorer og assistanse fra Riksantikvaren, Sysselmannen og NIKU før huset var ferdig restaurert til åpningen i mai i år. – Dette er den arktiske forskerhovedstad, og skal den være det må den ha en residens. Og her hadde isens Napoleon, Roald Amundsen sin polare residens, sa forfatter Tor Bomann-Larsen under åpningen.26 min
- mai 20114 episoder
- Gullsmykker, sølv, lapis lazuli og intrikate skulpturer i elfenben, laget i India for to tusen år siden. Eller mangefargete vinglass med flotte motiver fra Romerriket. Dette er bare noen smakebiter på de arkeologiske skattene fra Afghanistan som i disse dager står utstilt i London, smuglet ut og reddet fra plyndring i Nasjonalmuseet i Kabul. I MUSEUM går turen til British Museum i London sammen med Axel Christophersen fra NTNU Vitenskapsmuseet i Tronheim. Han har engasjert seg sterkt i kampen for truede kulturminner, både i Tibet, Burma og Afghanistan. Med støtte fra Utenriksdepartementet har Christophersen og antropologen Kim Sørensen laget fotoutstillingen ”Afghanistan – truede kulturminner”. I programmet møter vi også krator for utstillingen, arkeolog St.John Simpson fra British MuseumAfghanistans truede kulturarvAfghanistans truede kulturarvGullsmykker, sølv, lapis lazuli og intrikate skulpturer i elfenben, laget i India for to tusen år siden. Eller mangefargete vinglass med flotte motiver fra Romerriket. Dette er bare noen smakebiter på de arkeologiske skattene fra Afghanistan som i disse dager står utstilt i London, smuglet ut og reddet fra plyndring i Nasjonalmuseet i Kabul. I MUSEUM går turen til British Museum i London sammen med Axel Christophersen fra NTNU Vitenskapsmuseet i Tronheim. Han har engasjert seg sterkt i kampen for truede kulturminner, både i Tibet, Burma og Afghanistan. Med støtte fra Utenriksdepartementet har Christophersen og antropologen Kim Sørensen laget fotoutstillingen ”Afghanistan – truede kulturminner”. I programmet møter vi også krator for utstillingen, arkeolog St.John Simpson fra British Museum26 min
- Kulturlandskapet rundt Avaldsnes kirke på Karmøy er usedvanlig rikt på arkeologiske funn. Her har det ligget mange, store gravhauger, både skipsgraver og en rik mannsgrav fra romertiden. – Historien om Avaldsnes er historien om Nordvegen, sier professor Dagfinn Skre fra Kulturhistorisk Museum. Han skal lede en stor, arkeologisk utgravning som vil strekke seg over to år og som skal avdekke et område på 11 mål der hvor parkeringsplassen til middelalderkirken ligger. – Under grusen her ligger sporene etter et høvdingesete, en mektig boplass, som ble etablert allerede rundt Kristi Fødsel, sier Skre. I MUSEUM får vi høre om hvordan Karmsundet har vært et viktig sted i mer enn tre tusen år, om forbindelsen til Oslofjordområdet i tidlig vikingtid og Dagfinn Skres tanker om hvordan sagatekstene kan gi viktige spor til å forstå dette områdets betydning. Men det handler om mye mer enn Harald Hårfagre og hans kongsgård, sier Skre. – Nå må vi la jorden her fortelle sin historie uten at vi trer våre fortolkninger ned over det vi måtte finne. Vi skal lytte til Avaldsnes, og så kan vi trekke inn det rike kildematerialet, sier professor Dagfinn Skre. I MUSEUM møter vi også bonde Ragnar Vikingstad, som driver med villsau i det gamle kulturlandskapet. – Vi må ikke glemme at det var bøndene og matproduksjonen som ga livsgrunnlaget til vikingene og høvdingene her, sier han. – Det er viktig å se hele sammenhengen, sier Vikingstad.Avaldsnes i tre tusen årAvaldsnes i tre tusen årKulturlandskapet rundt Avaldsnes kirke på Karmøy er usedvanlig rikt på arkeologiske funn. Her har det ligget mange, store gravhauger, både skipsgraver og en rik mannsgrav fra romertiden. – Historien om Avaldsnes er historien om Nordvegen, sier professor Dagfinn Skre fra Kulturhistorisk Museum. Han skal lede en stor, arkeologisk utgravning som vil strekke seg over to år og som skal avdekke et område på 11 mål der hvor parkeringsplassen til middelalderkirken ligger. – Under grusen her ligger sporene etter et høvdingesete, en mektig boplass, som ble etablert allerede rundt Kristi Fødsel, sier Skre. I MUSEUM får vi høre om hvordan Karmsundet har vært et viktig sted i mer enn tre tusen år, om forbindelsen til Oslofjordområdet i tidlig vikingtid og Dagfinn Skres tanker om hvordan sagatekstene kan gi viktige spor til å forstå dette områdets betydning. Men det handler om mye mer enn Harald Hårfagre og hans kongsgård, sier Skre. – Nå må vi la jorden her fortelle sin historie uten at vi trer våre fortolkninger ned over det vi måtte finne. Vi skal lytte til Avaldsnes, og så kan vi trekke inn det rike kildematerialet, sier professor Dagfinn Skre. I MUSEUM møter vi også bonde Ragnar Vikingstad, som driver med villsau i det gamle kulturlandskapet. – Vi må ikke glemme at det var bøndene og matproduksjonen som ga livsgrunnlaget til vikingene og høvdingene her, sier han. – Det er viktig å se hele sammenhengen, sier Vikingstad.26 min
