Museum - et program om norsk historie
Katakombene under Urbygningen
Katakombene under Urbygningen
Katakombene under Urbygningen
Hør episoden25 min
- Kategori:
- Dokumentar
- Format:
- Podkast
- Lengde:
- 25 min
- Dato:
- 30. oktober 2015
Andre har også hørt
- desember 20155 episoder
- "Amerikabrevet" ble høytidelig lest opp for slekt og venner i det fattige bygde-Norge på slutten av 1800-tallet. Særlig ved juletider kunne det komme noen få ord til de der hjemme fra det harde livet utvandrerne hadde på prærien i Minnesota eller i byene i Midtvesten. ”My dear brother, jeg bor hos en tullebarbukk og fikk vassgrøt til julaften. Jeg kjører et team på to hester på farmen her for board, kost og losji”. Slik begynner et av de brevene en norsk utvandrer skrev hjem fra North Dakota julen 1873. I MUSEUM forteller avdelingsdirektør Knut Djupedal ved Norsk Utvandrermuseum på Ottestad utenfor Hamar om det store arkivet museet har med "Amerikabrev Musikken i programmet er autentisk, norsk folkemusikk slik den ble spilt i de skandinaviske miljøene i Minnesota i tiden rundt forrige århundre. – Likheten mellom de første, norske utvandrerne til Amerika og de moderne innvandrerne til Norge er slående, sier Knut Djupedal. De sendte hjem penger, var religiøst konservative og holdt sammen i etniske, lukkede grupper. Det er slående hvordan det ligner innvandringen til Norge i dag, sier Knut Djupedal i dette programmet som ble sendt første gang i desember 2004. Programleder Øyvind Arntsen,Julebrevet fra AmerikaJulebrevet fra Amerika "Amerikabrevet" ble høytidelig lest opp for slekt og venner i det fattige bygde-Norge på slutten av 1800-tallet. Særlig ved juletider kunne det komme noen få ord til de der hjemme fra det harde livet utvandrerne hadde på prærien i Minnesota eller i byene i Midtvesten. ”My dear brother, jeg bor hos en tullebarbukk og fikk vassgrøt til julaften. Jeg kjører et team på to hester på farmen her for board, kost og losji”. Slik begynner et av de brevene en norsk utvandrer skrev hjem fra North Dakota julen 1873. I MUSEUM forteller avdelingsdirektør Knut Djupedal ved Norsk Utvandrermuseum på Ottestad utenfor Hamar om det store arkivet museet har med "Amerikabrev Musikken i programmet er autentisk, norsk folkemusikk slik den ble spilt i de skandinaviske miljøene i Minnesota i tiden rundt forrige århundre. – Likheten mellom de første, norske utvandrerne til Amerika og de moderne innvandrerne til Norge er slående, sier Knut Djupedal. De sendte hjem penger, var religiøst konservative og holdt sammen i etniske, lukkede grupper. Det er slående hvordan det ligner innvandringen til Norge i dag, sier Knut Djupedal i dette programmet som ble sendt første gang i desember 2004. Programleder Øyvind Arntsen,26 min
- Øivind Østang ble møtt av den norske ambassadøren i Roma, Bjørn Trygve Grydeland - da han kom til Petersplassen 1. oktober i høst. Da hadde seniorrådgiveren ved Statsministerens kontor, gått på sine bein fra Grefsen til Roma. «Jeg ville gå i møte den kristne kulturtradisjonen vi har – på de veier og stier den kom til oss, sier Østang – vel hjemme og med helsa i behold etter 2900 kilometer gjennom Europa. Et støvepar har gjort sitt, men Østang har fått et varig minne. Han har besøkt utallige kirker på den gamle pilegrimsveien han har gått. Veien kalles Via Romea og ble nedtegnet av en abbed i den nordtyske byen Stade på 1200 tallet etter at abbeden selv hadde gått veien. Pilegrimsbevegelsen i Europa har nå merket denne veien og håper at den kan bli godkjent som en av de europeiske kulturveiene – som for eksempel pilegrimsleden mellom Oslo og Trondheim allerede er. Østang ser tilbake på sin vandring som en stor opplevelse. Han mener han er blitt mer tålmodig og langsommere. Og han er blitt enda mer bevisst på hvilken kulturtradisjon Europa står i. Programleder er Jan Henrik IhlebækMUSEUMs Juleprogram 2015MUSEUMs Juleprogram 2015 Øivind Østang ble møtt av den norske ambassadøren i Roma, Bjørn Trygve Grydeland - da han kom til Petersplassen 1. oktober i høst. Da hadde seniorrådgiveren ved Statsministerens kontor, gått på sine bein fra Grefsen til Roma. «Jeg ville gå i møte den kristne kulturtradisjonen vi har – på de veier og stier den kom til oss, sier Østang – vel hjemme og med helsa i behold etter 2900 kilometer gjennom Europa. Et støvepar har gjort sitt, men Østang har fått et varig minne. Han har besøkt utallige kirker på den gamle pilegrimsveien han har gått. Veien kalles Via Romea og ble nedtegnet av en abbed i den nordtyske byen Stade på 1200 tallet etter at abbeden selv hadde gått veien. Pilegrimsbevegelsen i Europa har nå merket denne veien og håper at den kan bli godkjent som en av de europeiske kulturveiene – som for eksempel pilegrimsleden mellom Oslo og Trondheim allerede er. Østang ser tilbake på sin vandring som en stor opplevelse. Han mener han er blitt mer tålmodig og langsommere. Og han er blitt enda mer bevisst på hvilken kulturtradisjon Europa står i. Programleder er Jan Henrik Ihlebæk21 min
