Museum - et program om norsk historie
Kunst i tørrfiskboder
Kunst i tørrfiskboder
Kunst i tørrfiskboder
Hør episoden25 min
- Kategori:
- Dokumentar
- Format:
- Podkast
- Lengde:
- 25 min
- Dato:
- 10. februar 2017
Andre har også hørt
- mars 20175 episoder
- Tuneskipet har ofte blitt sett på som vikingskipenes "stygge andunge", i skyggen av Oseberg og Gokstad. Men i virkeligheten er skipet fra Haugen gård i Rolvsøy i Fredrikstad "en liten perle", ifølge arkeolog Knut Paasche. Da Tuneskipet ble gravd fram for 150 år siden i oktober 1867 var det første gang verden hadde sett et ekte vikingskip. – Før det hadde det vært alle slags spekulasjoner, men siden det ikke fantes noe bevart vikingskip noe sted i hele verden, ble Tuneskipet en sensasjon over natten, sier Paasche. Det er oppmålingstegninger fra Paasches doktorgrad om Tuneskipet som er utgangspunktet for de to frimerkene Posten Norge utgir i april, i et opplag på 6,5 millioner. I MUSEUM møter vi også professor Jan Bill på Kulturhistorisk museum i Oslo. Han forteller om planene for det nye vikingtidsmuseet på Bygdøy og viser fram noe av det som finnes i magasinene fra gravhaugene på gården der Tuneskipet ble funnet. - Vi har verdens største samling av funn fra vikingtiden, og det blir grunnlaget for de nye utstillingene i Vikingtidsmuseet på Bygdøy når det åpner om noen år, sier Jan Bill. Det skal bli et museum for alle som er nysgjerrige på den aller siste forskningen om vikingtiden. Og da mener jeg ikke bare norsk vikingtid, hvis det er noe som heter det, men den store historien, sier Bill. Påvirkningene fra kontinentet, fra hele Skandinavia og ikke minst de sterke kontaktene i handel og reiser østover. Både via Østersjøen og dagens Russland og via Middelhavet til Bysants. Det er rammene for historien vi vil fortelle, sier professor Jan Bill. Sendt første gang lørdag 1.april. Programleder Øyvind ArntsenNye tider for VikingtidenNye tider for VikingtidenTuneskipet har ofte blitt sett på som vikingskipenes "stygge andunge", i skyggen av Oseberg og Gokstad. Men i virkeligheten er skipet fra Haugen gård i Rolvsøy i Fredrikstad "en liten perle", ifølge arkeolog Knut Paasche. Da Tuneskipet ble gravd fram for 150 år siden i oktober 1867 var det første gang verden hadde sett et ekte vikingskip. – Før det hadde det vært alle slags spekulasjoner, men siden det ikke fantes noe bevart vikingskip noe sted i hele verden, ble Tuneskipet en sensasjon over natten, sier Paasche. Det er oppmålingstegninger fra Paasches doktorgrad om Tuneskipet som er utgangspunktet for de to frimerkene Posten Norge utgir i april, i et opplag på 6,5 millioner. I MUSEUM møter vi også professor Jan Bill på Kulturhistorisk museum i Oslo. Han forteller om planene for det nye vikingtidsmuseet på Bygdøy og viser fram noe av det som finnes i magasinene fra gravhaugene på gården der Tuneskipet ble funnet. - Vi har verdens største samling av funn fra vikingtiden, og det blir grunnlaget for de nye utstillingene i Vikingtidsmuseet på Bygdøy når det åpner om noen år, sier Jan Bill. Det skal bli et museum for alle som er nysgjerrige på den aller siste forskningen om vikingtiden. Og da mener jeg ikke bare norsk vikingtid, hvis det er noe som heter det, men den store historien, sier Bill. Påvirkningene fra kontinentet, fra hele Skandinavia og ikke minst de sterke kontaktene i handel og reiser østover. Både via Østersjøen og dagens Russland og via Middelhavet til Bysants. Det er rammene for historien vi vil fortelle, sier professor Jan Bill. Sendt første gang lørdag 1.april. Programleder Øyvind Arntsen25 min
- Apropos statsbesøket fra Island. Sagalitteraturen er mye mer enn Snorres kongesagaer og i dette programmet besøker vi Reykjavik, Mosfell, Digranes, Borg og Reykjavik i Egil Skallagrimssons fotefar. I et sammendrag av MUSEUMs Islands-serie fra 2008 får vi høre sogneprestene Torstein Arnasson og Geir Waage både fortelle om og deklamere fra Egil Skallagrimssons dikt "Hovudlausn" og "Sonnatorrek". Professor Jon Gunnar Jørgensen fra Universitetet i Oslo er med på turen og forteller om hva som er det spesielle med det indre drama i Islendingesagaene og hvorfor vi bør få øynene opp for mer enn Kongesagaene. Programmet er laget i forbindelse med det islandske statsbesøket til Norge i mars 2017 og som et apropos til at den islandske utenriksminister overrakte et eksemplar i fem bind av den norske oversettelsen av Islendingesagaene til Nasjonalbiblioteket. – Det blir verdenslitteratur av de store indre spenningene i Egil, sier Jørgensen. – Det er den motbydelige og usympatiske vikingen som i sitt diktergeni også rommer en poetisk og vàr side uten sidestykke. Og