- På en sentral høyde i Snåsa kommune står en bauta i et nyryddet amfi omgitt av barskog. På folkemunne kalles den 17. maisteinen. En tre meter høy, enkel kleberstein med inskripsjonen ”17 de maji ” på en slipt flate. - Dette er landets eldste 17. mai-monument, sier forlagsredaktør og lokalhistoriker Arnt-Erik Selliaas. Han er utflyttet snåsning og har forsket mye på denne merkverdige bautaen. I MUSEUM forteller han om opphavsmannen, Ole Rynning. Sønn av sognepresten på Snåsa, Jens Rynning. I 1829 reiste Ole til Christiania for å studere og var til stede ved Henrik Wergelands flammende tale under avdukingen av Krogh-støtten i Christiania i 1833. Unionen var tidens hete tema og talen inspirerte Ole Rynning sterkt. Etter hjemkomsten til Snåsa samme år, begynte han som lærer og drev søndagsskole. Ikke søndagsskole i kristen tradisjon, men undervisning av unge mennesker i bygda. De lærte regning, historie og flere andre fag. Søndag 17. mai 1835, mens faren forrettet ved høymessen i kirken like ved, strevde Ole Rynning og elevene hans med å få 17.maisteinen på plass. Hvordan de feiret begivenheten, vet ingen. To år senere reiste han til Amerika og slo seg ned i Beaver Creek . Der døde han etter bare to år, men han rakk å skrive ”Amerikaboka” som ble en populær ”håndbok” for nordmenn som planla å emigrere til USA. I MUSEUM møter vi også den landskjente Joralf Gjerstad. Han er sterkt opptatt av Ole Rynning og har blant annet skrevet en lokalhistorisk bok om utvandringen fra Snåsa til USA. Gjerstad har brakt steinen fram i lyset i og mener denne spesielle 17.de mai bautaen bør få hele landets oppmerksomhet. Programmet er laget av Jan Henrik Ihlebæk.Den første 17de mai bautaDen første 17de mai bautaPå en sentral høyde i Snåsa kommune står en bauta i et nyryddet amfi omgitt av barskog. På folkemunne kalles den 17. maisteinen. En tre meter høy, enkel kleberstein med inskripsjonen ”17 de maji ” på en slipt flate. - Dette er landets eldste 17. mai-monument, sier forlagsredaktør og lokalhistoriker Arnt-Erik Selliaas. Han er utflyttet snåsning og har forsket mye på denne merkverdige bautaen. I MUSEUM forteller han om opphavsmannen, Ole Rynning. Sønn av sognepresten på Snåsa, Jens Rynning. I 1829 reiste Ole til Christiania for å studere og var til stede ved Henrik Wergelands flammende tale under avdukingen av Krogh-støtten i Christiania i 1833. Unionen var tidens hete tema og talen inspirerte Ole Rynning sterkt. Etter hjemkomsten til Snåsa samme år, begynte han som lærer og drev søndagsskole. Ikke søndagsskole i kristen tradisjon, men undervisning av unge mennesker i bygda. De lærte regning, historie og flere andre fag. Søndag 17. mai 1835, mens faren forrettet ved høymessen i kirken like ved, strevde Ole Rynning og elevene hans med å få 17.maisteinen på plass. Hvordan de feiret begivenheten, vet ingen. To år senere reiste han til Amerika og slo seg ned i Beaver Creek . Der døde han etter bare to år, men han rakk å skrive ”Amerikaboka” som ble en populær ”håndbok” for nordmenn som planla å emigrere til USA. I MUSEUM møter vi også den landskjente Joralf Gjerstad. Han er sterkt opptatt av Ole Rynning og har blant annet skrevet en lokalhistorisk bok om utvandringen fra Snåsa til USA. Gjerstad har brakt steinen fram i lyset i og mener denne spesielle 17.de mai bautaen bør få hele landets oppmerksomhet. Programmet er laget av Jan Henrik Ihlebæk.26 min