- Heddal stavkirke i Telemark er den største av landets 28 gjenværende kirker. Ved kirkens fire inngangsportaler er det rike utsmykninger. Kunstner Anders Kvåle Rue har studert dem i mange år og mener han vet hva de forteller «Jeg har lest både de norrøne sagaene og Bibelen svært godt. Det er et godt grunnlag for å analysere budskapet, sier Rue. Han mener å ha funnet et par viktige hovedprinsipper i utsmykningen. «De fire inngangene er tiltenkt forskjellige grupper. Kvinnene hadde portalen i nord, mennene i syd, vestinngangen var tiltenkt de udøpte og til prosesjoner. Prestene hadde sin egen inngang på sydveggen framme ved koret. Videre er det et mønster at høyre side av portalene er høyere enn den venstre. Den høyre representerer det gode – den venstre, det onde. Kunstneren som har laget ornamentene har gitt de forskjellige gruppene et budskap med på veien, sier Rue En regner med at det fantes 1000 stavkirker her i landet i middelalderen. Det er 28 tilbake. I høst ble Riksantikvarens langvarige stavkirkeprogram avsluttet. Det betyr at forfallet er stanset og at viktige restaureringsarbeider er utført. Heddal har fått nytt tjærelag og nye spon på deler av taket. Programleder er Jan Henrik IhlebækOrnamentene i Heddal stavkirkeOrnamentene i Heddal stavkirke Heddal stavkirke i Telemark er den største av landets 28 gjenværende kirker. Ved kirkens fire inngangsportaler er det rike utsmykninger. Kunstner Anders Kvåle Rue har studert dem i mange år og mener han vet hva de forteller «Jeg har lest både de norrøne sagaene og Bibelen svært godt. Det er et godt grunnlag for å analysere budskapet, sier Rue. Han mener å ha funnet et par viktige hovedprinsipper i utsmykningen. «De fire inngangene er tiltenkt forskjellige grupper. Kvinnene hadde portalen i nord, mennene i syd, vestinngangen var tiltenkt de udøpte og til prosesjoner. Prestene hadde sin egen inngang på sydveggen framme ved koret. Videre er det et mønster at høyre side av portalene er høyere enn den venstre. Den høyre representerer det gode – den venstre, det onde. Kunstneren som har laget ornamentene har gitt de forskjellige gruppene et budskap med på veien, sier Rue En regner med at det fantes 1000 stavkirker her i landet i middelalderen. Det er 28 tilbake. I høst ble Riksantikvarens langvarige stavkirkeprogram avsluttet. Det betyr at forfallet er stanset og at viktige restaureringsarbeider er utført. Heddal har fått nytt tjærelag og nye spon på deler av taket. Programleder er Jan Henrik Ihlebæk25 min
- I et godt beskyttet monter ligger Skjoldehamn-drakta i alle sine deler i dempet belysning. Antrekket ble funnet under torva i Skjoldehamn på Andøya i 1936 i forbindelse med stikking av torv. Det er første gang hele antrekket blir vist fram for publikum. «Lenge har vi trodd at funnet var fra 1400-1500-tallet. Men nye undersøkelser viser at personen som bar denne drakta, ble gravlagt for 1000 år siden. Det setter Skjoldehamn-drakta i et helt nytt lys og vi må starte forskningen på nytt, sier konservator Dikka Storm ved Tromsø Museum, universitetsmuseet. Liket hadde blitt innhyllet i et fint ullteppe som også er godt bevart. Museet i Tromsø håper nå på en fornyet forskning på hele funnet. Utstillingen av drakta er utviklet av stipendia Laura Bunse. «Utstillingen er interaktiv – det vi si at vi ønsker kommunikasjon med dem som besøker den – både vanlige interesserte, men også fagfolk. Det må mange profesjoner til for å få svar på de mange spørsmålene vi stiller. Vi ønsker jo å komme nærmere personen som ble svøpt i denne flotte drakten og miljøet rundt, sier Bunse. Det gjenstår også mye forskning på selve drakten. Den består av en hette, en skjorte, en kofte og en bukse. Programleder er Jan Henrik IhlebækSkjoldehamn-draktaSkjoldehamn-drakta I et godt beskyttet monter ligger Skjoldehamn-drakta i alle sine deler i dempet belysning. Antrekket ble funnet under torva i Skjoldehamn på Andøya i 1936 i forbindelse med stikking av torv. Det er første gang hele antrekket blir vist fram for publikum. «Lenge har vi trodd at funnet var fra 