Hør episoden25 min
- Kategori:
- Dokumentar
- Format:
- Podkast
- Lengde:
- 25 min
- Dato:
- 26. februar 2016
Andre har også hørt
- mars 20164 episoder
- Helleristningsfeltet ved Vingen i Bremanger ligger inneklemt mellom urer og stupbratte fjellsider, helt veiløst og best å komme til med båt. Den lille, sydvestvendt fjorden åpner rett ut i havet. Landskapet domineres av den 900 meter høye fjelltoppen Hornelen, sterkt vekslende vær, en lang ur og en foss som stuper ut i bunnen av pollen. - Hele dette landskapet er besjelet på et vis, sier arkeolog Trond Klungseth Lødøen fra Universitetet i Bergen. Sammen med mange andre forskere har han arbeidet de siste tjue årene med å registrere og undersøke de mer enn 2200 figurene av skjelettmennesker, hjortedyr og dyrehodestaver som finnes rundt hele Vingepollen. - I en periode på 900 år, som starter for omtrent sju tusen år før vår tidsregning, har Vingen vært et rituelt sted for steinaldermenneskene, sier Lødøen. -Vingen var stedet menneskene søkte til for rituelle handlinger. Hva de gjorde her og hvordan stedet ble brukt kan kanskje fortelle oss noe om hvilke forestillinger de hadde om livet i denne verden og overgangen til underverdenen, til gjenfødelse, død og livet etter dette. - Vel, det får vi vel aldri sikkert vite, sier Lødøen, som sammen med professor emerita Gro Mandt i 2012 skrev boken "Naturens kolossalmuseum" hvor helleristningene i Vingen blir nøye gjennomgått. Sendt første gang i november 2012. Programleder Øyvind ArntsenSteinalderens underverdenSteinalderens underverdenHelleristningsfeltet ved Vingen i Bremanger ligger inneklemt mellom urer og stupbratte fjellsider, helt veiløst og best å komme til med båt. Den lille, sydvestvendt fjorden åpner rett ut i havet. Landskapet domineres av den 900 meter høye fjelltoppen Hornelen, sterkt vekslende vær, en lang ur og en foss som stuper ut i bunnen av pollen. - Hele dette landskapet er besjelet på et vis, sier arkeolog Trond Klungseth Lødøen fra Universitetet i Bergen. Sammen med mange andre forskere har han arbeidet de siste tjue årene med å registrere og undersøke de mer enn 2200 figurene av skjelettmennesker, hjortedyr og dyrehodestaver som finnes rundt hele Vingepollen. - I en periode på 900 år, som starter for omtrent sju tusen år før vår tidsregning, har Vingen vært et rituelt sted for steinaldermenneskene, sier Lødøen. -Vingen var stedet menneskene søkte til for rituelle handlinger. Hva de gjorde her og hvordan stedet ble brukt kan kanskje fortelle oss noe om hvilke forestillinger de hadde om livet i denne verden og overgangen til underverdenen, til gjenfødelse, død og livet etter dette. - Vel, det får vi vel aldri sikkert vite, sier Lødøen, som sammen med professor emerita Gro Mandt i 2012 skrev boken "Naturens kolossalmuseum" hvor helleristningene i Vingen blir nøye gjennomgått. Sendt første gang i november 2012. Programleder Øyvind Arntsen26 min
- Kirkeutstillingen ved Tromsø Universitetsmuseum har et helt spesielt alterskap i samlingen. Det stammer fra Andenes på Andøya. Tilsynelatende ser det ut som mange andre godt bevarte alterskap fra 1500-tallet, men at Hellig Olav fremstilles i en lidelseshistorie på linje med den Jesus gjennomgikk – det finnes det ikke maken til. «Vi kjenner ikke til noen andre alterskap med denne historiefortellingen, sier formidler Per Helge Nylund og kunsthistoriker Rognald Heiseldal Bergersen ved Universitetet i Tromsø. Alterskapet er plassert i den lutherske avdelingen i kirkeutstillingen på Tromsø Museum. «Takket være den svenske forskeren Patrik Reuterswärd kan vi hevde at det er Olav som fremstilles i lidelseshistorien på skapets ytterside. Reuterswärd fant nemlig en plattysk tekst som i detalj skiver fremstillingen slik den er på Andenes-skapet, sier formidler Per Helge Nylund. Nylund har selv arbeidet med skapet i forbindelse med kunsthistorieutdanning. En annen spennende historie som er knyttet til skapet utspant seg under krigen. Man var redd for at tyskerne skulle ta med seg tysk kunst som krigsbytte. Derfor ble Andenesskapet – blant myne annet – pakker sammen og gjemt bort i Balsfjord. Da krigen var over og skapet skulle tilbake til Tromsø Museum, manglet en liten englefigur som er enkel å fjerne fra skapet. Den er kommet tilbake. På 1500-tallet var Andenes et av de største stedene i Nord-Norge. Det var høykonjunktur og alterskapet ble bestilt i hansabyen Lübeck. Hvilket verksted eller hvilke