- Gjøkungen på Blindern ble Institutt for informatikk kalt den gang dataalderen så vidt hadde begynt på 1970-tallet. I dag er dette det største instituttet ved Universitetet i Oslo, og framtidens forskning har nettopp flyttet inn i et 170 meter langt praktbygg, oppkalt etter informatikkfagets første professor . – Ole-Johan Dahls navn knyttes først og fremst til utviklingen av det objektbaserte programmeringsspråket SIMULA, sier instituttbestyrer Morten Dæhlen. I MUSEUM forteller også Dæhlen om hvordan det norske forskningsmiljøet var med på å utvikle grunnlaget for sammenkoblingen av datamaskiner med protokollen som i dag er kjent som TCP/IP, gjerne forkortet til Internett. Vi møter også arkitekt Einar Hagem, som forteller litt om hvordan det 170 meter lange nybygget har tatt opp i seg elementer fra den klassiske Blindern-arkitekturen, og hvordan bygget fungerer med forskningsteiger og fellesarealer. – Når vi flytter oss fra Det astronomiske Observatorium på Solli plass, og troen på den vitenskapsbaserte framtiden i 1830-årenes Kristiania til det nye bygget i Forskningsparken, er forskjellen i tankegang mye mindre enn man skulle tro, sier Bjørn Vidar Johansen fra Museum for universitets- og vitenskapshistorie. – Begge signalbyggene markerer starten på noe helt nytt som ville forandre vitenskapshistorien. Dette er program nr 3 i MUSEUMs serie om UiOs 200-års historie.Ole-Johan Dahls husOle-Johan Dahls husGjøkungen på Blindern ble Institutt for informatikk kalt den gang dataalderen så vidt hadde begynt på 1970-tallet. I dag er dette det største instituttet ved Universitetet i Oslo, og framtidens forskning har nettopp flyttet inn i et 170 meter langt praktbygg, oppkalt etter informatikkfagets første professor . – Ole-Johan Dahls navn knyttes først og fremst til utviklingen av det objektbaserte programmeringsspråket SIMULA, sier instituttbestyrer Morten Dæhlen. I MUSEUM forteller også Dæhlen om hvordan det norske forskningsmiljøet var med på å utvikle grunnlaget for sammenkoblingen av datamaskiner med protokollen som i dag er kjent som TCP/IP, gjerne forkortet til Internett. Vi møter også arkitekt Einar Hagem, som forteller litt om hvordan det 170 meter lange nybygget har tatt opp i seg elementer fra den klassiske Blindern-arkitekturen, og hvordan bygget fungerer med forskningsteiger og fellesarealer. – Når vi flytter oss fra Det astronomiske Observatorium på Solli plass, og troen på den vitenskapsbaserte framtiden i 1830-årenes Kristiania til det nye bygget i Forskningsparken, er forskjellen i tankegang mye mindre enn man skulle tro, sier Bjørn Vidar Johansen fra Museum for universitets- og vitenskapshistorie. – Begge signalbyggene markerer starten på noe helt nytt som ville forandre vitenskapshistorien. Dette er program nr 3 i MUSEUMs serie om UiOs 200-års historie.26 min
- april 201110 episoder
- I et Christiania ennå uten Karl Johans gate og med det nye universitetet i leide lokaler i Kvadraturen var det et staselig bygg som reiste seg langt utenfor byens lys og larm på høydedraget mellom Drammensveien og Hjortneskaia i 1830-årene. Som et tempel for den nye naturvitenskapen, med sinnrike apparater og en kuppel som kunne åpne seg mot stjernehimmelen var Det astronomiske Observatorium stedet der Norge skulle få sin nøyaktige adresse i verden. Professor Christopher Hansteen arbeidet i mer enn 15 år med å bestemme meridianrommets nøyaktige lengde- og breddegrad, og i 1847 var jobben gjort. Nå kunne han heise opp en rund ball på en stang på toppen av bygget og senke den nøyaktig klokken 12 formiddag. Denne tidsballen var helt fram til 1920-årene signalet alle stilte sine kronometre etter, ikke minst skipene på havnen. I MUSEUM besøker vi den nyrestaurerte bygningen og universitetslektor i matematikk, Nils Voje Johansen forteller om professor Hansteens mangslungne virksomhet. Under hans ledelse ble Norges Geografiske Oppmåling etablert, Justervesenet kom i gang og hans assistent Henrik Mohn ble den første direktør for Meteorologisk institutt. Christopher Hansteen gjennomførte også .en to år lang ekspedisjon til Sibir for å lete etter den magnetiske nordpol. Bjørn Vidar Johansen fra Museum for universitets- og vitenskapshistorie på Blindern forteller om restaureringen av den aller eldste bygningen til Universitetet i Oslo. Dette programmet er en del av MUSEUMs serie om 200-års jubileet til Universitetet i Oslo.Norges adresse i verdenNorges adresse i verdenI et Christiania ennå uten Karl Johans gate og med det nye universitetet i leide lokaler i Kvadraturen var det et staselig bygg som reiste seg langt utenfor byens lys og larm på høydedraget mellom Drammensveien og Hjortneskaia i 1830-årene. Som et tempel for den nye naturvitenskapen, med sinnrike apparater og en