1400-1500-tallet. Men nye undersøkelser viser at personen som bar denne drakta, ble gravlagt for 1000 år siden. Det setter Skjoldehamn-drakta i et helt nytt lys og vi må starte forskningen på nytt, sier konservator Dikka Storm ved Tromsø Museum, universitetsmuseet. Liket hadde blitt innhyllet i et fint ullteppe som også er godt bevart. Museet i Tromsø håper nå på en fornyet forskning på hele funnet. Utstillingen av drakta er utviklet av stipendia Laura Bunse. «Utstillingen er interaktiv – det vi si at vi ønsker kommunikasjon med dem som besøker den – både vanlige interesserte, men også fagfolk. Det må mange profesjoner til for å få svar på de mange spørsmålene vi stiller. Vi ønsker jo å komme nærmere personen som ble svøpt i denne flotte drakten og miljøet rundt, sier Bunse. Det gjenstår også mye forskning på selve drakten. Den består av en hette, en skjorte, en kofte og en bukse. Programleder er Jan Henrik Ihlebæk26 min
- Rett nord for Europavei 16 forbi Sollighøgda og flere kilometer østover i skogen, ligger hytta HQ. Denne og flere hytter i området ble reist og tatt i bruk i all hemmelighet i 1944. Formålet var å bygge opp en hemmelig skarptrent hær til krigens sluttfase. «Først skulle vi lære å drepe. Deretter måtte vi lære å sikre oss, forteller 89-åringen Ole With. Han er en av de få gjenlevende representantene for «Gutta på skauen» og er med tilbake til den kuperte skogen der hyttene lå. Statsstipendiat Petter Ringen Johannessen er ekspert på norsk krigshistorie og sier at Krokskogen huset et av de mest potente motstandsområdene i landet. «Hytta med betegnelsen HQ er et sjelden godt bevart minne etter den tiden og er viktig å bevare, sier Johannessen. Innvendig er den nær sagt akkurat slik den var da den ble forlatt ved krigens slutt. Med kopper og kar – belysningen – kartverkene, forblendingsgardin og norske flagg i papir. I tillegg til en solid Jøtul vedovn med kokeplater som ble brukt nattetid til å lage varme måltider. I dag er hytta restaurert. Det har Freddy Vangen bidratt til. Han hadde både bestefar og oldefar i Milorg og han selv er blitt interessert i denne delen av krigshistorien. «Tyskerne kapitulerte betingelsesløst og med så høy disiplin av de avvæpnet seg selv. Men i overgangen fra krig til fred spilte denne hæren en stor rolle i at alt gikk ordentlig for seg, sier Petter Ringen Johannessen. Programleder er Jan Henrik Ihlebæk.Hytta til "Gutta på SkauenHytta til "Gutta på SkauenRett nord for Europavei 16 forbi Sollighøgda og flere kilometer østover i skogen, ligger hytta HQ. Denne og flere hytter i området ble reist og tatt i bruk i all hemmelighet i 1944. Formålet var å bygge opp en hemmelig skarptrent hær til krigens sluttfase. «Først skulle vi lære å drepe. Deretter måtte vi lære å sikre oss, forteller 89-åringen Ole With. Han er en av de få gjenlevende representantene for «Gutta på skauen» og er med tilbake til den kuperte skogen der hyttene lå. Statsstipendiat Petter Ringen Johannessen er ekspert på norsk krigshistorie og sier at Krokskogen huset et av de mest potente motstandsområdene i landet. «Hytta med betegnelsen HQ er et sjelden godt bevart minne etter den tiden og er viktig å bevare, sier Johannessen. Innvendig er den nær sagt akkurat slik den var da den ble forlatt ved krigens slutt. Med kopper og kar – belysningen – kartverkene, forblendingsgardin og norske flagg i papir. I tillegg til en solid Jøtul vedovn med kokeplater som ble brukt nattetid til å lage varme måltider. I dag er hytta restaurert. Det har Freddy Vangen bidratt til. Han hadde både bestefar og oldefar i Milorg og han selv er blitt interessert i denne delen av krigshistorien. «Tyskerne kapitulerte betingelsesløst og med så høy disiplin av de avvæpnet seg selv. Men i overgangen fra krig til fred spilte denne hæren en stor rolle i at alt gikk ordentlig for seg, sier Petter Ringen Johannessen. Programleder er Jan Henrik Ihlebæk.25 min
- november 20154 episoder