håndverkere som har bygget og utsmykket alterskapet – det vet man ikke. . Programleder er Jan Henrik IhlebækAlterskapet fra AndenesAlterskapet fra AndenesKirkeutstillingen ved Tromsø Universitetsmuseum har et helt spesielt alterskap i samlingen. Det stammer fra Andenes på Andøya. Tilsynelatende ser det ut som mange andre godt bevarte alterskap fra 1500-tallet, men at Hellig Olav fremstilles i en lidelseshistorie på linje med den Jesus gjennomgikk – det finnes det ikke maken til. «Vi kjenner ikke til noen andre alterskap med denne historiefortellingen, sier formidler Per Helge Nylund og kunsthistoriker Rognald Heiseldal Bergersen ved Universitetet i Tromsø. Alterskapet er plassert i den lutherske avdelingen i kirkeutstillingen på Tromsø Museum. «Takket være den svenske forskeren Patrik Reuterswärd kan vi hevde at det er Olav som fremstilles i lidelseshistorien på skapets ytterside. Reuterswärd fant nemlig en plattysk tekst som i detalj skiver fremstillingen slik den er på Andenes-skapet, sier formidler Per Helge Nylund. Nylund har selv arbeidet med skapet i forbindelse med kunsthistorieutdanning. En annen spennende historie som er knyttet til skapet utspant seg under krigen. Man var redd for at tyskerne skulle ta med seg tysk kunst som krigsbytte. Derfor ble Andenesskapet – blant myne annet – pakker sammen og gjemt bort i Balsfjord. Da krigen var over og skapet skulle tilbake til Tromsø Museum, manglet en liten englefigur som er enkel å fjerne fra skapet. Den er kommet tilbake. På 1500-tallet var Andenes et av de største stedene i Nord-Norge. Det var høykonjunktur og alterskapet ble bestilt i hansabyen Lübeck. Hvilket verksted eller hvilke håndverkere som har bygget og utsmykket alterskapet – det vet man ikke. . Programleder er Jan Henrik Ihlebæk25 min
- I forhold til folketallet er det bemerkelsesverdig mange bedrifter på Svanøy ytterst i Sunnfjord i Sogn- og Fjordane. Gründerånden lever fortsatt sterkt, som den gjorde da Hans Nilelsen Hauge og hans nærmeste venn Ole Torjersen Svanøe kjøpte hovedgården for 12000 riksdaler i 1804. «Svanøe drev jordbruk på gården og etablerte båtbyggeri, et saltkokeri og et sagbruk. Det ble også drevet fiske og mange fattige fra distriktene rundt Svanøy fikk arbeid. Samtidig var øya et åndelig sete for haugianerne, forteller historiker Gaute Losnegård og forfatter Egil Russøy. Losnegård skriver Flora kommunes historie og Svanøy er et sentralt sted i kommunen den dag i dag. Egil Russøys tipp-tipp-tippoldeforeldre ble grepet av Hans Nielsen Hauges forkynnelse på hvert sitt hjemsted. Så traff de hverandre på Svanøy og ble siden gift og var aktive i den haugianske bevegelsen. Det har Russøy skrevet bok om. «Hauge var en god menneskekjenner. Han hadde nok også sans for hvem som kunne passe sammen og jeg liker å tenke at Hauge også påvirket mine forfedre til giftermål. Det ble i hvert fall et godt treff, sier Russøy. Mange av de som var knyttet til den haugianske bevegelsen i Sunnfjord fikk posisjoner i samfunnet som de kanskje ellers ikke hadde fått. Ikke minst Ole Torjersen Svanøe selv. Han var stortingsmann i flere perioder perioder. I dag drives Svanøy hovedgård av Svanøy Stiftelse. Den ledes av Johan Trygve Solheim. Gården er drives som et kurs- og konferansesenter. . Programleder er Jan Henrik IhlebækSvanøy - en haugiansk bastionSvanøy - en haugiansk bastionI forhold til folketallet er det bemerkelsesverdig mange bedrifter på Svanøy ytterst i Sunnfjord i Sogn- og Fjordane. Gründerånden lever fortsatt sterkt, som den gjorde da Hans Nilelsen Hauge og hans nærmeste venn Ole Torjersen Svanøe kjøpte hovedgården for 12000 riksdaler i 1804. «Svanøe drev jordbruk på gården og etablerte båtbyggeri, et saltkokeri og et sagbruk. Det ble også drevet fiske og mange fattige fra distriktene rundt Svanøy fikk arbeid. Samtidig var øya et åndelig sete for haugianerne, forteller historiker Gaute Losnegård og forfatter Egil Russøy. Losnegård skriver Flora kommunes historie og Svanøy er et sentralt sted i kommunen den dag i dag. Egil Russøys tipp-tipp-tippoldeforeldre ble grepet av Hans Nielsen Hauges forkynnelse på hvert sitt hjemsted. Så traff de hverandre på Svanøy og ble siden gift og var aktive i den haugianske bevegelsen. Det har Russøy skrevet bok om. «Hauge var en god menneskekjenner. Han hadde nok også sans for hvem som kunne passe sammen og jeg liker å tenke at Hauge også påvirket mine forfedre til giftermål. Det ble i hvert fall et godt treff, sier Russøy. Mange av de som var knyttet til den haugianske bevegelsen i Sunnfjord fikk posisjoner i samfunnet som de kanskje ellers ikke hadde fått. Ikke minst Ole Torjersen Svanøe selv. Han var stortingsmann i flere perioder perioder. I dag drives Svanøy hovedgård av Svanøy Stiftelse. Den ledes av Johan Trygve Solheim. Gården er drives som et kurs- og konferansesenter. . Programleder er Jan Henrik Ihlebæk25 min