kuppel som kunne åpne seg mot stjernehimmelen var Det astronomiske Observatorium stedet der Norge skulle få sin nøyaktige adresse i verden. Professor Christopher Hansteen arbeidet i mer enn 15 år med å bestemme meridianrommets nøyaktige lengde- og breddegrad, og i 1847 var jobben gjort. Nå kunne han heise opp en rund ball på en stang på toppen av bygget og senke den nøyaktig klokken 12 formiddag. Denne tidsballen var helt fram til 1920-årene signalet alle stilte sine kronometre etter, ikke minst skipene på havnen. I MUSEUM besøker vi den nyrestaurerte bygningen og universitetslektor i matematikk, Nils Voje Johansen forteller om professor Hansteens mangslungne virksomhet. Under hans ledelse ble Norges Geografiske Oppmåling etablert, Justervesenet kom i gang og hans assistent Henrik Mohn ble den første direktør for Meteorologisk institutt. Christopher Hansteen gjennomførte også .en to år lang ekspedisjon til Sibir for å lete etter den magnetiske nordpol. Bjørn Vidar Johansen fra Museum for universitets- og vitenskapshistorie på Blindern forteller om restaureringen av den aller eldste bygningen til Universitetet i Oslo. Dette programmet er en del av MUSEUMs serie om 200-års jubileet til Universitetet i Oslo.26 min
- Da Snorre flyttet fra sin kone på Borg og giftet seg på nytt til Reykholt, fikk han kontroll over et av Islands rikeste kirkesogn. På selve gården var det fire-fem skrivekyndige prester, omlandet var stort og inntektene fra en rekke underliggende gårder gjorde Snorre i stand til å bygge Islands mektigste festningsverk rundt kirken og husene på Reykholt. Navnet kommer av dampen fra den varme kilden Skripla. I dag er Reykholt et moderne forskningssenter, Snorrestova, med 15 forskere innenfor arkeologi, naturvitenskap og sagaforskning. Stedet har en moderne kirke og et stort kurs- og konferansesenter. – Det kan minne om aktiviteten på Snorres dager, sier forfatter Oskar Gudmundsson, som i MUSEUM forteller om sin nye Snorrebiografi. – Der vil jeg vise at Snorre var en europeer, en mektig politiker og et maktmenneske, sier Gudmundsson, som hevder at Snorre ble betraktet som en landsforreder da den norske kongen sendte sine menn for å drepe ham.– All sagalitteratur er anonym, og vi har mer å gjøre med en redaktør enn en forfatter, hvis vi skal bruke moderne begreper , sier Jon Gunnar Jørgensen. – Sagaene er et speil for borgerkrigen i samtiden og peker mot nye styringsformer, sier Jørgensen. I MUSEUM forteller også Bergur Thorsteinsson om at Snorrestova nå vil forske på de mytiske fornaldersagaene, en gren av sagalitteraturen som ble skrevet i romanform på 1300-tallet og som hittil har kommet i skyggen av kongesagaene og islendingesagaene. Sendt første gang i 2008. Del 3 av 3.Snorres ReykholtSnorres ReykholtDa Snorre flyttet fra sin kone på Borg og giftet seg på nytt til Reykholt, fikk han kontroll over et av Islands rikeste kirkesogn. På selve gården var det fire-fem skrivekyndige prester, omlandet var stort og inntektene fra en rekke underliggende gårder gjorde Snorre i stand til å bygge Islands mektigste festningsverk rundt kirken og husene på Reykholt. Navnet kommer av dampen fra den varme kilden Skripla. I dag er Reykholt et moderne forskningssenter, Snorrestova, med 15 forskere innenfor arkeologi, naturvitenskap og sagaforskning. Stedet har en moderne kirke og et stort kurs- og konferansesenter. – Det kan minne om aktiviteten på Snorres dager, sier forfatter Oskar Gudmundsson, som i MUSEUM forteller om sin nye Snorrebiografi. – Der vil jeg vise at Snorre var en europeer, en mektig politiker og et maktmenneske, sier Gudmundsson, som hevder at Snorre ble betraktet som en landsforreder da den norske kongen sendte sine menn for å drepe ham.– All sagalitteratur er anonym, og vi har mer å gjøre med en redaktør enn en forfatter, hvis vi skal bruke moderne begreper , sier Jon Gunnar Jørgensen. – Sagaene er et speil for borgerkrigen i samtiden og peker mot nye styringsformer, sier Jørgensen. I MUSEUM forteller også Bergur Thorsteinsson om at Snorrestova nå vil forske på de mytiske fornaldersagaene, en gren av sagalitteraturen som ble skrevet i romanform på 1300-tallet og som hittil har kommet i skyggen av kongesagaene og islendingesagaene. Sendt første gang i 2008. Del 3 av 3.26 min