som sogneprest Geir Waage sier om Egils diktning: "Gjennom Snorre får vi et innblikk i den hedenske verden. Igjen kristen mann kunne ha diktet på denne måten. Vi får nøkkelen til å forstå ikke bare historiske personer, men også den hedenske mytologi. Vi har også vinduer inn i ,- ikke bare hedendommen og den hedenske tradisjon, men i Egils saga også inn i skjelve sjelelivet til en hedensk mann". Programleder Øyvind ArntsenSagaene fra IslandSagaene fra IslandApropos statsbesøket fra Island. Sagalitteraturen er mye mer enn Snorres kongesagaer og i dette programmet besøker vi Reykjavik, Mosfell, Digranes, Borg og Reykjavik i Egil Skallagrimssons fotefar. I et sammendrag av MUSEUMs Islands-serie fra 2008 får vi høre sogneprestene Torstein Arnasson og Geir Waage både fortelle om og deklamere fra Egil Skallagrimssons dikt "Hovudlausn" og "Sonnatorrek". Professor Jon Gunnar Jørgensen fra Universitetet i Oslo er med på turen og forteller om hva som er det spesielle med det indre drama i Islendingesagaene og hvorfor vi bør få øynene opp for mer enn Kongesagaene. Programmet er laget i forbindelse med det islandske statsbesøket til Norge i mars 2017 og som et apropos til at den islandske utenriksminister overrakte et eksemplar i fem bind av den norske oversettelsen av Islendingesagaene til Nasjonalbiblioteket. – Det blir verdenslitteratur av de store indre spenningene i Egil, sier Jørgensen. – Det er den motbydelige og usympatiske vikingen som i sitt diktergeni også rommer en poetisk og vàr side uten sidestykke. Og som sogneprest Geir Waage sier om Egils diktning: "Gjennom Snorre får vi et innblikk i den hedenske verden. Igjen kristen mann kunne ha diktet på denne måten. Vi får nøkkelen til å forstå ikke bare historiske personer, men også den hedenske mytologi. Vi har også vinduer inn i ,- ikke bare hedendommen og den hedenske tradisjon, men i Egils saga også inn i skjelve sjelelivet til en hedensk mann". Programleder Øyvind Arntsen25 min
- I en kasse på loftet fant pensjonist Øystein Løvseth tre tusen bilder, familiealbum, postkort, brev og opptegnelser. Etter å ha brukt et helt år på å sortere materialet på bordet i spisestuen, tegnet det seg et bilde av en familiehistorie som var noe utenom det vanlige. - Min bestefar Kurt Blumenau var tysk jøde og meldte seg til tjeneste for Tyskland i Første verdenskrig. Han giftet seg med en norsk kvinne og trodde alt var som det skulle. Men livet ble etter hvert uutholdelig for min bestefar og bestemor i det antisemmitiske nazi-Tyskland, sier Øystein Løvseth. Løvseth bestemte seg for å skrive en bok om den spesielle familiehistorien han fant i kassen på loftet. "Jøde i Tyskland – flyktning i Norge" forteller om hvordan Kurt Blumenau trodde han kunne være trygg i sin kones fødeland da de flyktet til Norge i 1938. Men det tok bare 2 år før statspolitiet banket på døren og han ble internert på Berg arbeidsleir ved Tønsberg, sier Løvseth. Blumenaus kone og datter ble også forsøkt internert, men nazistenes regler gjorde at en "arisk kvinne" og hennes datter kunne fortsette å bo i leiligheten. Men først ble alt innbo og løsøre registrert og beslaglagt, og det tok lang tid å få det tilbake. Og da var også mye blitt stjålet, sier Løvseth. I MUSEUM møter vi forfatteren sammen med faglig leder Mats Tangestuen og konstituert daglig leder Toril Torp-Holthe. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 18.mars 2017.Jøde i Tyskland -flyktning i NorgeJøde i Tyskland -flyktning i NorgeI en kasse på loftet fant pensjonist Øystein Løvseth tre tusen bilder, familiealbum, postkort, brev og opptegnelser. Etter å ha brukt et helt år på å sortere materialet på bordet i spisestuen, tegnet det seg et bilde av en familiehistorie som var noe utenom det vanlige. - Min bestefar Kurt Blumenau var tysk jøde og meldte seg til tjeneste for Tyskland i Første verdenskrig. Han giftet seg med en norsk kvinne og trodde alt var som det skulle. Men livet ble etter hvert uutholdelig for min bestefar og bestemor i det antisemmitiske nazi-Tyskland, sier Øystein Løvseth. Løvseth bestemte seg for å skrive en bok om den spesielle familiehistorien han fant i kassen på loftet. "Jøde i Tyskland – flyktning i Norge" forteller om hvordan Kurt Blumenau trodde han kunne være trygg i sin kones fødeland da de flyktet til Norge i 1938. Men det tok bare 2 år før statspolitiet banket på døren og han ble internert på Berg arbeidsleir ved Tønsberg, sier Løvseth. Blumenaus kone og datter ble også forsøkt internert, men nazistenes regler gjorde at en "arisk kvinne" og hennes datter kunne fortsette å bo i leiligheten. Men først ble alt innbo og løsøre registrert og beslaglagt, og det tok lang tid å få det tilbake. Og da var også mye blitt stjålet, sier Løvseth. I MUSEUM møter vi forfatteren sammen med faglig leder Mats Tangestuen og konstituert daglig leder Toril Torp-Holthe. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 18.mars 2017.25 min