- Det finnes trolig ingen andre private villaer i Norge som har vært overnattingssted for fire av landets konger. To Carl’er og to Oscar’er har vært overnattingsgjester i det som i dag kalles Kongegården i sentrum av Halden. «Dette er et viktig bygg i norsk historie, både for det arkitektoniske, men også for personalgalleriet som er knyttet til gården, sier Riksantikvar Jørn Holme og får full støtte av lokalhistoriker Jens Bakke i Halden Fortidsminneforening. Åpningen av Dalslands kanal i 1868 og åpningen av Østfoldbanen i 1879 var to av begivehnhetene hvor konger overnattet i Kongegården i Halden. Det var henholdsvis Carl IV og Oscar II. Kongegården ble fredet i 1923 av landets første riksantikvar Harry Fedt. I dag eies gården av Jon Folmer. Han har vært bekymret fordi grunnen under Kongegården har sviktet og bygget er påført setningsskader. Da Riksantikvar Jørn Holme kom til Halden for en tid tilbake hadde han med seg ni millioner kroner og en lovnad på ni millioner kroner til, for å få orden på grunnforholdene. «Vi ønsker at Kongegården i Halden skal være et symbol på den satsningen som nå skjer med fredede bygg i Norge. Vårt håp er at Kongegården kan fremstå like majestetisk som den var i sine glansdager, sier Holme. Lokalhistoriker Jens bakke forteller at denne gården er en del av Wiels plass i Halden med flere verdifulle historiske bygg. Det er der for gledelig at den mest berømte nå skal restaureres. -Familiene som har bodd her tjente store penger. De viste sin rikdom ved å bygge et slikt hus. Når glanstiden i daværende Fredrikshald var over, flyttet Wiel-familien og senere Stang-familien fra Halden til Oslo. De fulgte pengene. Der det var best å investere styrte deres valg, forteller Jens Bakke. . Programleder er Jan Henrik IhlebækKongegården i HaldenKongegården i HaldenDet finnes trolig ingen andre private villaer i Norge som har vært overnattingssted for fire av landets konger. To Carl’er og to Oscar’er har vært overnattingsgjester i det som i dag kalles Kongegården i sentrum av Halden. «Dette er et viktig bygg i norsk historie, både for det arkitektoniske, men også for personalgalleriet som er knyttet til gården, sier Riksantikvar Jørn Holme og får full støtte av lokalhistoriker Jens Bakke i Halden Fortidsminneforening. Åpningen av Dalslands kanal i 1868 og åpningen av Østfoldbanen i 1879 var to av begivehnhetene hvor konger overnattet i Kongegården i Halden. Det var henholdsvis Carl IV og Oscar II. Kongegården ble fredet i 1923 av landets første riksantikvar Harry Fedt. I dag eies gården av Jon Folmer. Han har vært bekymret fordi grunnen under Kongegården har sviktet og bygget er påført setningsskader. Da Riksantikvar Jørn Holme kom til Halden for en tid tilbake hadde han med seg ni millioner kroner og en lovnad på ni millioner kroner til, for å få orden på grunnforholdene. «Vi ønsker at Kongegården i Halden skal være et symbol på den satsningen som nå skjer med fredede bygg i Norge. Vårt håp er at Kongegården kan fremstå like majestetisk som den var i sine glansdager, sier Holme. Lokalhistoriker Jens bakke forteller at denne gården er en del av Wiels plass i Halden med flere verdifulle historiske bygg. Det er der for gledelig at den mest berømte nå skal restaureres. -Familiene som har bodd her tjente store penger. De viste sin rikdom ved å bygge et slikt hus. Når glanstiden i daværende Fredrikshald var over, flyttet Wiel-familien og senere Stang-familien fra Halden til Oslo. De fulgte pengene. Der det var best å investere styrte deres valg, forteller Jens Bakke. . Programleder er Jan Henrik Ihlebæk25 min
- februar 20164 episoder