- Kvadet ”Hovudlausn” er et vindu inn i en hedensk tankegang og sjeleliv, en verden så fremmed for oss at selv ikke Snorre kunne ha skrevet det, sier sogneprest Geir Waage i Reykholt kirke. Waage deklamerer og tolker flere strofer på islandsk fra Egil Skallagrimssons berømte dikt til Eirik Blodøks i York. – Dette er sagalitteraturens mest formfullendte dikt. Jeg kan nesten forstå at Egil ble benådet fra sin dødsdom som takk for diktet, sier professor Jon Gunnar Jørgensen. På gården Borg møter vi en annen av Islands berømte prester, sogneprest Torbjørn Arnason. Han gir sin tolkning av det andre store diktet i Egils saga, ”Sonatorrek”, som Egil ifølge sagaen skrev mens han hadde bestemt seg for å dø, innelåst i sovekammeret sitt på Borg. – I de første linjene er han så preget av sønnetapet og trangen til å dø at han nesten ikke kan bevege tungen, men han dikter seg likevel tilbake til livet og avslutter med at ”Hel får ennå vente”. – Det hender jeg bruker dette diktet i mine prekner, sier Arnasson, som også forteller om kvelden for mange år siden da forfatteren Jorge Louis Borges banket på døra. – Borges var blind og gammel, men ville gå rundt her og føle stedet der Egil hadde diktet, sier Arnasson. Professor Jon Gunnar Jørgensen forteller om både ytre og indre dramatikk i Egils saga. – Det blir verdenslitteratur av de store indre spenningene i Egil, sier Jørgensen. – Det er den motbydelige og usympatiske vikingen som i sitt diktergeni også rommer en poetisk og var side uten sidestykke. Programmet sendt første gang i oktober 2008I Egil Skallagrimssons fotspor - del 1I Egil Skallagrimssons fotspor - del 1Kvadet ”Hovudlausn” er et vindu inn i en hedensk tankegang og sjeleliv, en verden så fremmed for oss at selv ikke Snorre kunne ha skrevet det, sier sogneprest Geir Waage i Reykholt kirke. Waage deklamerer og tolker flere strofer på islandsk fra Egil Skallagrimssons berømte dikt til Eirik Blodøks i York. – Dette er sagalitteraturens mest formfullendte dikt. Jeg kan nesten forstå at Egil ble benådet fra sin dødsdom som takk for diktet, sier professor Jon Gunnar Jørgensen. På gården Borg møter vi en annen av Islands berømte prester, sogneprest Torbjørn Arnason. Han gir sin tolkning av det andre store diktet i Egils saga, ”Sonatorrek”, som Egil ifølge sagaen skrev mens han hadde bestemt seg for å dø, innelåst i sovekammeret sitt på Borg. – I de første linjene er han så preget av sønnetapet og trangen til å dø at han nesten ikke kan bevege tungen, men han dikter seg likevel tilbake til livet og avslutter med at ”Hel får ennå vente”. – Det hender jeg bruker dette diktet i mine prekner, sier Arnasson, som også forteller om kvelden for mange år siden da forfatteren Jorge Louis Borges banket på døra. – Borges var blind og gammel, men ville gå rundt her og føle stedet der Egil hadde diktet, sier Arnasson. Professor Jon Gunnar Jørgensen forteller om både ytre og indre dramatikk i Egils saga. – Det blir verdenslitteratur av de store indre spenningene i Egil, sier Jørgensen. – Det er den motbydelige og usympatiske vikingen som i sitt diktergeni også rommer en poetisk og var side uten sidestykke. Programmet sendt første gang i oktober 200826 min
- ”Thorny serda, Helge reist”.Så enkelt kan det sies, - men nå er jeg glad jeg er på radio, for jeg rødmer når dette skal oversettes, sier runeforsker Terje Spurkland. Inne i gravhaugen Meashowe på Orknøyene er det mer enn 30 runetekster risset inn på steinveggene, mest sannsynlig skrevet av følget til Orknøyjralen Harald Maddadason og Ragnvald Kale da de kom hjem fra sin reise til Jerusalem, i 1155. ”Jorsalamenn brøt Orkhaugen”, står det i Orknøyasaga, og i MUSEUM finner Spurkland med lommelykt runetekster som bekrefter denne sagateksten. Vikingefølget i haugen hadde med seg kvinner, vi hører om ”Ingebjørg, den fagre enka” og Hlif som var jarlens ”mat-kone”. Men verre var det med Thorny, som ”serda” inne i et av sidekamrene i gravhaugen. – Dette verbet betyr rett og slett seksuell omgang, og egentlig beskriver det en homoseksuell handling, sier Spurkland. I MUSEUM får vi også høre hvordan vikuingene diskuterer hvor det ble av skatten som var skjult i haugen og vi møter også øksen til Gaukar Trnilssonar, som 200 år senere dukker opp i Njåls saga.Sendt første gang i 2007Runene i Maeshowe - del 2Runene i Maeshowe - del 2”Thorny serda, Helge reist”.Så enkelt kan det sies, - men nå er jeg glad jeg er på radio, for jeg rødmer når dette skal oversettes, sier