- I flere hundre år er robåten Oselveren blitt bygget etter samme mal. Kanskje har den sine røtter tusen år tilbake. Nå er selve byggeprosessen innlemmet i Unescos verdensarvliste for såkalt immatriell kulturarv. "Det er ikke båten i seg selv som har havnet på lista, men det er hvordan kunnskapen om å bygge båten er videreført fra generasjon til generasjon som er spesielt, sier båtbygger Maik Riebort. Riebort kommer fra hansabyen Greifswald i Tyskland og er utlært Oselver-bygger. Det tar syv år å lære seg denne kunsten. På Oselvarverkstaden i Os bygges det nye Oselvere og gamle restaureres. Det tas inn lærlinger ved jevne mellomrom. Slik sikrer en at kunnskapen føres videre. Båttypen har vært svært viktig for livet på kysten av Vestlandet. Bøndene brukte vinteren på å bygge sine båter. Båtene ble brukt i sildefiske og til transport. Oselveren er lettrodd og har god bæring. Fra slutten av 1800-tallet ble Oselveren også en konkurransebåt- både i roing og seiling. Like viktig som selve byggingen, er utvelgelsen av materialer. Så snart det blir frost i bakken i liene rundt Os, reiser båtbyggerne ut for å plukke ut riktige trær. "Furua bør være minst 250 år gammel. Barken må være tynn, det forteller oss at veden har den nødvendige elastisiteten. Stammen må være rettvokst. Står treet skjevt vil det prøve å rette seg. Da dannes det såkalt trykkved inne i treet og det kan vi ikke bruke, forteller Leif Harald Amundsen.Robåt med lange anerRobåt med lange anerI flere hundre år er robåten Oselveren blitt bygget etter samme mal. Kanskje har den sine røtter tusen år tilbake. Nå er selve byggeprosessen innlemmet i Unescos verdensarvliste for såkalt immatriell kulturarv. "Det er ikke båten i seg selv som har havnet på lista, men det er hvordan kunnskapen om å bygge båten er videreført fra generasjon til generasjon som er spesielt, sier båtbygger Maik Riebort. Riebort kommer fra hansabyen Greifswald i Tyskland og er utlært Oselver-bygger. Det tar syv år å lære seg denne kunsten. På Oselvarverkstaden i Os bygges det nye Oselvere og gamle restaureres. Det tas inn lærlinger ved jevne mellomrom. Slik sikrer en at kunnskapen føres videre. Båttypen har vært svært viktig for livet på kysten av Vestlandet. Bøndene brukte vinteren på å bygge sine båter. Båtene ble brukt i sildefiske og til transport. Oselveren er lettrodd og har god bæring. Fra slutten av 1800-tallet ble Oselveren også en konkurransebåt- både i roing og seiling. Like viktig som selve byggingen, er utvelgelsen av materialer. Så snart det blir frost i bakken i liene rundt Os, reiser båtbyggerne ut for å plukke ut riktige trær. "Furua bør være minst 250 år gammel. Barken må være tynn, det forteller oss at veden har den nødvendige elastisiteten. Stammen må være rettvokst. Står treet skjevt vil det prøve å rette seg. Da dannes det såkalt trykkved inne i treet og det kan vi ikke bruke, forteller Leif Harald Amundsen.25 min
- I 2016 ble det satt ny rekord i Danmark for funn av Danefæ. Nesten 18 000 gjenstander ble levert inn til museer over hele landet. Privatpersoner som enten har hatt oldsaker liggende i mange år eller metallsøkere som har gjort sensasjonelle funn fikk utbetalt til sammen tre og en halv million kroner i finnerlønn. "Det er det store antallet av funn som gjør dette så spennende", sier museumsinspektør Anne Pedersen på Nationalmuseet i København. "De fleste av funnene er alminnelige ting som utgjør en slags "sum av alminneligheter". Men det gjør at vi kan stille nye spørsmål til fortiden, sier Pedersen. I MUSEUM ser vi på noen av de mest spektakulære funnene. En vikingskatt i gull på halvannen kilo, en forsvunnet runestein, Danmarks største flintøkser, på hele 52 cm, en keramikk-krukke full av seletøy til et to-spann av hester, datert fra "helleristningstid" i bronsealderen. Og et kranie av en 8 år gammel pike fra jernalderen. – Vi får aldri nok av slike "mosefunn" sier Anne Pedersen. Selv i Danmark er arkeologisk beinmateriale sjeldent, For som Pedersen sier : "De døde forsvinner i gravene og holder seg ikke i jorden". Som det meste av alt annet organisk materiale som jorden skjuler lenge nok. Sendt første gang 4/3 2017. Programleder Øyvind ArntsenDanefæ fra KøbenhavnDanefæ fra KøbenhavnI 2016 ble det satt ny rekord i Danmark for funn av Danefæ. Nesten 18 000 gjenstander ble levert inn til museer over hele landet. Privatpersoner