- For utenforstående er det vanskelig å forestille seg hvordan gruvearbeidere slet med tungt utstyr flere kilometer inne i fjellet i gruveganger som hadde en «takhøyde» på 50-60 centimeter. «Det var et slit som ung førstereis. Når en kom på jobb om morgenen visste vi at vi hadde 5000-6000 tunge spadetak foran oss. Vi arbeidet liggende i de trange sjaktene med hodelykt som eneste lyskilde. Når skiftet var over, kunne vi vri arbeidsklærne for svette, forteller tidligere gruvearbeider Håvar Fjerdingøy. Han starta sin Svalbard-karriere i Gruve 3 som 21-åring og er et viktig tidsvitne når gruva nå utvikles til museum. Han bor fortsatt i Longyear-byen og er leder for Store Norske bolig Med støtte fra Svalbard miljøvernfond har Fjerdingøy og Terje Carlsen arbeidet flere år for å sikre Gruve 3 som et teknisk industrielt kulturminne. Det skjer i samarbeid med Svalbard Museum. Museet har bistått med registreringsarbeid av utstyret i gruva. Målet er å tilrettelegge hele anlegget som et museum. «Gruvevirksomheten har speilt en sentralrolle i utviklingen på Svalbard. Longyear ville ikke ha eksistert uten gruvedrift, sier Carlsen. Tursimen er det nye kullet på øya. Allerede nå er det turistgrupper som besøker anlegget i guidede turer. «Heldigvis ble gruva bare forlatt. Det ble ikke brukt en krone til å fjerne noe som helst. Derfor har vi daganlegget intakt med oppslagstavler, tavla med id-merkene, hjelmene – boreutstyret – smia, jernbaneanleggene tippen og alt som hører en gruve til, sier Carlsen og Fjerdingøy. Programleder er Jan Henrik IhlebækGruve 3 på SvalbardGruve 3 på SvalbardFor utenforstående er det vanskelig å forestille seg hvordan gruvearbeidere slet med tungt utstyr flere kilometer inne i fjellet i gruveganger som hadde en «takhøyde» på 50-60 centimeter. «Det var et slit som ung førstereis. Når en kom på jobb om morgenen visste vi at vi hadde 5000-6000 tunge spadetak foran oss. Vi arbeidet liggende i de trange sjaktene med hodelykt som eneste lyskilde. Når skiftet var over, kunne vi vri arbeidsklærne for svette, forteller tidligere gruvearbeider Håvar Fjerdingøy. Han starta sin Svalbard-karriere i Gruve 3 som 21-åring og er et viktig tidsvitne når gruva nå utvikles til museum. Han bor fortsatt i Longyear-byen og er leder for Store Norske bolig Med støtte fra Svalbard miljøvernfond har Fjerdingøy og Terje Carlsen arbeidet flere år for å sikre Gruve 3 som et teknisk industrielt kulturminne. Det skjer i samarbeid med Svalbard Museum. Museet har bistått med registreringsarbeid av utstyret i gruva. Målet er å tilrettelegge hele anlegget som et museum. «Gruvevirksomheten har speilt en sentralrolle i utviklingen på Svalbard. Longyear ville ikke ha eksistert uten gruvedrift, sier Carlsen. Tursimen er det nye kullet på øya. Allerede nå er det turistgrupper som besøker anlegget i guidede turer. «Heldigvis ble gruva bare forlatt. Det ble ikke brukt en krone til å fjerne noe som helst. Derfor har vi daganlegget intakt med oppslagstavler, tavla med id-merkene, hjelmene – boreutstyret – smia, jernbaneanleggene tippen og alt som hører en gruve til, sier Carlsen og Fjerdingøy. Programleder er Jan Henrik Ihlebæk25 min
- Mye av vår stolte polare historie presenteres på Polarmuseet i Tromsø. Fridtjof Nansen og Roald Amundsen er verdensnavn på grunn av sine ekspedisjoner. Men det var hollenderne som startet det hele med dristige reiser inn i isødet. Polarmuseet opplever sterk vekst i antall besøkende. Turister kommer fra hele verden. «Det er nordlys- og hvalsafari-turister som først og fremst bidrar til at mange kommer til oss. Interessen for polare strøk er i det hele tatt økende, sier Lena Aarekol som er daglig leder ved museet. «Vi synes det er svært hyggelig, sier Aarekol samtidig som en stor gruppe fra Taiwan vandrer fra utstilling til utstilling. Nordmenn har kanskje en hang til å tro at - hvor fartøy flyte kan, der er han første mann, men slik er det ikke alltid. «Hollenderen Willem Barentsz, som levde i siste halvdel av 1500-tallet ville finne sjøveien til Kina. På veien oppdaget han Bjørnøya og Svalbard med alle sine ressurser. Det banet vei for fangst av hval og sel i området, forteller Aarekol. Polarmuseet produserer selv også tidsbegrensede utstillinger. Akkurat nå er det en fotoutstilling med arktisk mote. Det er fotograf Mari Karlstad og Marit Anne Haugan som gjennom mange år har fugt Europas største etniske festival Riddu Riđđu med kamera og åpent sinn. Programleder er Jan Henrik IhlebækPolarhistorie i medvindPolarhistorie i medvind Mye av vår stolte polare historie presenteres på Polarmuseet i Tromsø. Fridtjof Nansen og Roald Amundsen er verdensnavn på grunn av sine ekspedisjoner. Men det var hollenderne som startet det hele med dristige reiser inn i isødet. Polarmuseet opplever sterk vekst i antall