- Kategori:
- Dokumentar
- Format:
- Podkast
- Lengde:
- 19 min
- Dato:
- 15. september 2017
Andre har også hørt
- september 20176 episoder
- Reinsdyr har vært en viktig ressurs i fjellbygdene i mange tusen år. På Verket i 1200 meters høyde sør for Lesja sentrum, ble det fanget og slaktet rein i stor skala fram til midten av 1200-tallet. "Konturene av fangstanlegget på Verket viser oss så tydelig hvordan fangsten har foregått. Det er så pedagogisk for oss som forsøker å analysere denne storstilte virksomheten, sier forsker Per Jordhøy i NINA – Norsk institutt for naturforskning. Det var lokalhistorikeren og grafikeren Tor Einbu som tilfeldigvis nærmest tråkket opp i anlegget på en fjelltur i 1999. Han oppdaget et steinsatt hull i bakken. Han forsto det var menneskeskapt. Så fant han ett til og i forlengelsen lå hulla plassert så rett som en snor videre i terrenget. Det var restene etter stolperekker som reinen intuitivt ikke vil forsere – en stor versjon av såkalte skremmepinner som er funnet i breområder. Det er senere funnet hundrevis av slike stolpehull flere kilometer utfra det som var slakteplassen og der hustuftene fortsatt er å spore. "Det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål. Men arkeologer skal grave for å avdekke hemmelighetene. Uansett – Verket har vært et stort anlegg for å fange reinen – avlive den, partere skrottene og frakte alt ned i bygda. Vi har funnet mye hesteskosøm i området som indikerer dette, sier Per Jordhøy. Programleder er Jan Henrik IhlebækMassefangst i ReinheimenMassefangst i ReinheimenReinsdyr har vært en viktig ressurs i fjellbygdene i mange tusen år. På Verket i 1200 meters høyde sør for Lesja sentrum, ble det fanget og slaktet rein i stor skala fram til midten av 1200-tallet. "Konturene av fangstanlegget på Verket viser oss så tydelig hvordan fangsten har foregått. Det er så pedagogisk for oss som forsøker å analysere denne storstilte virksomheten, sier forsker Per Jordhøy i NINA – Norsk institutt for naturforskning. Det var lokalhistorikeren og grafikeren Tor Einbu som tilfeldigvis nærmest tråkket opp i anlegget på en fjelltur i 1999. Han oppdaget et steinsatt hull i bakken. Han forsto det var menneskeskapt. Så fant han ett til og i forlengelsen lå hulla plassert så rett som en snor videre i terrenget. Det var restene etter stolperekker som reinen intuitivt ikke vil forsere – en stor versjon av såkalte skremmepinner som er funnet i breområder. Det er senere funnet hundrevis av slike stolpehull flere kilometer utfra det som var slakteplassen og der hustuftene fortsatt er å spore. "Det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål. Men arkeologer skal grave for å avdekke hemmelighetene. Uansett – Verket har vært et stort anlegg for å fange reinen – avlive den, partere skrottene og frakte alt ned i bygda. Vi har funnet mye hesteskosøm i området som indikerer dette, sier Per Jordhøy. Programleder er Jan Henrik Ihlebæk25 min
- Småsei eller pale, hvalkjøtt, alke, geirfugl og hasselnøtter. Dette var hverdagskost i steinalderen når man bodde i kystlandskapet vest for Bergen. - Det er ingen som sulter når de bor ved kysten., sier arkeolog Leif Inge Åstveit. Han er prosjektleder for en flere år lang arkeologisk undersøkelse av traséen til den nye firefelts motorveien som skal gå fra Bergen til Sotra. Ved slutten av årets gravesesong er det en stor kjøkkenmødding, en mengde godt bevarte bein fra fisk, hval og sjøfugl som har gledet arkeologene mest. - Med morderne DNA-undersøkelser og avansert datering kan vi nå finne ut ganske nøyaktig hva steinaldermenneskene spiste og følge hvordan kosten varierte fra sesong til sesong, sier Åstveit. Det har også vakt oppsikt at det ble påvist hull etter ekstra store bærestolper på en boplass ikke langt fra dagens strandlinje. – Kanskje var dette en form for samlingspunkt eller et fast sted befolkningen kom tilbake til i hver fangstsesong. Kanskje det var hval de fanget her for seks tusen år siden, sier Åstveit. I programmet møter vi også arkeologene Christine Tøssebro og Kim Darmark. Programleder Øyvind Arntsen. Programmet sendt første