som enten har hatt oldsaker liggende i mange år eller metallsøkere som har gjort sensasjonelle funn fikk utbetalt til sammen tre og en halv million kroner i finnerlønn. "Det er det store antallet av funn som gjør dette så spennende", sier museumsinspektør Anne Pedersen på Nationalmuseet i København. "De fleste av funnene er alminnelige ting som utgjør en slags "sum av alminneligheter". Men det gjør at vi kan stille nye spørsmål til fortiden, sier Pedersen. I MUSEUM ser vi på noen av de mest spektakulære funnene. En vikingskatt i gull på halvannen kilo, en forsvunnet runestein, Danmarks største flintøkser, på hele 52 cm, en keramikk-krukke full av seletøy til et to-spann av hester, datert fra "helleristningstid" i bronsealderen. Og et kranie av en 8 år gammel pike fra jernalderen. – Vi får aldri nok av slike "mosefunn" sier Anne Pedersen. Selv i Danmark er arkeologisk beinmateriale sjeldent, For som Pedersen sier : "De døde forsvinner i gravene og holder seg ikke i jorden". Som det meste av alt annet organisk materiale som jorden skjuler lenge nok. Sendt første gang 4/3 2017. Programleder Øyvind Arntsen25 min
- februar 20174 episoder
- Å gå gjennom en portal var å gå fra en tilstand til en annen. Det kunne være det samme som å gå fra fortapelse til det evige liv. Så viktige var middelalderens portaler at det alltid er denne delen ved kirkebygg som er det vakreste, mest forseggjorte og det aller mest kostbare. - Det er vanskelig for oss i dag å forstå at i middelalderen så man med stort alvor på at når en kirke var renset og salvet, og relikviene var flyttet inn, så tok helgenene fysisk bolig i dette rommet, sier postdoktor Margrethe Syrstad Andås fra NTNU. Det å tre inn i dette rommet ga mulighet til frelse, det ble en kanal til Gud. Og for å komme inn i rommet måtte man gjennom portalen. I MUSEUM forteller blant andre Øystein Ekroll, Morten Stige og Per Storemyr om portalenes historie og hvordan vi skal forstå dem som middelalderens viktigste symbol. Vi får også høre om hvordan forurensning som er avleiret gjennom hundreårene på katedralenes byggesteiner kan gi en helt unik innsikt i luftforurensningens historie. - Det er verdt å merke seg at portalenes tid har kommet tilbake, sier Øystein Ekroll, og viser til dataspråkets bruk av dette ordet. I MUSEUM besøker vi også stillaset rundt østfronten på Stavanger Domkirke. Sivilarkitekt Per Schelderup forteller om restaureringsarbeidene som skal være ferdige til Stavanger bys 900-års jubileum i 2015. Geo-arkeolog Per Storemyr viser hvordan luftforurensning kan sette spor på domkirkens byggesteiner og at det kan dokumentere hvordan forurensningen har endret seg de siste hundre årene. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 25/2 2017Portaler på liv og dødPortaler på liv og dødÅ gå gjennom en portal var å gå fra en tilstand til en annen. Det kunne være det samme som å gå fra fortapelse til det evige liv. Så viktige var middelalderens portaler at det alltid er denne delen ved kirkebygg som er det vakreste, mest forseggjorte og det aller mest kostbare. - Det er vanskelig for oss i dag å forstå at i middelalderen så man med stort alvor på at når en kirke var renset og salvet, og relikviene var flyttet inn, så tok helgenene fysisk bolig i dette rommet, sier postdoktor Margrethe Syrstad Andås fra NTNU. Det å tre inn i dette rommet ga mulighet til frelse, det ble en kanal til Gud. Og for å komme inn i rommet måtte man gjennom portalen. I MUSEUM forteller blant andre Øystein Ekroll, Morten Stige og Per Storemyr om portalenes historie og hvordan vi skal forstå dem som middelalderens viktigste symbol. Vi får også høre om hvordan forurensning som er avleiret gjennom hundreårene på katedralenes byggesteiner kan gi en helt unik innsikt i luftforurensningens historie. - Det er verdt å merke seg at portalenes tid har kommet tilbake, sier Øystein Ekroll, og viser til dataspråkets bruk av dette ordet. I MUSEUM besøker vi også stillaset rundt østfronten på Stavanger Domkirke. Sivilarkitekt Per Schelderup forteller om restaureringsarbeidene som skal være ferdige til Stavanger bys 900-års jubileum i 2015. Geo-arkeolog Per Storemyr viser hvordan luftforurensning kan sette spor på domkirkens byggesteiner og at det kan dokumentere hvordan forurensningen har endret seg de siste hundre årene. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 25/2 201726 min