besøkende. Turister kommer fra hele verden. «Det er nordlys- og hvalsafari-turister som først og fremst bidrar til at mange kommer til oss. Interessen for polare strøk er i det hele tatt økende, sier Lena Aarekol som er daglig leder ved museet. «Vi synes det er svært hyggelig, sier Aarekol samtidig som en stor gruppe fra Taiwan vandrer fra utstilling til utstilling. Nordmenn har kanskje en hang til å tro at - hvor fartøy flyte kan, der er han første mann, men slik er det ikke alltid. «Hollenderen Willem Barentsz, som levde i siste halvdel av 1500-tallet ville finne sjøveien til Kina. På veien oppdaget han Bjørnøya og Svalbard med alle sine ressurser. Det banet vei for fangst av hval og sel i området, forteller Aarekol. Polarmuseet produserer selv også tidsbegrensede utstillinger. Akkurat nå er det en fotoutstilling med arktisk mote. Det er fotograf Mari Karlstad og Marit Anne Haugan som gjennom mange år har fugt Europas største etniske festival Riddu Riđđu med kamera og åpent sinn. Programleder er Jan Henrik Ihlebæk26 min
- Skafottsanger var trykte skillingsviser som ble solgt nærmest som programmer til de populære, offentlige henrettelsene i Norge. Den eldste, bevarte skafottsangen forteller historien til Johan Flamming, som ble henrettet i Bergen i år 1700. – Dette er sanger som forteller biter av virkeligheten, sier folklorist og musiker Audun Kjus på Norsk Folkemuseum. Sammen med andre musikere har han funnet fram til 10 norske skafottsanger. – Noen har vi satt nye melodier til, siden det var helt vanlig den gang de kom ut. – De ble sunget til tidens populære melodier, sier Kjus. Sangene hadde ofte mange vers og kunne fortelle detaljert om selve forbrytelsen og synderens anger etterpå. – Det ble ofte skyldt på djevelen selv og kjente prester kom gjerne og ba for de dødsdømte før henrettelsene. Den siste henrettelsen i Norge skjedde i Fredrikshald i 1876, men dødsstraffen forsvant ikke fra den norske straffeloven før i 1902. Programmet sendt første gang i januar 2014. Programleder Øyvind ArntsenNorske skafottsangerNorske skafottsangerSkafottsanger var trykte skillingsviser som ble solgt nærmest som programmer til de populære, offentlige henrettelsene i Norge. Den eldste, bevarte skafottsangen forteller historien til Johan Flamming, som ble henrettet i Bergen i år 1700. – Dette er sanger som forteller biter av virkeligheten, sier folklorist og musiker Audun Kjus på Norsk Folkemuseum. Sammen med andre musikere har han funnet fram til 10 norske skafottsanger. – Noen har vi satt nye melodier til, siden det var helt vanlig den gang de kom ut. – De ble sunget til tidens populære melodier, sier Kjus. Sangene hadde ofte mange vers og kunne fortelle detaljert om selve forbrytelsen og synderens anger etterpå. – Det ble ofte skyldt på djevelen selv og kjente prester kom gjerne og ba for de dødsdømte før henrettelsene. Den siste henrettelsen i Norge skjedde i Fredrikshald i 1876, men dødsstraffen forsvant ikke fra den norske straffeloven før i 1902. Programmet sendt første gang i januar 2014. Programleder Øyvind Arntsen23 min
- Sarpsborg feirer tusenårs-jubileum. Det er ikke mange synlige minner igjen fra byens første tid. Det skyldes en brann i 1567 og et stort leirras i 1702 da nesten hele middelalderbyen raste ut i Glomma. Men det er noe tilbake. «Olavs-vollen og St. Nicolaus-ruinen er de tydeligste minnene av den første byen. Det er dessuten gjort en del funn av gjenstander tilbake til byens begynnelse, forteller konservator Hege-Beate Lindemark ved Borgarsyssel museum. For kong Olav var det viktig å få et fotfeste på østsiden av Oslofjorden og på den måten styrke sin posisjon som konge. «Han kom slett ikke til noen ødemark. Denne delen av Østfold har hat en rik kultur fra steinalderen og opp gjennom alle tidsaldre. Sarpsborg ble viktig som sete for Borgarting. Tinget var også et såkalt kongehyllingsting. De som hadde ambisjoner om å bli konge måtte møte opp her i Sarpsborg og be om kongemakt, sier by-arkivar og historiker Trond Svandal. Det hører med til historien at brannen i Sarpsborg i 1567 førte til at Fredrikstad ble grunnlagt. Borregaard-konsernet er hjørnesteinbedriften i byen og de t går ifølge Svandal og Lindemark en linje fra Olavs tid frem til dagens industrikonsern. Programleder er Jan Henrik Ihlebæk.Sarpsborg tusen årSarpsborg tusen år Sarpsborg feirer tusenårs-jubileum. Det er ikke mange synlige minner igjen fra byens første