gang 23/9 2017Steinalder på SotraSteinalder på SotraSmåsei eller pale, hvalkjøtt, alke, geirfugl og hasselnøtter. Dette var hverdagskost i steinalderen når man bodde i kystlandskapet vest for Bergen. - Det er ingen som sulter når de bor ved kysten., sier arkeolog Leif Inge Åstveit. Han er prosjektleder for en flere år lang arkeologisk undersøkelse av traséen til den nye firefelts motorveien som skal gå fra Bergen til Sotra. Ved slutten av årets gravesesong er det en stor kjøkkenmødding, en mengde godt bevarte bein fra fisk, hval og sjøfugl som har gledet arkeologene mest. - Med morderne DNA-undersøkelser og avansert datering kan vi nå finne ut ganske nøyaktig hva steinaldermenneskene spiste og følge hvordan kosten varierte fra sesong til sesong, sier Åstveit. Det har også vakt oppsikt at det ble påvist hull etter ekstra store bærestolper på en boplass ikke langt fra dagens strandlinje. – Kanskje var dette en form for samlingspunkt eller et fast sted befolkningen kom tilbake til i hver fangstsesong. Kanskje det var hval de fanget her for seks tusen år siden, sier Åstveit. I programmet møter vi også arkeologene Christine Tøssebro og Kim Darmark. Programleder Øyvind Arntsen. Programmet sendt første gang 23/9 201725 min
- "Naboens hus på museum" var samtidsdokumentasjon og helt nye toner i Museums-Norge i 2001. Daværende direktør ved De Sandvigske samlinger, Olav Aaraas, forteller hvordan "boligfeltet" på Maihaugen gradvis bygges ut. I Programmet besøker vi 70-tallshuset som ble flyttet fra Gardermoen og samtidshuset som da var det mest moderne. - Diss husene er like viktige som stabbur og stavkirken, sa Olav Aaraas. Senere i 2001 ble Aaraas direktør ved Norsk Folkemuseum hvor denne museumspolitikken ble videreført. Dette er en av MUSEUMs "spesialpodkaster", program som kun legges ut på denne måten og som ikke blir sendt i radio på vanlig måte. Programmet MUSEUM startet i januar 2001 og "Naboens hus på museum" ble sendt første gang vinteren 2001. Programleder var Øyvind ArntsenNaboens husNaboens hus"Naboens hus på museum" var samtidsdokumentasjon og helt nye toner i Museums-Norge i 2001. Daværende direktør ved De Sandvigske samlinger, Olav Aaraas, forteller hvordan "boligfeltet" på Maihaugen gradvis bygges ut. I Programmet besøker vi 70-tallshuset som ble flyttet fra Gardermoen og samtidshuset som da var det mest moderne. - Diss husene er like viktige som stabbur og stavkirken, sa Olav Aaraas. Senere i 2001 ble Aaraas direktør ved Norsk Folkemuseum hvor denne museumspolitikken ble videreført. Dette er en av MUSEUMs "spesialpodkaster", program som kun legges ut på denne måten og som ikke blir sendt i radio på vanlig måte. Programmet MUSEUM startet i januar 2001 og "Naboens hus på museum" ble sendt første gang vinteren 2001. Programleder var Øyvind Arntsen19 min
- Hovinkoia ble bygget av Den norske Turistforening i 1937 og blir nå flyttet til Norsk Folkemuseum. I fjor hadde denne tradisjonelle skogskoia et hedersopphold på noen måneder i Slottsparken og skal fra neste år bli en del av friluftsmuseet på Bygdøy. - Det er som historien om det moderne Norge, når vi tenker på hvordan både arkitektur og krav til komfort har forandret seg i "den norske hyttedrømmen", sier etnolog Audun Kjus på Norsk etnologisk gransking. Nå settes det i gang en stor innsamling av "folkets hytteminner" via en ny portal på minner.no. I MUSEUM går tidligere generalsekretær i Den norske Turistforening, Sverre Larssen, på "fottur" fra bytorget via Setesdal og Østerdalstunet opp "på fjellet" der Hovinkoia fra Hollia i Ringerike nå reises på nytt. Etnologene Trond Bjorli og Audun Kjus forteller om de store forandringene som har preget utviklingen av masseturismen til fjells og hvordan hyttelivet i Norge begynte. - Egentlig begynner jo alt i det morderne Norge på 1930-tallet, men hyttebyggingen skjøt for alvor fart i 1960-årene da det ble vanlig med lengre ferier og privatbilismen kom for fullt, sier Audun Kjus. - Og nå må vi jo spørre oss om hyttedrømmen fra etterkrigstiden i det hele tatt er bærekraftig, sier Trond Bjorli som viser rundt i den laftede Hovinkoia