- Kvenene som bor i Finnmark og Troms er en av minoritetene i Norge. Språket deres kalles kvensk og er et språk som er sterkt truet. Ved Kvensk Institutt i Børselv i Finnmark arbeides det nå systematisk for å holde liv i språket. "Vi må nå barna og de unge. Derfor lager vi nå den første kvenske grammatikken og vi arrangerer såkalte "Språkreir" for barnehager, forteller Hilde Skanke som leder det kvenske instituttet. Det var på slutten av 1500-tallet at de første finnene vandret vestover og slo seg ned i Finnmark og Nord-Troms. Det kom flere bølger helt fram til slutten av 1800-tallet. Beveggrunnene var forskjellige. Kvenene tok med seg ny kunnskap og innførte kontinentalt jordbruk, ifølge instituttleder Hilde Skanke. Solveig Samuelsen har vært og er en svært aktiv talskvinne for kvenene og var med og startet den første kvenske foreningen. Hun gleder seg nå over at barn og unge får bedre kjennskap til sitt eget språk. "Kvensk er kritisk truet, sier forsker Anna-Kaisa Räisänen. Hun er engasjert av Kvensk Institutt for å gi språkopplæring til barnehagebarn i Lakselv, såkalte språkreir. "I barnas familier snakkes det ikke kvensk, men foreldrene viser nå en sterkere interesse for å lære språket, sier Anna-Kaisa Räisänen Programleder er Jan Henrik IhlebækKvensk - et truet språkKvensk - et truet språkKvenene som bor i Finnmark og Troms er en av minoritetene i Norge. Språket deres kalles kvensk og er et språk som er sterkt truet. Ved Kvensk Institutt i Børselv i Finnmark arbeides det nå systematisk for å holde liv i språket. "Vi må nå barna og de unge. Derfor lager vi nå den første kvenske grammatikken og vi arrangerer såkalte "Språkreir" for barnehager, forteller Hilde Skanke som leder det kvenske instituttet. Det var på slutten av 1500-tallet at de første finnene vandret vestover og slo seg ned i Finnmark og Nord-Troms. Det kom flere bølger helt fram til slutten av 1800-tallet. Beveggrunnene var forskjellige. Kvenene tok med seg ny kunnskap og innførte kontinentalt jordbruk, ifølge instituttleder Hilde Skanke. Solveig Samuelsen har vært og er en svært aktiv talskvinne for kvenene og var med og startet den første kvenske foreningen. Hun gleder seg nå over at barn og unge får bedre kjennskap til sitt eget språk. "Kvensk er kritisk truet, sier forsker Anna-Kaisa Räisänen. Hun er engasjert av Kvensk Institutt for å gi språkopplæring til barnehagebarn i Lakselv, såkalte språkreir. "I barnas familier snakkes det ikke kvensk, men foreldrene viser nå en sterkere interesse for å lære språket, sier Anna-Kaisa Räisänen Programleder er Jan Henrik Ihlebæk25 min
- Fra 1600-tallet og fremover ble mange av tørrfiskbodene i Bergen dekorert med fargerike veggmalerier. De fleste bodene er revet og maleriene forsvant med dem. Men på 50-tallet kopierte mønstertegner Miranda Bødtker flere hundre av maleriene. "Hennes arbeid har gitt oss muligheten til å vite hvordan veggene så ut, forteller professor emeritus Dagfinn Moe. Botanikeren kjente den sky kvinnen gjennom sitt arbeid på Botanisk museum i Bergen. Norsk Fiskerimuseum holder i dag til i Sandviksboder i Sandviken nord for Bergen. Nettopp i bygninger hvor tørrfisk ble lagret og solgt. Her kom oppkjøperne inn i bodene og opplevde svalganger med fargerike malerier. Den tids showroom eller en måte å gi inntrykk av å være en bedrift med kvalitet. "Dette var den tids kunst på arbeidsplassen, sier formidler Knut Rommetveit. Noen steder i museet kan små rester av veggmaleriene fortsatt sees. "Utviklingen har dessverre rasert mange boder omkring i Bergen og maleriene med dem. Nå ønsker Norsk Fiskerimuseum å løfte fram arbeidene til Miranda Bødtker. For det var i Sandviksboder hun kopierte maleriene med stor nøyaktighet. Det skjedde på 50-tallet. På den måten "reddet" hun de siste rester før de ble malt over eller at lyset bleknet dem. Programleder er Jan Henrik IhlebækKunst i tørrfiskboderKunst i tørrfiskboderFra 1600-tallet og fremover ble mange av tørrfiskbodene i Bergen dekorert med fargerike veggmalerier. De fleste bodene er revet og maleriene forsvant med dem. Men på 50-tallet kopierte mønstertegner Miranda Bødtker flere hundre av maleriene. "Hennes arbeid har gitt oss muligheten til å vite hvordan veggene så ut, forteller professor emeritus Dagfinn Moe. Botanikeren kjente den sky kvinnen gjennom sitt arbeid på Botanisk museum i Bergen. Norsk Fiskerimuseum holder i dag til i Sandviksboder i Sandviken nord for Bergen. Nettopp i bygninger hvor tørrfisk ble lagret og solgt. Her kom oppkjøperne inn i bodene og opplevde svalganger med fargerike malerier. Den tids showroom eller en måte å gi inntrykk av å være en bedrift med kvalitet. "Dette var den tids kunst på arbeidsplassen, sier formidler Knut Rommetveit. Noen steder i museet kan små rester av veggmaleriene fortsatt sees. "Utviklingen har dessverre rasert mange boder omkring i Bergen og maleriene med dem. Nå ønsker Norsk Fiskerimuseum å løfte fram arbeidene til Miranda Bødtker. For det var i Sandviksboder hun kopierte maleriene med stor nøyaktighet. Det skjedde på 50-tallet. På den måten "reddet" hun de siste rester før de ble malt over eller at lyset bleknet dem. Programleder er Jan Henrik Ihlebæk25 min