tid. Det skyldes en brann i 1567 og et stort leirras i 1702 da nesten hele middelalderbyen raste ut i Glomma. Men det er noe tilbake. «Olavs-vollen og St. Nicolaus-ruinen er de tydeligste minnene av den første byen. Det er dessuten gjort en del funn av gjenstander tilbake til byens begynnelse, forteller konservator Hege-Beate Lindemark ved Borgarsyssel museum. For kong Olav var det viktig å få et fotfeste på østsiden av Oslofjorden og på den måten styrke sin posisjon som konge. «Han kom slett ikke til noen ødemark. Denne delen av Østfold har hat en rik kultur fra steinalderen og opp gjennom alle tidsaldre. Sarpsborg ble viktig som sete for Borgarting. Tinget var også et såkalt kongehyllingsting. De som hadde ambisjoner om å bli konge måtte møte opp her i Sarpsborg og be om kongemakt, sier by-arkivar og historiker Trond Svandal. Det hører med til historien at brannen i Sarpsborg i 1567 førte til at Fredrikstad ble grunnlagt. Borregaard-konsernet er hjørnesteinbedriften i byen og de t går ifølge Svandal og Lindemark en linje fra Olavs tid frem til dagens industrikonsern. Programleder er Jan Henrik Ihlebæk.25 min
- januar 20164 episoder
- Sterke kulturkrefter i Setesdal håper at den sterkt levende sangen, dansen og musikken i bygdene fortjener en plass på Unesco-lista over levende verdensarv. «Vi er nå i sluttfasen med søknaden, men det er en lang prosess fram til eventuelt å komme på lista, sier folkemusiker Gunnar Stubseid. «Det er effekten av en slik erkjennelse vi er ute etter. Det vil styrke arbeidet med å føre våre levende musikk- og dansetradisjoner til kommende generasjoner, sier han. Et besøk i Setesdal på jakt etter kulturen, lar seg nesten ikke gjøre uten Halvard T. Bjørgum. Den eminente utøveren på hardingfele får lønn av staten for å spille og forvalte musikkarven. Dessuten har han oversikt over historien, språket, fortidsminnene og sagnene. Denne ridder av St.Olavs orden og doble spelemannsprisvinner, er vår guide. I hans kremgule Mercedes 280 SE 1970-modell. Han kjører og forteller og har også glede av rekkesekserens myke knurring. « Egentlig er han sølvsmed og har tiltrukket seg utenbygds folk som både har lært smedekunsten, men også musikken. Kirsten Bråten Berg er en, Daniel Sandèn Warg – en annen. Det har bodd mennesker i Setesdalen i tusenvis av år. Men det er få steder det finnes offerplasser som er ibruk den dag i dag. Det har Setesdal. Programleder er Jan Henrik IhlebækSetesdal- et musisk museumSetesdal- et musisk museumSterke kulturkrefter i Setesdal håper at den sterkt levende sangen, dansen og musikken i bygdene fortjener en plass på Unesco-lista over levende verdensarv. «Vi er nå i sluttfasen med søknaden, men det er en lang prosess fram til eventuelt å komme på lista, sier folkemusiker Gunnar Stubseid. «Det er effekten av en slik erkjennelse vi er ute etter. Det vil styrke arbeidet med å føre våre levende musikk- og dansetradisjoner til kommende generasjoner, sier han. Et besøk i Setesdal på jakt etter kulturen, lar seg nesten ikke gjøre uten Halvard T. Bjørgum. Den eminente utøveren på hardingfele får lønn av staten for å spille og forvalte musikkarven. Dessuten har han oversikt over historien, språket, fortidsminnene og sagnene. Denne ridder av St.Olavs orden og doble spelemannsprisvinner, er vår guide. I hans kremgule Mercedes 280 SE 1970-modell. Han kjører og forteller og har også glede av rekkesekserens myke knurring. « Egentlig er han sølvsmed og har tiltrukket seg utenbygds folk som både har lært smedekunsten, men også musikken. Kirsten Bråten Berg er en, Daniel Sandèn Warg – en annen. Det har bodd mennesker i Setesdalen i tusenvis av år. Men det er få steder det finnes offerplasser som er ibruk den dag i dag. Det har Setesdal. Programleder er Jan Henrik Ihlebæk24 min