- Ole Bulls eventyrvilla på Lysøen utenfor Bergen er målet for MUSEUM i dag.Her døde Ole Bull i 1880 etter å ha vært en av verdens store superstjerner. Fullsatte konserter over hele verden- han spilte blant annet for Abraham Lincoln i Det hvite hus,- og han var en stor inspirator for den nasjonalromantiske "vekkelsen" i Norge på slutten av 1800-tallet. Han inspirerte samtidens store navn, som Welhaven, Wergeland, Ibsen, Bjørnson og Vinje. Med enorme inntekter fra fullsatte konserter i USA og Europa satte Ole Bull i gang store prosjekter som det første norske teater i Bergen, et musikkakademi i Christiania og han introduserte folkemusikken som inspirasjon for Edvard Grieg. – Mange av hans storslåtte planer vaklet og falt sammen etter hvert, men Ole Bull så på seg selv som en frihetskjemper, sier avdelingsleder Berit Høgheim ved Museet Lysøen "Sæterjentens søndag" og "Oleanna" i Amerika, det er hva de fleste forbinder med Ole Bull. – Men han var en av de mest betydningsfulle personer i hele den norske kulturhistorien, sier Arve Tellefsen, som forteller om sitt eget møte med Ole Bulls musikk. Programmet sendt første gang i oktober 2010. Programleder Øyvind Arntsen og Jan Henrik Ihlebæk.Ole Bull og Arve TellefsenOle Bull og Arve TellefsenOle Bulls eventyrvilla på Lysøen utenfor Bergen er målet for MUSEUM i dag.Her døde Ole Bull i 1880 etter å ha vært en av verdens store superstjerner. Fullsatte konserter over hele verden- han spilte blant annet for Abraham Lincoln i Det hvite hus,- og han var en stor inspirator for den nasjonalromantiske "vekkelsen" i Norge på slutten av 1800-tallet. Han inspirerte samtidens store navn, som Welhaven, Wergeland, Ibsen, Bjørnson og Vinje. Med enorme inntekter fra fullsatte konserter i USA og Europa satte Ole Bull i gang store prosjekter som det første norske teater i Bergen, et musikkakademi i Christiania og han introduserte folkemusikken som inspirasjon for Edvard Grieg. – Mange av hans storslåtte planer vaklet og falt sammen etter hvert, men Ole Bull så på seg selv som en frihetskjemper, sier avdelingsleder Berit Høgheim ved Museet Lysøen "Sæterjentens søndag" og "Oleanna" i Amerika, det er hva de fleste forbinder med Ole Bull. – Men han var en av de mest betydningsfulle personer i hele den norske kulturhistorien, sier Arve Tellefsen, som forteller om sitt eget møte med Ole Bulls musikk. Programmet sendt første gang i oktober 2010. Programleder Øyvind Arntsen og Jan Henrik Ihlebæk.23 min
- Oppdemmingen av Røssvatnet i Hattfjelldal på 50-tallet var et av de største naturinngrepene i bebodd område i Europa på den tiden. Et hundretalls gårder omkranset innsjøen. Da portene ble lukket og vannet steg endret livet og naturen seg fullstendig. «Dette er en glemt historie. Vi synes det er viktig at det som skjedde her ikke glemmes, sier professorene Birgitta Berglund og Jostein Lorås. Berglund er arkeolog knyttet til Vitenskapsmuseet på NTNU og Lorås arbeider ved Høgskolen på Nesna. «Fortsatt er innsjøen preget av oppdemmingen. Der det før var sandstrender og idyll, er det i dag bare gjørme og mudder, forteller pensjonert bonde Knut Tvildal. De siste somrene har han brukt tid på å fine pilspisser og andre redskaper i stein fra steinalderen. Materiale som er blitt vasket ut fordi vannstanden går opp og ned alt etter årstid. Arkeologer rakk aldri å undersøke de mange fortidsminnene langs Røssvatnets bredd før vannet steg og ødeleggelsene startet. «Bøndene her mistet mye av sitt livsgrunnlag på grunn av oppdemmingen. Fisket ble sterkt redusert, ikke minst på grunn av at store mengder skog raste ut i sjøen da vannet steg. Den skulle vært hugget før oppdemmingen startet., forteller Jostein Lorås. De mange tusen funnene som bonde Knut Tvildal og andre har gjort i området skal etter hvert undersøkes og systematiseres, sier professor Berglund. «Selv om konteksten der funnene er gjort er ødelagt, så kan vi tegne et bilde av den menneskelige aktiviteten som har vært i dette området gjennom 10 000 år. Det ble gitt en billighetserstatning for tapt jord som Lorås anslår til å være ca 25 prosent av den egentlige verdien. De som mistet husene sine fikk erstattet dem og flere fikk bedre hus etter oppdemmingen. Men fortsatt er oppdemmingen og konsekvensene nesten et daglig tema blant innbyggerne rundt vannet.Historien om RøssvatnetHistorien om RøssvatnetOppdemmingen av Røssvatnet i Hattfjelldal på 50-tallet var et av de største naturinngrepene i bebodd område i Europa på den tiden. Et hundretalls gårder omkranset innsjøen. Da portene ble lukket og vannet steg endret livet og naturen seg fullstendig. «Dette er en glemt historie. Vi synes det er viktig at det som skjedde her ikke glemmes, sier professorene Birgitta Berglund og Jostein Lorås. Berglund er arkeolog knyttet til Vitenskapsmuseet på NTNU og Lorås arbeider ved Høgskolen på Nesna. «Fortsatt er innsjøen preget av oppdemmingen. Der det før var sandstrender og idyll, er det i dag bare gjørme og mudder, forteller pensjonert bonde Knut Tvildal. De siste somrene har han brukt tid på å fine pilspisser og andre redskaper i stein fra steinalderen. Materiale som er