- Da flyktningestrømmen fra Syria kom vandrende nordover langs de danske motorveiene i september 2015 bestemte Nationalmuseet i København seg for å dokumentere det som skjedde. Kurator Gitte Engholm, som tok sin doktorgrad på de bosniske flyktningene som kom til Norden på 1990-tallet, reiste til Lesbos for å samle inn gjenstander og intervjue de syriske flyktningene kom over fra Tyrkia i gummibåter. - Det begynte egentlig allerede i februar 2015, etter terroranslaget mot den jødiske synagogen og kulturhuset Kruttønden, sier Engholm, Vindusruten med kulehull fra Kruttønden ble sikret og konservert og sendt til Nationalmuseets magasin. – Det samme hadde vi tenkt å gjøre med gjenstandene fra flyktningene, sier Engholm. Kanskje kunne det bli bruk for samlingen om 50 eller 100 år hvis noen ville lage en utstilling. Men så forsto vi at vi måtte gjøre det nå, sier Engholm. Utstillingen skal ikke ta standpunkt i den opphetede, politiske debatten i Danmark om flyktningespørsmålet. Vårt mål er å skildre begivenhetene på en stillferdig og nøytral måte. Det er flyktningenes opplevelser som er i fokus, ikke den politiske debatten. I de neste tre årene skal Nationalmuseet fortsette å engasjere seg i flyktningespørsmålet i Danmark. – Vi vil bruke museet og de historiene vi kan fortelle som ramme for å hjelpe flyktningene til å oppfylle kravet i Flyktningeloven om at de skal være aktive medborgere, sier Engholm. Sendt første gang 4/2 2017. Programleder Øyvind ArntsenPå FlugtPå FlugtDa flyktningestrømmen fra Syria kom vandrende nordover langs de danske motorveiene i september 2015 bestemte Nationalmuseet i København seg for å dokumentere det som skjedde. Kurator Gitte Engholm, som tok sin doktorgrad på de bosniske flyktningene som kom til Norden på 1990-tallet, reiste til Lesbos for å samle inn gjenstander og intervjue de syriske flyktningene kom over fra Tyrkia i gummibåter. - Det begynte egentlig allerede i februar 2015, etter terroranslaget mot den jødiske synagogen og kulturhuset Kruttønden, sier Engholm, Vindusruten med kulehull fra Kruttønden ble sikret og konservert og sendt til Nationalmuseets magasin. – Det samme hadde vi tenkt å gjøre med gjenstandene fra flyktningene, sier Engholm. Kanskje kunne det bli bruk for samlingen om 50 eller 100 år hvis noen ville lage en utstilling. Men så forsto vi at vi måtte gjøre det nå, sier Engholm. Utstillingen skal ikke ta standpunkt i den opphetede, politiske debatten i Danmark om flyktningespørsmålet. Vårt mål er å skildre begivenhetene på en stillferdig og nøytral måte. Det er flyktningenes opplevelser som er i fokus, ikke den politiske debatten. I de neste tre årene skal Nationalmuseet fortsette å engasjere seg i flyktningespørsmålet i Danmark. – Vi vil bruke museet og de historiene vi kan fortelle som ramme for å hjelpe flyktningene til å oppfylle kravet i Flyktningeloven om at de skal være aktive medborgere, sier Engholm. Sendt første gang 4/2 2017. Programleder Øyvind Arntsen25 min
- januar 20174 episoder
- Fem kvinnelige helgener: I midten jomfru Maria med Jesus-barnet. På hver side av henne står St Katharina og St Barbara. Det er de tre jomfruhelgenene. Så står den mektige Birgitta fra Vadstena og Maria Magdalena på hver sin fløydør. De tre himmelske jomfruer har kroner av gull, mens Birgitta og Maria Magdalena har hodelin slik alle gifte kvinner skulle ha i middelalderen. Bak de utskårne trefigurene i alterskapet er fondveggen dekket av gull og hver enkelt helgenfigur har fargerike klær og kapper. Veldig sjeldent med kun kvinner - Det er helt unikt at det bare er kvinnelige helgener i et alterskap, sier kunsthistoriker Line Rogstad Wikan, som har studert alterskapet fra Grong. Det er kun ett annet sted det forekommer, og det er i et nonnekloster. Og at det er fem sterke kvinner som står frem her i Grong kirke, kan bety at det var sterke kvinner i det lokale Mediågildet som bestilte alterskapet, sier Wikan. Eller kanskje ikke. Det er fristende å legge moderne syn på kvinnesak til grunn, men faktum er at det er flere kvinnelige helgener avbildet enn mannlige når vi ser på helheten i den norske middelalder, sier Wikan. Det var moteretninger i kunsten også på 1500-tallet og de såkalte "jomfrugruppene" var populære på denne tiden. I MUSEUM besøker vi Grong kirke og ser nærmere på det flotte alterskapet som mest sannsynlig er laget av den svenske