og forteller om åtte, enkle køyesenger, en Jøtulovn og vann i bekken. Sendt første gang lørdag 16/9 2017. Programleder Øyvind ArntsenHytteliv på museumHytteliv på museumHovinkoia ble bygget av Den norske Turistforening i 1937 og blir nå flyttet til Norsk Folkemuseum. I fjor hadde denne tradisjonelle skogskoia et hedersopphold på noen måneder i Slottsparken og skal fra neste år bli en del av friluftsmuseet på Bygdøy. - Det er som historien om det moderne Norge, når vi tenker på hvordan både arkitektur og krav til komfort har forandret seg i "den norske hyttedrømmen", sier etnolog Audun Kjus på Norsk etnologisk gransking. Nå settes det i gang en stor innsamling av "folkets hytteminner" via en ny portal på minner.no. I MUSEUM går tidligere generalsekretær i Den norske Turistforening, Sverre Larssen, på "fottur" fra bytorget via Setesdal og Østerdalstunet opp "på fjellet" der Hovinkoia fra Hollia i Ringerike nå reises på nytt. Etnologene Trond Bjorli og Audun Kjus forteller om de store forandringene som har preget utviklingen av masseturismen til fjells og hvordan hyttelivet i Norge begynte. - Egentlig begynner jo alt i det morderne Norge på 1930-tallet, men hyttebyggingen skjøt for alvor fart i 1960-årene da det ble vanlig med lengre ferier og privatbilismen kom for fullt, sier Audun Kjus. - Og nå må vi jo spørre oss om hyttedrømmen fra etterkrigstiden i det hele tatt er bærekraftig, sier Trond Bjorli som viser rundt i den laftede Hovinkoia og forteller om åtte, enkle køyesenger, en Jøtulovn og vann i bekken. Sendt første gang lørdag 16/9 2017. Programleder Øyvind Arntsen25 min
- Trakerne var et folk som levde i et stort område ved Svartehavet for mer enn to tusen år siden. Det var et krigerfolk som sterkt påvirket den greske kulturen i Antikken og blant annet var alliert med Aleksander den store. Gudenavn som Apollon, Orfeus og Dionysos stammer fra de trakiske legendene. Også historien om Spartacus har trakisk opphav. Siden trakerne ikke hadde en skriftkultur er det i de greske og romerske overleveringene fra Herodot, Homer og Vergil. - Dette er den absolutt største og flotteste utstillingen jeg har vært med på, sier formidlingsleder og arkeolog Jannicke Larsen ved Bryggens Museum. Mer enn 300 utsøkte gjenstander, mange i rent gull, er på utlån fra Nasjonalmuseet i Bulgaria. – Dette er Bulgarias nasjonalskatt, sier prosjektleder Per Øyvind Riise. I MUSEUM forteller også sjefskurator Lyubana Konova om hvordan Bulgaria ser på historien om trakerne som en viktig "kultureksport". – Den trakiske kulturen er en del av vår felles, europeiske kulturarv, sier hun. I MUSEUM forteller også Jannicke Larsen om utstillingen "Reiser til Tadmor" som handler om ødeleggelsen av kulturarven i Palmyra. – Vi har alle et ansvar for å ta vare på vår felles kulturarv, sier Per Øyvind Riise. Sendt første gang 9/9 2017. Programleder Øyvind ArntsenLegender i gullLegender i gullTrakerne var et folk som levde i et stort område ved Svartehavet for mer enn to tusen år siden. Det var et krigerfolk som sterkt påvirket den greske kulturen i Antikken og blant annet var alliert med Aleksander den store. Gudenavn som Apollon, Orfeus og Dionysos stammer fra de trakiske legendene. Også historien om Spartacus har trakisk opphav. Siden trakerne ikke hadde en skriftkultur er det i de greske og romerske overleveringene fra Herodot, Homer og Vergil. - Dette er den absolutt største og flotteste utstillingen jeg har vært med på, sier formidlingsleder og arkeolog Jannicke Larsen ved Bryggens Museum. Mer enn 300 utsøkte gjenstander, mange i rent gull, er på utlån fra Nasjonalmuseet i Bulgaria. – Dette er Bulgarias nasjonalskatt, sier prosjektleder Per Øyvind Riise. I MUSEUM forteller også sjefskurator Lyubana Konova om hvordan Bulgaria ser på historien om trakerne som en viktig "kultureksport". – Den trakiske kulturen er en del av vår felles, europeiske kulturarv, sier hun. I MUSEUM forteller også Jannicke Larsen om utstillingen "Reiser til Tadmor" som handler om ødeleggelsen av kulturarven i Palmyra. – Vi har alle et ansvar for å ta vare på vår felles kulturarv, sier Per Øyvind Riise. Sendt første gang 9/9 2017. Programleder Øyvind Arntsen25 min