- På Kukia-gravlunden, litt øst i Georgias hovedstad Tbilisi, ligger forfatteren Dagny Juel (1867-1901) begravet. Hun ble begravet på sin 34 års fødselsdag – tre dager etter at hun ble skutt og drept på et hotellrom i byen. «På tross av en beskjeden litterær produksjon, er hun likevel viktig kvinne i norsk litteraturhistorie, sier tidligere direktør ved Kvinnemuseet på Kongsvinger, Kari Sommerseth Jacobsen. Dagny Juels pikerom, er en del av museet som altså holder hus i Juel-familiens hjem Rolighed – like under festningen på Kongsvinger. «Hun var en av de første kvinnene som skrev «jeg», for eksempel «jeg visste at jeg ville ha ham», altså en kvinne som var den aktive, som hadde en egen vilje. På dette området var hun tidlig ute, sier Sommerseth Jacobsen. Hun reiste til Berlin for å studere klaverspill og havnet fort i bohemmiljøet på kneipa «Zum Schwarzen Ferkel» - den sorte grisen. Det var Edvard Munch som introduserte henne for stedet. Der var også August Strindberg. Juel var modell for Munch og hun påvirket i det hele tatt mennene rundt seg. Hun ble gift med den notorisk utro Stanislaw Przybyszewski – en polsk forfatter som skrev på tysk. Sommeren 1901 skulle ekteparet til Tbilisi. De skulle reise sammen med familievennen Wladyslaw Emeryk. Rett før toget skulle gå steg ektemannen av og fortalte at han skulle komme senere. Hun hadde med seg sønnen Zenon. Etter bare noen dager skjøt Wladyslaw Emeryk henne med to skudd. Jørn Holme har lenge interessert seg for skjebnen Dagny Juel og under et offisielt besøk i Tbilisi – hvor han hadde møter og seminarer sammen med georgiske vernemyndigheter, var det satt av tid til å besøke Juels grav. «Det er spesielt å være her. Norge og Georgia er to svært ulike land. Likevel – vi er omtrent like mange i hvert land. Vi har den samme store naboen. Og kulturelt sett deler vi den lange kristne kulturtradisjonen. I tillegg så trekker Dagny Juel en linje mellom oss, sier Jørn Holme. P rogramleder er Jan Henrik Ihlebæk.Blomster på Dagny Juels gravBlomster på Dagny Juels grav På Kukia-gravlunden, litt øst i Georgias hovedstad Tbilisi, ligger forfatteren Dagny Juel (1867-1901) begravet. Hun ble begravet på sin 34 års fødselsdag – tre dager etter at hun ble skutt og drept på et hotellrom i byen. «På tross av en beskjeden litterær produksjon, er hun likevel viktig kvinne i norsk litteraturhistorie, sier tidligere direktør ved Kvinnemuseet på Kongsvinger, Kari Sommerseth Jacobsen. Dagny Juels pikerom, er en del av museet som altså holder hus i Juel-familiens hjem Rolighed – like under festningen på Kongsvinger. «Hun var en av de første kvinnene som skrev «jeg», for eksempel «jeg visste at jeg ville ha ham», altså en kvinne som var den aktive, som hadde en egen vilje. På dette området var hun tidlig ute, sier Sommerseth Jacobsen. Hun reiste til Berlin for å studere klaverspill og havnet fort i bohemmiljøet på kneipa «Zum Schwarzen Ferkel» - den sorte grisen. Det var Edvard Munch som introduserte henne for stedet. Der var også August Strindberg. Juel var modell for Munch og hun påvirket i det hele tatt mennene rundt seg. Hun ble gift med den notorisk utro Stanislaw Przybyszewski – en polsk forfatter som skrev på tysk. Sommeren 1901 skulle ekteparet til Tbilisi. De skulle reise sammen med familievennen Wladyslaw Emeryk. Rett før toget skulle gå steg ektemannen av og fortalte at han skulle komme senere. Hun hadde med seg sønnen Zenon. Etter bare noen dager skjøt Wladyslaw Emeryk henne med to skudd. Jørn Holme har lenge interessert seg for skjebnen Dagny Juel og under et offisielt besøk i Tbilisi – hvor han hadde møter og seminarer sammen med georgiske vernemyndigheter, var det satt av tid til å besøke Juels grav. «Det er spesielt å være her. Norge og Georgia er to svært ulike land. Likevel – vi er omtrent like mange i hvert land. Vi har den samme store naboen. Og kulturelt sett deler vi den lange kristne kulturtradisjonen. I tillegg så trekker Dagny Juel en linje mellom oss, sier Jørn Holme. P rogramleder er Jan Henrik Ihlebæk.25 min
- Ingen vet når pomorhandelen startet. Men fra 1700-tallet og frem til oktoberrevolusjonen i Russland i 1917, var det livlig byttehandel mellom russere fra Kvitsjø-området og byer og bygder i Finnmark og Troms. Brodtkorp-arkivene gir detalj-innsikt i denne handelen. «Det er et stort materiale vi har fått i hende. Dette gir oss detaljkunnskap ned til den minste fisk og spiker som ble omsatt, sier direktør Frans-Arne Stylegar ved Varanger Museum. I MUSEUM i november fortalte Stylegar om russerbuene- bygninger som står igjen flere steder – blant annet i Kiberg og Hamningberg. Disse bygningene blir nå datert nøyaktig. I tillegg har altså museet fått tilgang til handelshuset Brodtkorps forretningsprotokoller. «Det er mange hyllemeter med protokoller og innholdet forteller oss mye nytt og spennende, sier Stylegar. Det er navn på skippere – stedene de kom fra- navnet på båtene og helt detaljert hvor mye korn de brakte med seg til Vardø og hvor mye fisk og andre varer de kjøpte. Pomor-museet i Vardø ligger i Brodtkorp-sjåen innerst