kirkekunstneren Håken Gulleson i 1520.Sendt første gang 28/1 2017. Programleder Øyvind ArntsenKvinnelige helgenerKvinnelige helgenerFem kvinnelige helgener: I midten jomfru Maria med Jesus-barnet. På hver side av henne står St Katharina og St Barbara. Det er de tre jomfruhelgenene. Så står den mektige Birgitta fra Vadstena og Maria Magdalena på hver sin fløydør. De tre himmelske jomfruer har kroner av gull, mens Birgitta og Maria Magdalena har hodelin slik alle gifte kvinner skulle ha i middelalderen. Bak de utskårne trefigurene i alterskapet er fondveggen dekket av gull og hver enkelt helgenfigur har fargerike klær og kapper. Veldig sjeldent med kun kvinner - Det er helt unikt at det bare er kvinnelige helgener i et alterskap, sier kunsthistoriker Line Rogstad Wikan, som har studert alterskapet fra Grong. Det er kun ett annet sted det forekommer, og det er i et nonnekloster. Og at det er fem sterke kvinner som står frem her i Grong kirke, kan bety at det var sterke kvinner i det lokale Mediågildet som bestilte alterskapet, sier Wikan. Eller kanskje ikke. Det er fristende å legge moderne syn på kvinnesak til grunn, men faktum er at det er flere kvinnelige helgener avbildet enn mannlige når vi ser på helheten i den norske middelalder, sier Wikan. Det var moteretninger i kunsten også på 1500-tallet og de såkalte "jomfrugruppene" var populære på denne tiden. I MUSEUM besøker vi Grong kirke og ser nærmere på det flotte alterskapet som mest sannsynlig er laget av den svenske kirkekunstneren Håken Gulleson i 1520.Sendt første gang 28/1 2017. Programleder Øyvind Arntsen25 min
- Ytterst i Trondheimsfjorden, et kvarters tid med RIB i 40 knop fra hurtigbåtbrygga ved Sandstad på Hitra, ligger oppdrettsanlegget Lerøy Ringholmen 12784. - Vi driver formidling direkte ute på anleggene. Det er noe helt annet enn å vise rundt i en utstilling på land, sier avdelingsleder for havbruk, Jørgen Fjeldvær, ved Kystmuseet i Sør-Trøndelag. I Hitra-Frøya regionen finnes tre av de aller største entreprenørene i oppdrettsnæringen, Lerøy, Marine Harvest og Salmar. Til sammen 250 tusen tonn ferdig produsert laks blir eksportert på de svingete og kronglete veiene, med gjennomsnittlig 70 vogntog i døgnet året rundt. Kystmuseet på Hitra har en av de 20 visningskonsesjonene Fiskeridepartementet har tildelt kysten rundt og er det eneste museet som bruker dette i formidlingen. Det er Lerøy Midt som er operatør, men museet som står for formidlingen. - Det var ikke uproblematisk å gå i et så nært kompaniskap med en næringsutøver, men vi har full kontroll på hvordan vi formidler. Vi er ingen PR-avdeling, men bestemmer selv hva vi vil legge vekt på. Vi satser på balanse, akkurat som den norrøne havguden Ægir, sier Jørgen Fjeldvær. Sendt første gang lørdag 19/1 2017. Programleder Øyvind ArntsenHavbruk på HitraHavbruk på HitraYtterst i Trondheimsfjorden, et kvarters tid med RIB i 40 knop fra hurtigbåtbrygga ved Sandstad på Hitra, ligger oppdrettsanlegget Lerøy Ringholmen 12784. - Vi driver formidling direkte ute på anleggene. Det er noe helt annet enn å vise rundt i en utstilling på land, sier avdelingsleder for havbruk, Jørgen Fjeldvær, ved Kystmuseet i Sør-Trøndelag. I Hitra-Frøya regionen finnes tre av de aller største entreprenørene i oppdrettsnæringen, Lerøy, Marine Harvest og Salmar. Til sammen 250 tusen tonn ferdig produsert laks blir eksportert på de svingete og kronglete veiene, med gjennomsnittlig 70 vogntog i døgnet året rundt. Kystmuseet på Hitra har en av de 20 visningskonsesjonene Fiskeridepartementet har tildelt kysten rundt og er det eneste museet som bruker dette i formidlingen. Det er Lerøy Midt som er operatør, men museet som står for formidlingen. - Det var ikke uproblematisk å gå i et så nært kompaniskap med en næringsutøver, men vi har full kontroll på hvordan vi formidler. Vi er ingen PR-avdeling, men bestemmer selv hva vi vil legge vekt på. Vi satser på balanse, akkurat som den norrøne havguden Ægir, sier Jørgen Fjeldvær. Sendt første gang lørdag 19/1 2017. Programleder Øyvind Arntsen25 min