runeforsker Terje Spurkland. Inne i gravhaugen Meashowe på Orknøyene er det mer enn 30 runetekster risset inn på steinveggene, mest sannsynlig skrevet av følget til Orknøyjralen Harald Maddadason og Ragnvald Kale da de kom hjem fra sin reise til Jerusalem, i 1155. ”Jorsalamenn brøt Orkhaugen”, står det i Orknøyasaga, og i MUSEUM finner Spurkland med lommelykt runetekster som bekrefter denne sagateksten. Vikingefølget i haugen hadde med seg kvinner, vi hører om ”Ingebjørg, den fagre enka” og Hlif som var jarlens ”mat-kone”. Men verre var det med Thorny, som ”serda” inne i et av sidekamrene i gravhaugen. – Dette verbet betyr rett og slett seksuell omgang, og egentlig beskriver det en homoseksuell handling, sier Spurkland. I MUSEUM får vi også høre hvordan vikuingene diskuterer hvor det ble av skatten som var skjult i haugen og vi møter også øksen til Gaukar Trnilssonar, som 200 år senere dukker opp i Njåls saga.Sendt første gang i 200726 min
- Noen få kilometer utenfor Kirkwall ligger Maeshowe. En sju meter høy og 32 meter bred gravhaug overdekt med jord og gress. Haugen er fem tusen år gammel, påbegynt før Stonehenge og er i dag en del av verdensarven. Midt inne i haugen er et stort gravkammer, og dit inn går en trang gang man kan krype inn. Det stensatte, indre rommet er mektig nok i seg selv, men på veggene er det mer enn 30 runeinnskrifter med norrøne tekster. ”Jorsalamenn brutu haug thenna”, forteller en av innskriftene. Og i Orknøyasaga står fortellingen av jarlen Ragnvald Kale og hans menn som i 1155 kom hjem fra Jerusalem og stengte seg inne i ”Orkhaug” i flere dager. To menn falt i uvit over det som skjedde der inne, og når man leser tekstene, kan man forstå hvorfor. Det er fortellinger om en gjemt skatt, erotiske gåter, ren graffiti og historier om hva som gikk for seg i uværsnettene de norrøne vikingene stengte seg inne i haugen. Runeforsker Terje Spurkland leter med lommelykt langs veggene og oversetter og forklarer de forskjellige runeinnskriftene. Sendt første gang i 2007Maeshowe på Orknøyene - del 1Maeshowe på Orknøyene - del 1Noen få kilometer utenfor Kirkwall ligger Maeshowe. En sju meter høy og 32 meter bred gravhaug overdekt med jord og gress. Haugen er fem tusen år gammel, påbegynt før Stonehenge og er i dag en del av verdensarven. Midt inne i haugen er et stort gravkammer, og dit inn går en trang gang man kan krype inn. Det stensatte, indre rommet er mektig nok i seg selv, men på veggene er det mer enn 30 runeinnskrifter med norrøne tekster. ”Jorsalamenn brutu haug thenna”, forteller en av innskriftene. Og i Orknøyasaga står fortellingen av jarlen Ragnvald Kale og hans menn som i 1155 kom hjem fra Jerusalem og stengte seg inne i ”Orkhaug” i flere dager. To menn falt i uvit over det som skjedde der inne, og når man leser tekstene, kan man forstå hvorfor. Det er fortellinger om en gjemt skatt, erotiske gåter, ren graffiti og historier om hva som gikk for seg i uværsnettene de norrøne vikingene stengte seg inne i haugen. Runeforsker Terje Spurkland leter med lommelykt langs veggene og oversetter og forklarer de forskjellige runeinnskriftene. Sendt første gang i 200726 min
- Jernalderlandskapet på Jæren er ennå godt synlig, med torvmyrer, gamle hustufter, steingjerder og hólene. Haugene i landskapet der gårdene, tingstedene og forsvarsanleggene ble lagt. Allerede to-tre hundre år etter Kristus bodde det 4000 mennesker på Jæren. Et godt utviklet samfunn, som hadde nok rikdom og makt til å utruste en hær som forsøkte å angripe Jylland. Språk, kultur, rikdom, religion. Mange ting vi ikke forbinder med tiden flere hundre år før vikingenes tidsalder begynte. Professor Bjørn Myhre forteller i dette programmet om hvordan en stor pest traff dette samfunnet omkring år 550 e.Kr, og hvordan det på denne tiden var en masseutvandring fra hele Nordsjøområdet til de britiske øyer. Forfatter Tor Obrestad sammenligner klassesamfunnet i jernalderen med ”moderne tider”, og forteller om samarbeidet med forskerne ved Arkeologisk Museum i Stavanger. Sendt første gang i 2005Den lengste historia - del 2Den lengste historia - del 2Jernalderlandskapet på Jæren er ennå godt synlig, med torvmyrer, gamle hustufter, steingjerder og hólene. Haugene i landskapet der gårdene, tingstedene og forsvarsanleggene ble lagt. Allerede to-tre hundre år etter Kristus bodde det 4000 mennesker på Jæren. Et godt utviklet samfunn, som hadde nok rikdom og makt til å utruste en hær som forsøkte å angripe Jylland. Språk, kultur, rikdom, religion. Mange ting vi ikke forbinder med tiden flere hundre år før vikingenes tidsalder begynte. Professor Bjørn Myhre forteller i dette programmet om hvordan en stor pest traff dette samfunnet omkring år 550 e.Kr, og hvordan det på denne tiden var en masseutvandring fra hele Nordsjøområdet til de britiske øyer. Forfatter Tor Obrestad sammenligner klassesamfunnet i jernalderen med ”moderne tider”, og forteller om samarbeidet med forskerne ved Arkeologisk Museum i Stavanger. Sendt første gang i 200526 min