i Vågen i Vardø. Sjåen er begrepet for bygningene der fisken blant annet ble landet og bearbeidet. Tømmeret i saltbua i Brodtkorp-anlegget er fortsatt gjennområe av saltlake, men treverket er like friskt. Programleder er Jan Henrik Ihlebæk.Pomor-protokollene i VardøPomor-protokollene i Vardø Ingen vet når pomorhandelen startet. Men fra 1700-tallet og frem til oktoberrevolusjonen i Russland i 1917, var det livlig byttehandel mellom russere fra Kvitsjø-området og byer og bygder i Finnmark og Troms. Brodtkorp-arkivene gir detalj-innsikt i denne handelen. «Det er et stort materiale vi har fått i hende. Dette gir oss detaljkunnskap ned til den minste fisk og spiker som ble omsatt, sier direktør Frans-Arne Stylegar ved Varanger Museum. I MUSEUM i november fortalte Stylegar om russerbuene- bygninger som står igjen flere steder – blant annet i Kiberg og Hamningberg. Disse bygningene blir nå datert nøyaktig. I tillegg har altså museet fått tilgang til handelshuset Brodtkorps forretningsprotokoller. «Det er mange hyllemeter med protokoller og innholdet forteller oss mye nytt og spennende, sier Stylegar. Det er navn på skippere – stedene de kom fra- navnet på båtene og helt detaljert hvor mye korn de brakte med seg til Vardø og hvor mye fisk og andre varer de kjøpte. Pomor-museet i Vardø ligger i Brodtkorp-sjåen innerst i Vågen i Vardø. Sjåen er begrepet for bygningene der fisken blant annet ble landet og bearbeidet. Tømmeret i saltbua i Brodtkorp-anlegget er fortsatt gjennområe av saltlake, men treverket er like friskt. Programleder er Jan Henrik Ihlebæk.26 min
- Siden 2005 har Riksantikvaren hjulpet Georgia med kulturminnevern. Det er 25 år siden den tidligere sovjetrepublikken ble selvstendig. Selvstendigheten startet med borgerkrig og en nasjon i dyp krise. «Det er mange som har herjet med og påvirket Georgia opp gjennom historien. Derfor er de nå ekstremt opptatt av å ta vare på sin egen kulturarv, sier seniorrådgiver Jørgen Holten Jørgensen i Internasjonal seksjon hos Riksantikvaren. Riksantikvaren samarbeider med flere institusjoner som driver bygningsvern og har også et formelt samarbeid med Riksantikvaren i Georgia. «Det er viktig at vi også bidrar til kulturminnevern i andre land. Georgia trenger støtte og vi får selvfølgelig også noe tilbake. For eksempel gjennom glemte håndverkstradisjoner, sier Riksantikvar Jørn Holme. Holme, som i fjor tok fatt på et nytt seks års åremål som Riksantikvar, håper samarbeidet kan fortsette. Georgia trenger støtte i en krevende tid , sier han. Det er i den historiske bydelen Betlemi i hovedstaden Tbilisi og ved det etnografiske museet i hovedstaden, Riksantikvaren har bidratt mest. «Gjennom Utenriksdepartementet er det også bevilget penger til å bygge opp en database som skal inneholde alle landets kulturminner. Det er viktig i den videre forvaltingen av kulturminner rundt om i Georgia, sier Holme. Selv fikk han se flere severdigheter under besøket. Programleder er Jan Henrik Ihlebæk.Med Riksantivaren i GeorgiaMed Riksantivaren i GeorgiaSiden 2005 har Riksantikvaren hjulpet Georgia med kulturminnevern. Det er 25 år siden den tidligere sovjetrepublikken ble selvstendig. Selvstendigheten startet med borgerkrig og en nasjon i dyp krise. «Det er mange som har herjet med og påvirket Georgia opp gjennom historien. Derfor er de nå ekstremt opptatt av å ta vare på sin egen kulturarv, sier seniorrådgiver Jørgen Holten Jørgensen i Internasjonal seksjon hos Riksantikvaren. Riksantikvaren samarbeider med flere institusjoner som driver bygningsvern og har også et formelt samarbeid med Riksantikvaren i Georgia. «Det er viktig at vi også bidrar til kulturminnevern i andre land. Georgia trenger støtte og vi får selvfølgelig også noe tilbake. For eksempel gjennom glemte håndverkstradisjoner, sier Riksantikvar Jørn Holme. Holme, som i fjor tok fatt på et nytt seks års åremål som Riksantikvar, håper samarbeidet kan fortsette. Georgia trenger støtte i en krevende tid , sier han. Det er i den historiske bydelen Betlemi i hovedstaden Tbilisi og ved det etnografiske museet i hovedstaden, Riksantikvaren har bidratt mest. «Gjennom Utenriksdepartementet er det også bevilget penger til å bygge opp en database som skal inneholde alle landets kulturminner. Det er viktig i den videre forvaltingen av kulturminner rundt om i Georgia, sier Holme. Selv fikk han se flere severdigheter under besøket. Programleder er Jan Henrik Ihlebæk.25 min