blitt vasket ut fordi vannstanden går opp og ned alt etter årstid. Arkeologer rakk aldri å undersøke de mange fortidsminnene langs Røssvatnets bredd før vannet steg og ødeleggelsene startet. «Bøndene her mistet mye av sitt livsgrunnlag på grunn av oppdemmingen. Fisket ble sterkt redusert, ikke minst på grunn av at store mengder skog raste ut i sjøen da vannet steg. Den skulle vært hugget før oppdemmingen startet., forteller Jostein Lorås. De mange tusen funnene som bonde Knut Tvildal og andre har gjort i området skal etter hvert undersøkes og systematiseres, sier professor Berglund. «Selv om konteksten der funnene er gjort er ødelagt, så kan vi tegne et bilde av den menneskelige aktiviteten som har vært i dette området gjennom 10 000 år. Det ble gitt en billighetserstatning for tapt jord som Lorås anslår til å være ca 25 prosent av den egentlige verdien. De som mistet husene sine fikk erstattet dem og flere fikk bedre hus etter oppdemmingen. Men fortsatt er oppdemmingen og konsekvensene nesten et daglig tema blant innbyggerne rundt vannet.26 min
- Det finnes bare ett eksemplar av det store verket Flatøybok som ble skrevet på Island i 1387. Boka, til nå ganske ukjent her i landet, har stor betydning for Norges historie. Nå er den oversatt til norsk og blir utgitt i syv bind. «Vi har mye å takke islendingene for. Uten deres arbeid for å bevare dette fantastiske sagamaterialet hadde vi mistet mye av vår nasjonale arv. Med dette i tankene reiser vi til Vididalstunga, hvor vi vil hedre Jon Håkonsson, den islandske storbonden som sponset hele verket, og som kanskje kan regnes på høyde med Snorre Sturlasson, sier professor dr.philos Torgrim Titlestad i stiftelsen Radix Culturae Norwegicarum. Det er forlaget Saga Bok i Stavanger som nå gir ut Flatøybok. Det andre bindet er ferdig og det skal fem bind til før hele Flatøybok er oversatt. Nylig ble bind 2 presentert for det islandske folk. Alltingspresident Einar K. Gudfinnsson mottok bokgaven under en høytidelig mottagelse på Alltinget. Den ble også behørig presentert under et arrangement på Universitetet i Reykjavik der Norges ambassadør Cecilie Landsverk og den islandske professoren Gudrun Nordal, deltok. Et høydepunkt på turen var besøket i Vididalstunga og Tineyrar - hvor opphavsmann Jon Magnusson bodde og hvor Flatøybok ble skrevet. Programleder er Jan Henrik IhlebækSagasafari med FlatøybokSagasafari med Flatøybok Det finnes bare ett eksemplar av det store verket Flatøybok som ble skrevet på Island i 1387. Boka, til nå ganske ukjent her i landet, har stor betydning for Norges historie. Nå er den oversatt til norsk og blir utgitt i syv bind. «Vi har mye å takke islendingene for. Uten deres arbeid for å bevare dette fantastiske sagamaterialet hadde vi mistet mye av vår nasjonale arv. Med dette i tankene reiser vi til Vididalstunga, hvor vi vil hedre Jon Håkonsson, den islandske storbonden som sponset hele verket, og som kanskje kan regnes på høyde med Snorre Sturlasson, sier professor dr.philos Torgrim Titlestad i stiftelsen Radix Culturae Norwegicarum. Det er forlaget Saga Bok i Stavanger som nå gir ut Flatøybok. Det andre bindet er ferdig og det skal fem bind til før hele Flatøybok er oversatt. Nylig ble bind 2 presentert for det islandske folk. Alltingspresident Einar K. Gudfinnsson mottok bokgaven under en høytidelig mottagelse på Alltinget. Den ble også behørig presentert under et arrangement på Universitetet i Reykjavik der Norges ambassadør Cecilie Landsverk og den islandske professoren Gudrun Nordal, deltok. Et høydepunkt på turen var besøket i Vididalstunga og Tineyrar - hvor opphavsmann Jon Magnusson bodde og hvor Flatøybok ble skrevet. Programleder er Jan Henrik Ihlebæk25 min
- Det er vel kjent at russiske handelsmenn fra Kvitsjø-området kom til Finnmark og Troms med mel og tømmer og at de selv handlet fisk. Det er det vi kaller pomorhandelen. At de også drev et lovlig utstrakt kystfiske langs Finnmarkskysten, er ikke så kjent. Fortsatt finnes det fysiske rester etter denne aktiviteten. «Russerne måtte fiske minst en nautisk mil fra land og de skulle ikke etablere seg med bruk på land, forteller direktør Frans-Arne Stylegar ved Varanger museum. Stylegar ønsker å få ny kunnskap fram om pomorhandelen og fisket. Han har sørget for en dendrokronologisk undersøkelse av en av de såkalte russerbuene som fortsatt står i bygda indre Kiberg syd for Vardø. Det viste seg at tømmeret i bua er hugget i Arkhangelsk i 1830 – og stemmer godt over ens med det tidspunktet det ble en overenskomst mellom