- Noen kaller det ”Europas sunkne Atlantis”. Nordsjøfastlandet, et skogkledt område fra Hamburg til Orknøyene som gjorde Doggerbank til et høydedrag og plasserte Rhinens utløp like utenfor Stavanger. Lenge før Den engelske kanal åpnet seg var det herfra de første menneskene kom da de steg i land på norskekysten for elleve tusen år siden. Like ved fergeleiet ved Mortavika på Rennesøy, mener forfatter Tor Obrestad at det skjedde. I boka ”Den lengste historia” forteller han denne og andre historier om den ”poetiske realismen” det er å vokse opp mellom gravrøyser og å gå tråkke i seks tusen år gamle eikerøtter og finne steinalderdolker hver gang jordene vårpløyes. – Historien blir en del av oss, sier Obrestad, som blant annet leser fra sin debutsamling ”Vind” fra 1966. Arkeolog Bjørn Myhre forteller om steinalderens gravskikker og hvordan Jæren og Rogaland så ut da de første menneskene kom. Dette er del 1 av to programmer i MUSEUM som vandrer i Jærens rike historie fra stenalder til tidlig vikingetid. Sendt første gang i 2005Med Tor Obrestad og Bjørn Myhre på JærenMed Tor Obrestad og Bjørn Myhre på JærenNoen kaller det ”Europas sunkne Atlantis”. Nordsjøfastlandet, et skogkledt område fra Hamburg til Orknøyene som gjorde Doggerbank til et høydedrag og plasserte Rhinens utløp like utenfor Stavanger. Lenge før Den engelske kanal åpnet seg var det herfra de første menneskene kom da de steg i land på norskekysten for elleve tusen år siden. Like ved fergeleiet ved Mortavika på Rennesøy, mener forfatter Tor Obrestad at det skjedde. I boka ”Den lengste historia” forteller han denne og andre historier om den ”poetiske realismen” det er å vokse opp mellom gravrøyser og å gå tråkke i seks tusen år gamle eikerøtter og finne steinalderdolker hver gang jordene vårpløyes. – Historien blir en del av oss, sier Obrestad, som blant annet leser fra sin debutsamling ”Vind” fra 1966. Arkeolog Bjørn Myhre forteller om steinalderens gravskikker og hvordan Jæren og Rogaland så ut da de første menneskene kom. Dette er del 1 av to programmer i MUSEUM som vandrer i Jærens rike historie fra stenalder til tidlig vikingetid. Sendt første gang i 200526 min
- Hadde det ikke vært bedre å bygge nytt og la en restaurant flytte inn i den ærverdige, gamle bygningen ? Absolutt ikke, sier styreleder Henrik von Achen. Bakt inn i bygningen er 1800-tallets verdensbilde, det er ikke bare et sted for å huse gjenstander. Vi har en tradisjon, en sammenheng over tid, en kontinuitet, sier Achen, som gjerne vil at publikum skal føle at de kommer inn i en annen verden, - et vitenskapens tempel. Alt må ikke gå fort og være på internett og ha lav terskel, sier Achen, som er ekspert på middelalderens kirkekunst. I MUSEUM møter vi også botaniker Mary Losvik som viser fram de aller første magasinskapene som på 1800-tallet fungerte som utstilling for publikum hver søndag formiddag. – Folk strømmet til for å se den nye naturvitenskapen, sier Losvik. I forbindelse med restaureringen har Bergen Museum laget en helt ny utstilling med deler av det eldste materialet fra magasinene, i en ny og spennende form. Bergen Museum er en del av Universitetet i byen og Senter for middelalderstudier presenterer to nye utstillinger om Bergens mange klostre og skriftkulturen som utviklet seg der. Vi ser på stylusen, skrivepinnen, som ble funnet i magasinet til Nonneseter kloster og manuskriptsider på latin. – Det var fem klostre og syv ordener i Bergen, sier middelalderarkeolog Alt Tore Hommedal, som også forteller om den utstrakte handelsvirksomheten mange av klostrene hadde. Vi møter også Henrik von Achen,Jo Høyer og Åslaug Ommundsen.Botanikk og klosterliv i BergenBotanikk og klosterliv i BergenHadde det ikke vært bedre