- Da krigen var over ble fiske etter vintersild på vestlandet en viktig sak. Europa hungret etter proteinrik mat og den maten kom svømmende i enorme mengder inn til kysten av Norge. I pressen ble fisket dekket nærmest som en stor sportsbegivenhet. «Både Aftenposten, VG og Dagbladet hadde sine egne fiskerikorrespondenter som kom til Ålesund. Dette var noe av det mest ekstraordinære i Europa på denne tiden. Et tyvetalls utenlandske journalister var også med på dette – blant andre Daily Glasgow, forteller konservator Bjørn Djupevåg. Avisene brukte fly og helikopter for å fotografere bilder av armadaen av fiskebåter som lå på feltene og jaktet etter silda. Pensjonert fisker Øystein Rabben fra Austevoll gikk om bord i en sildebåt rett etter konfirmasjonen. Han forteller at fangstlistene som sto i avisene jevnt og trutt var noe av det viktigste stoffet for leserne i fiskerikommuner langs kysten. «Det var om å gjøre å følge med på hvor godt noen hadde gjort det, sier han og unnslår ikke at det var en konkurranse om å gjøre de største notkastene. Norsk fiskerimuseum i Bergen har fått alle avisutklippene som Fiskeridirektoratet har arkivert oppå gjennom historien. Det har gitt museet verdifullt stoff som sammen med tidsvitner som Rabben gir et levende innblikk i denne historien. Programleder er Jan Henrik IhlebækSilda i nyheteneSilda i nyheteneDa krigen var over ble fiske etter vintersild på vestlandet en viktig sak. Europa hungret etter proteinrik mat og den maten kom svømmende i enorme mengder inn til kysten av Norge. I pressen ble fisket dekket nærmest som en stor sportsbegivenhet. «Både Aftenposten, VG og Dagbladet hadde sine egne fiskerikorrespondenter som kom til Ålesund. Dette var noe av det mest ekstraordinære i Europa på denne tiden. Et tyvetalls utenlandske journalister var også med på dette – blant andre Daily Glasgow, forteller konservator Bjørn Djupevåg. Avisene brukte fly og helikopter for å fotografere bilder av armadaen av fiskebåter som lå på feltene og jaktet etter silda. Pensjonert fisker Øystein Rabben fra Austevoll gikk om bord i en sildebåt rett etter konfirmasjonen. Han forteller at fangstlistene som sto i avisene jevnt og trutt var noe av det viktigste stoffet for leserne i fiskerikommuner langs kysten. «Det var om å gjøre å følge med på hvor godt noen hadde gjort det, sier han og unnslår ikke at det var en konkurranse om å gjøre de største notkastene. Norsk fiskerimuseum i Bergen har fått alle avisutklippene som Fiskeridirektoratet har arkivert oppå gjennom historien. Det har gitt museet verdifullt stoff som sammen med tidsvitner som Rabben gir et levende innblikk i denne historien. Programleder er Jan Henrik Ihlebæk25 min
- Under de arkeologiske utgravninger i Midtbyen i Trondheim, kom arkeologene over en kirkeruin med et stort steinalter. Arkeologene er temmelig sikre på at det er Klemenskirken som er funnet. «Steinene vi har avdekket her, er nasjonens vugge. Det var her Norge ble kristnet, noe som har preget norsk historie til denne dag, sier prosjektleder, arkeolog Anna Petersén ved Norsk institutt for kulturminneforskning (Niku). Arkeologene har en tids vinterpause i utgravningene nå, og driver analysearbeid og dokumentasjon i et bygg ved siden av utgravningsstedet som ligger mellom Stubsgate og Søndregate. «Det har vært lette etter denne kirken i 200 år. Rett nok står det ikke Klemenskirken på den, men jeg er sikker på at det er det vi har funnet – dokumentasjonen vi allerede har, taler for det, sier Petersén Nå forbereder arkeologene vårens utgravninger. Det er et lenge planlagt forretningsbygg på tomta som utløste arkeologiske undersøkelser. Det arbeides nå for at bygget får en konstruksjon som gjør det mulig for allmenheten å se restene etter Klemenskirken – slik tilfellet er for kirkeruinene som ligger under Folkebiblioteket og SpareBank1-bygget. Disse kirkene ligger bare steinkast fra kirken som nå er funnet. Programleder er Jan Henrik IhlebækOlavskultens vuggeOlavskultens vuggeUnder de arkeologiske utgravninger i Midtbyen i Trondheim, kom arkeologene over en kirkeruin med et stort steinalter. Arkeologene er temmelig sikre på at det er Klemenskirken som er funnet. «Steinene vi har avdekket her, er nasjonens vugge. Det var her Norge ble kristnet, noe som har preget norsk historie til denne dag, sier prosjektleder, arkeolog Anna Petersén ved Norsk institutt for kulturminneforskning (Niku). Arkeologene har en tids vinterpause i utgravningene nå, og driver analysearbeid og dokumentasjon i et bygg ved siden av utgravningsstedet som ligger mellom Stubsgate og Søndregate. «Det har vært lette etter denne kirken i 200 år. Rett nok står det ikke Klemenskirken på den, men jeg er sikker på at det er det vi har funnet – dokumentasjonen vi allerede har, taler for det, sier Petersén Nå forbereder arkeologene vårens utgravninger. Det er et lenge planlagt forretningsbygg på tomta som utløste arkeologiske undersøkelser. Det arbeides nå for at bygget får en konstruksjon som gjør det mulig for allmenheten å se restene etter Klemenskirken – slik tilfellet er for kirkeruinene som ligger under Folkebiblioteket og SpareBank1-bygget. Disse kirkene ligger bare steinkast fra kirken som nå er funnet. Programleder er Jan Henrik Ihlebæk25 min