Danmark-Norge og Russland om at slikt fiske var tillat. Det skal gjøres undersøkelser av flere russerbuer i Hamningberg som ligger 40 km vest for Vardø. Flere av disse buene er restaurert og inngår som kronjuvelene i det store kulturminnet Hamningberg. Pomorhandelen skjøt fart på 1700-tallet og vokste utover på 1800-tallet. Etter revolusjonen i Russland i 1917 døde denne handelsvirksomheten temmelig raskt og det fikk etter hvert store konsekvenser for blant annet Vardø by. Programleder er Jan Henrik IhlebækPomorene i nordPomorene i nordDet er vel kjent at russiske handelsmenn fra Kvitsjø-området kom til Finnmark og Troms med mel og tømmer og at de selv handlet fisk. Det er det vi kaller pomorhandelen. At de også drev et lovlig utstrakt kystfiske langs Finnmarkskysten, er ikke så kjent. Fortsatt finnes det fysiske rester etter denne aktiviteten. «Russerne måtte fiske minst en nautisk mil fra land og de skulle ikke etablere seg med bruk på land, forteller direktør Frans-Arne Stylegar ved Varanger museum. Stylegar ønsker å få ny kunnskap fram om pomorhandelen og fisket. Han har sørget for en dendrokronologisk undersøkelse av en av de såkalte russerbuene som fortsatt står i bygda indre Kiberg syd for Vardø. Det viste seg at tømmeret i bua er hugget i Arkhangelsk i 1830 – og stemmer godt over ens med det tidspunktet det ble en overenskomst mellom Danmark-Norge og Russland om at slikt fiske var tillat. Det skal gjøres undersøkelser av flere russerbuer i Hamningberg som ligger 40 km vest for Vardø. Flere av disse buene er restaurert og inngår som kronjuvelene i det store kulturminnet Hamningberg. Pomorhandelen skjøt fart på 1700-tallet og vokste utover på 1800-tallet. Etter revolusjonen i Russland i 1917 døde denne handelsvirksomheten temmelig raskt og det fikk etter hvert store konsekvenser for blant annet Vardø by. Programleder er Jan Henrik Ihlebæk25 min
- oktober 20155 episoder
- (Tidligere sendt 2011). I 1852 flyttet Det kongelige Frederiks universitet til flunkende nye bygninger rundt Universitetsplassen på Karl Johan. Det var rikelig med plass, moderne og staselige lokaler og professorene flyttet inn med hele familien, hushjelper og tjenere i kjelleretasjen under de to fløybygningene. I dag er mange av disse kjellerrommene gjort om til kollokvierom, PC-stuer og moderne rom for det juridiske fakultet, men de mange og trange gangene, rominndelingen og vinduene ut mot fortauet på Karl Johans gate er der som før. I MUSEUM tar museumsleder Bjørn Vidar Johansen lytterne med på en vandring på kryss og tvers i det som på 1800-tallet ble kalt ”de skumle katakombene” og forteller om hvordan pionerforskerne drev sine eksperimenter i disse rommene. Carl Anton Bjerknes, Fridtjof Nansen og Kristian Birkeland var noen av de mest berømte. Fra de mørke katakombene tar Johansen oss med opp trappene til Aulaen, hvor kunstforvalter Ulla Uberg forteller om ”Aulastriden” og den lange tilblivelseshistorien til Edvard Munchs utsmykning. Programmet var en del av en programserie til UiOs 200-års jubileum og ble sendt første gang i 2011. Programleder er Øyvind ArntsenKatakombene under UrbygningenKatakombene under Urbygningen(Tidligere sendt 2011). I 1852 flyttet Det kongelige Frederiks universitet til flunkende nye bygninger rundt Universitetsplassen på Karl Johan. Det var rikelig med plass, moderne og staselige lokaler og professorene flyttet inn med hele familien, hushjelper og tjenere i kjelleretasjen under de to fløybygningene. I dag er mange av disse kjellerrommene gjort om til kollokvierom, PC-stuer og moderne rom for det juridiske fakultet, men de mange og trange gangene, rominndelingen og vinduene ut mot fortauet på Karl Johans gate er der som før. I MUSEUM tar museumsleder Bjørn Vidar Johansen lytterne med på en vandring på kryss og tvers i det som på 1800-tallet ble kalt ”de skumle katakombene” og forteller om hvordan pionerforskerne drev sine eksperimenter i disse rommene. Carl Anton Bjerknes, Fridtjof Nansen og Kristian Birkeland var noen av de mest berømte. Fra de mørke katakombene tar Johansen oss med opp trappene til Aulaen, hvor kunstforvalter Ulla Uberg forteller om ”Aulastriden” og den lange tilblivelseshistorien til Edvard Munchs utsmykning. Programmet var en del av en programserie til UiOs 200-års jubileum og ble sendt første gang i 2011. Programleder er Øyvind Arntsen25 min