å bygge nytt og la en restaurant flytte inn i den ærverdige, gamle bygningen ? Absolutt ikke, sier styreleder Henrik von Achen. Bakt inn i bygningen er 1800-tallets verdensbilde, det er ikke bare et sted for å huse gjenstander. Vi har en tradisjon, en sammenheng over tid, en kontinuitet, sier Achen, som gjerne vil at publikum skal føle at de kommer inn i en annen verden, - et vitenskapens tempel. Alt må ikke gå fort og være på internett og ha lav terskel, sier Achen, som er ekspert på middelalderens kirkekunst. I MUSEUM møter vi også botaniker Mary Losvik som viser fram de aller første magasinskapene som på 1800-tallet fungerte som utstilling for publikum hver søndag formiddag. – Folk strømmet til for å se den nye naturvitenskapen, sier Losvik. I forbindelse med restaureringen har Bergen Museum laget en helt ny utstilling med deler av det eldste materialet fra magasinene, i en ny og spennende form. Bergen Museum er en del av Universitetet i byen og Senter for middelalderstudier presenterer to nye utstillinger om Bergens mange klostre og skriftkulturen som utviklet seg der. Vi ser på stylusen, skrivepinnen, som ble funnet i magasinet til Nonneseter kloster og manuskriptsider på latin. – Det var fem klostre og syv ordener i Bergen, sier middelalderarkeolog Alt Tore Hommedal, som også forteller om den utstrakte handelsvirksomheten mange av klostrene hadde. Vi møter også Henrik von Achen,Jo Høyer og Åslaug Ommundsen.26 min
- Gjennom de siste tyve årene har det blitt gjort flere arkeologiske utgravninger i et restene etter et nedbrent jernalderhus med uvanlige offerfunn like ved Hov i Oppland. I MUSEUM i dag får du høre mer om 29 gullgubber og en stor mengde ildstål fra det som må ha vært et offersted i århundrene før vikingtiden. Utgravningene kloss inntil E6, ca 1 mil sydvest for Lillehammer og bare noen titalls meter fra Mjøsas bredd, startet i 1993 og har med jevne mellomrom vært gjentatt til 2008. Til å begynne med ble funnet av gull holdt hemmelig, men det vakte en viss oppsikt da funnet ble kjent på 2000-tallet. Funnet er ikke publisert eller utstilt og når professor emeritus Heid Gjøstein Resi fra Kulturhistoriske Museum nå forteller om de 29 gullgubbene, ildstålet og andre funn, er det første gang hun gir en samlet vurdering av funnmaterialet.Uvanlige offerfunn i OpplandUvanlige offerfunn i OpplandGjennom de siste tyve årene har det blitt gjort flere arkeologiske utgravninger i et restene etter et nedbrent jernalderhus med uvanlige offerfunn like ved Hov i Oppland. I MUSEUM i dag får du høre mer om 29 gullgubber og en stor mengde ildstål fra det som må ha vært et offersted i århundrene før vikingtiden. Utgravningene kloss inntil E6, ca 1 mil sydvest for Lillehammer og bare noen titalls meter fra Mjøsas bredd, startet i 1993 og har med jevne mellomrom vært gjentatt til 2008. Til å begynne med ble funnet av gull holdt hemmelig, men det vakte en viss oppsikt da funnet ble kjent på 2000-tallet. Funnet er ikke publisert eller utstilt og når professor emeritus Heid Gjøstein Resi fra Kulturhistoriske Museum nå forteller om de 29 gullgubbene, ildstålet og andre funn, er det første gang hun gir en samlet vurdering av funnmaterialet.26 min
- Den økonomiske støtten til Romania fra Norge vil snart bli på 800 millioner EØS-kroner i året. En stor del av disse pengene går til kulturvernprosjekter, og mange norske museer, institusjoner og kommuner har allerede kommet godt i gang med samarbeidet. MUSEUM reiser til Transylvania for å være med på åpningen av et av Europas flotteste museumsmagasiner. Med Kari Etresvåg fra FMO-kontoret i Brussel, Noëlle Poppe fra Riksantikvaren, Brit Holtebekk fra Norsk kulturråd og Norges ambassadør til Romania, Øystein Hovdkinn. Sendt i P2 2. og 3.april 2011EØS-milliarder til RomaniaEØS-milliarder til RomaniaDen økonomiske støtten til Romania fra Norge vil snart bli på 800 millioner EØS-kroner i året. En stor del av disse pengene går til kulturvernprosjekter, og mange norske museer, institusjoner og kommuner har allerede kommet godt i gang med samarbeidet. MUSEUM reiser til Transylvania for å være med på åpningen av et av Europas flotteste museumsmagasiner. Med Kari Etresvåg fra FMO-kontoret i Brussel, Noëlle Poppe fra Riksantikvaren, Brit Holtebekk fra Norsk kulturråd og Norges ambassadør til Romania, Øystein Hovdkinn. Sendt i P2 2. og 3.april 201126 min