- Det er tid for nordlys. Dette vakre fenomenet har fascinert mennesker i tusenvis av år og er trolig første gang beskrevet i Det gamle Testamentet hos profeten Esekiel. Norge har en ærerik forskertradisjon på fenomenet. Ved Nordlys-observatoriet i Tromsø passer forsker Magnar Gullikstad Johnsen på den største samlingen i Norge av historiske instrumenter til å måle nordlys. «Jeg føler et ansvar for disse instrumentene. De har vært brukt av forskere i Norge. Det er svært få eksemplarer av dem og det lar seg gjøre å finne ut av de forskjellige instrumentenes «reise» i norsk vitenskapsliv, sier Gullikstad Johnsen. I tilknytning til Nordlysobservatoriet ved Prestvann, ligger det et knippe bygninger som nå er fredet. Variometerbygget er et lite hus som huser et hus. Bygningen er helt fri for magnetisme og siden 1928 er det gjort målinger av magnetfeltene i atmosfæren herfra. Instrumentene er fortsatt på plass og de virker også fortsatt, men målingene foretas nå et annet sted i området med helt moderne instrumenter. Rådgiver og formidler ved Tromsø Museum, Per Helge Nylund, er glad for at forsker Gullikstad Johnsen er så bevisst sitt eget fags historie. «Han ser at dagens forskning har en sammenheng med det gamle. Her er det nesten en komplett dokumentasjon av norsk nordlyshistorie, sier Nylund Programleder er Jan Henrik IhlebækEt glimt nordlyshistorieEt glimt nordlyshistorieDet er tid for nordlys. Dette vakre fenomenet har fascinert mennesker i tusenvis av år og er trolig første gang beskrevet i Det gamle Testamentet hos profeten Esekiel. Norge har en ærerik forskertradisjon på fenomenet. Ved Nordlys-observatoriet i Tromsø passer forsker Magnar Gullikstad Johnsen på den største samlingen i Norge av historiske instrumenter til å måle nordlys. «Jeg føler et ansvar for disse instrumentene. De har vært brukt av forskere i Norge. Det er svært få eksemplarer av dem og det lar seg gjøre å finne ut av de forskjellige instrumentenes «reise» i norsk vitenskapsliv, sier Gullikstad Johnsen. I tilknytning til Nordlysobservatoriet ved Prestvann, ligger det et knippe bygninger som nå er fredet. Variometerbygget er et lite hus som huser et hus. Bygningen er helt fri for magnetisme og siden 1928 er det gjort målinger av magnetfeltene i atmosfæren herfra. Instrumentene er fortsatt på plass og de virker også fortsatt, men målingene foretas nå et annet sted i området med helt moderne instrumenter. Rådgiver og formidler ved Tromsø Museum, Per Helge Nylund, er glad for at forsker Gullikstad Johnsen er så bevisst sitt eget fags historie. «Han ser at dagens forskning har en sammenheng med det gamle. Her er det nesten en komplett dokumentasjon av norsk nordlyshistorie, sier Nylund Programleder er Jan Henrik Ihlebæk25 min
- Samtidig som Finansdepartementet la frem regjeringens forslag til statbudsjett for neste år, fulgte det et budsjett med på kjøpet. Det var et særtrykk av budsjettet som finansminister Herman Wedel Jarlsberg la fram i 1815. «Dette er en kulturhistorisk begivenhet, sier rådgiver Bente Engelsen i Riksarkivet. Engelsen fikk oppgaven å «oversette» det gamle budsjettet til moderne språk. «Det har vært en overmåte interessant jobb. Jeg har virkelig fått se hvor krevende det var å lage dette første budsjettet i en tid det var store problemer i Norge. Det fantes engang ikke penger i omløp slik at man kunne gjøre opp seg i mellom, forteller Engelsen. Orginalen til det første budsjettet ligger trygt forvart i Stortingsarkivet. Førstearkivar Tanja Wahl er veldig glad for at dette viktige historiske dokumentet nå er bragt fram i lyset. Det var spesialrådgiver Roar Snedkerud i Finansdepartementet som kom på ideen. Han visste at originalen fantes. Så var prosessen i gang og for halvannen uke siden ble en språkvasket utgave gitt ut sammen med årets budsjett. Forfatter Karsten Alnæs har også spilt en sentral rolle i dette prosjektet. Programleder var Jan Henrik IhlebækDet første statsbudsjettetDet første statsbudsjettetSamtidig som Finansdepartementet la frem regjeringens forslag til statbudsjett for neste år, fulgte det et budsjett med på kjøpet. Det var et særtrykk av budsjettet som finansminister Herman Wedel Jarlsberg la fram i 1815. «Dette er en kulturhistorisk begivenhet, sier rådgiver Bente Engelsen i Riksarkivet. Engelsen fikk oppgaven å «oversette» det gamle budsjettet til moderne språk. «Det har vært en overmåte interessant jobb. Jeg har virkelig fått se hvor krevende det var å lage dette første budsjettet i en tid det var store problemer i Norge. Det fantes engang ikke penger i omløp slik at man kunne gjøre opp seg i mellom, forteller Engelsen. Orginalen til det første budsjettet ligger trygt forvart i Stortingsarkivet. Førstearkivar Tanja Wahl er veldig glad for at dette viktige historiske dokumentet nå er bragt fram i lyset. Det var spesialrådgiver Roar Snedkerud i Finansdepartementet som kom på ideen. Han visste at originalen fantes. Så var prosessen i gang og for halvannen uke siden ble en språkvasket utgave gitt ut sammen med årets budsjett. Forfatter Karsten Alnæs har også spilt en sentral rolle i dette prosjektet. Programleder var Jan Henrik Ihlebæk25 min
- Den nordtyske byen Lübeck var hansabyenes mor. Bergen var et såkalt Hansa-kontor - altså ikke en fullverdig Hansaby, men dog. Bergen var i godt selskap med London, Brygge og Novgorod. «For å få oversikt over historien på Bryggen i Bergen, ja da må man til Lübeck, sier professor Geir Atle Ersland. Han er professor i middelalderhistorie ved Universitetet i Bergen. Ersland har hatt lange og mange opphold i Lübeck for å studere arkivene fra hanseatene hadde på Bryggen. Han er blitt godt kjent i byen og på en vandring rundt i byen er vi innom den gedigne mursteinskirken St.Marien i sentrum. Vi er en tur innom Bergen-rommet på restauranten og museet Schabbelhaus og vi spiser lunsj i den middelalderske restauranten «Ratskeller», som selvfølgelig ligger i rådhuskjelleren. Edvard Munch var glad i Lübeck. Der fikk han både mental hjelp og hjelp til sitt internasjonale gjennombrudd. Tyskerne selv kaller den nordligste delen av landet for Norden. Slik var det også i middelalderen, forteller Ersland, men at dette bildet har endret seg i moderne tid. Programleder er Jan Henrik IhlebækLübeck med Bergens-øyneLübeck med Bergens-øyneDen nordtyske byen Lübeck var hansabyenes mor. Bergen var et såkalt Hansa-kontor - altså ikke en fullverdig Hansaby, men dog. Bergen var i godt selskap med London, Brygge og Novgorod. «For å få oversikt over historien på Bryggen i Bergen, ja da må man til Lübeck, sier professor Geir Atle Ersland. Han er professor i middelalderhistorie ved Universitetet i Bergen. Ersland har hatt lange og mange opphold i Lübeck for å studere arkivene fra hanseatene hadde på Bryggen. Han er blitt godt kjent i byen og på en vandring rundt i byen er vi innom den gedigne mursteinskirken St.Marien i sentrum. Vi er en tur innom Bergen-rommet på restauranten og museet Schabbelhaus og vi spiser lunsj i den middelalderske restauranten «Ratskeller», som selvfølgelig ligger i rådhuskjelleren. Edvard Munch var glad i Lübeck. Der fikk han både mental hjelp og hjelp til sitt internasjonale gjennombrudd. Tyskerne selv kaller den nordligste delen av landet for Norden. Slik var det også i middelalderen, forteller Ersland, men at dette bildet har endret seg i moderne tid. Programleder er Jan Henrik Ihlebæk25 min
- Den kalde krigen bidro til enorme investeringer i forsvarsverk og materiell – spesielt i Nord-Norge. Bodø er kald krigs-byen i Norge. Og under bakken på den militære delen av flyplassen i byen, ligger Anlegg 96 – landets eneste atom-sikre hangar. «En skvadron starfightere var stasjonert her nede. Klare til å slå tilbake etter et eventuelt sovjetisk atomangrep mot byen, forteller konservator Karl Kleve. Han og museet ønsker seg at Anlegg 96 blir fredet som et kald krigs kulturminne slik at museet kan ta det i bruk. Norsk Luftfartsmuseum ligger bare 500 meter unna. Hangaren, som er nærmere 10 000 kvadratmeter fordelt på to 200 meter lange haller og to stoller, huser i dag en del gamle militære fly som tilhører Norsk Luftfartsmuseum og Luftforvsarsmuseet i Bodø. Forsvarsbygg går ikke inn for å bevare anlegget, men ønsker å dokumentere anlegget fotografisk. Programleder er Jan Henrik IhlebækAnlegg 96 i BodøAnlegg 96 i BodøDen kalde krigen bidro til enorme investeringer i forsvarsverk og materiell – spesielt i Nord-Norge. Bodø er kald krigs-byen i Norge. Og under bakken på den militære delen av flyplassen i byen, ligger Anlegg 96 – landets eneste atom-sikre hangar. «En skvadron starfightere var stasjonert her nede. Klare til å slå tilbake etter et eventuelt sovjetisk atomangrep mot byen, forteller konservator Karl Kleve. Han og museet ønsker seg at Anlegg 96 blir fredet som et kald krigs kulturminne slik at museet kan ta det i bruk. Norsk Luftfartsmuseum ligger bare 500 meter unna. Hangaren, som er nærmere 10 000 kvadratmeter fordelt på to 200 meter lange haller og to stoller, huser i dag en del gamle militære fly som tilhører Norsk Luftfartsmuseum og Luftforvsarsmuseet i Bodø. Forsvarsbygg går ikke inn for å bevare anlegget, men ønsker å dokumentere anlegget fotografisk. Programleder er Jan Henrik Ihlebæk25 min