- Midt på 1800-tallet ble det bygget bemannede fyrstasjoner langs norskekysten. Flere familier kunne bo på fyrstasjonene og etter hvert ble det anlagt små hager med nytte- og prydplanter. I dag er nær sagt alle fyrstasjoner automatisert og vi kan nå bare se sporene etter hagene. "Jeg vil utrope rabarbraen er nummer én blant vekstene vi finner på fyr, sier botaniker, professor emeritus Dagfinn Moe. Sammen med kollegene Per Harald Salvesen og Per Arvid Åsen har fordelt kysten seg imellom og besøkt 80 fyr for å registrere kulturplanter ved fyrstasjonene. "Etter et helt liv med botanikk, er det ikke så vanskelig å plukke ut de plantene som ikke er naturlige på voksestedet, sier Moe. På Ryvarden lever fortsatt rabarbraen i beste velgående. Her er det solbær, et knippe forskjellig prydplanter og epletrær. Alt bragt hit ut i sin tid av dem som bodde her. Det var både til nytte og til hygge. "Selv på kysten av Finnmark har vi registrert planter som har vært en del av en liten hage – om enn bare en halv kvadratmeter stor. Men det skapte liv i et karrig miljø, sier professor Moe. De tre forskerne har publisert en internasjonal rapport om arbeidet. Det har ført til at et forsker i medisin har fattet interesse for hvilken betydning denne matauken har hatt for fyrvokterfamiliene. Flere steder i verden er det konstatert at folk som bodde på fyr ble rammet av sykdommer, trolig på grunn av kostholdet. Det er ikke tilfellet i Norge, forteller professor Dagfinn Moe. Programleder Jan Henrik IhlebækFyrhageneFyrhageneMidt på 1800-tallet ble det bygget bemannede fyrstasjoner langs norskekysten. Flere familier kunne bo på fyrstasjonene og etter hvert ble det anlagt små hager med nytte- og prydplanter. I dag er nær sagt alle fyrstasjoner automatisert og vi kan nå bare se sporene etter hagene. "Jeg vil utrope rabarbraen er nummer én blant vekstene vi finner på fyr, sier botaniker, professor emeritus Dagfinn Moe. Sammen med kollegene Per Harald Salvesen og Per Arvid Åsen har fordelt kysten seg imellom og besøkt 80 fyr for å registrere kulturplanter ved fyrstasjonene. "Etter et helt liv med botanikk, er det ikke så vanskelig å plukke ut de plantene som ikke er naturlige på voksestedet, sier Moe. På Ryvarden lever fortsatt rabarbraen i beste velgående. Her er det solbær, et knippe forskjellig prydplanter og epletrær. Alt bragt hit ut i sin tid av dem som bodde her. Det var både til nytte og til hygge. "Selv på kysten av Finnmark har vi registrert planter som har vært en del av en liten hage – om enn bare en halv kvadratmeter stor. Men det skapte liv i et karrig miljø, sier professor Moe. De tre forskerne har publisert en internasjonal rapport om arbeidet. Det har ført til at et forsker i medisin har fattet interesse for hvilken betydning denne matauken har hatt for fyrvokterfamiliene. Flere steder i verden er det konstatert at folk som bodde på fyr ble rammet av sykdommer, trolig på grunn av kostholdet. Det er ikke tilfellet i Norge, forteller professor Dagfinn Moe. Programleder Jan Henrik Ihlebæk25 min
- august 20173 episoder
- Siljustøl var bolig og komponisthule for Harald Sæverud. I huset på denne enestående eiendommen skapte han musikk som gjorde ham til en av landets mest betydningsfulle komponister. Det er noe med bergenskomponister og deres hus. "På Siljustøl er det en veldig nær kobling mellom nettopp det musikalske prosjektet og huset, sier direktør i Kode, Sigurd Sandmo. Han har ansvar for Griegs Trollhaugen, Ole Bulls Lysøen og Siljustøl. Komponisthjemmene er alle en del av Kode-museene i Bergen. "Det er kontrasten mellom det monumentale og det intime, som er spennende med Siljustøl. Fra storstuen, som var til fest og moro, til den lille komponisthulen i tredje etasje med tilhørende knøttlille soverom, er kontrasten stor, sier Sandmo. Det var ekteskapet med bildekunstneren Marie Hvoslef som gjorde det mulig for en komponist fra enkle kår å bygge en av de mest spektakulære boligene i Bergen. Hennes foreldre var styrtrike og ga tomten og pengene til prosjektet. Silhustøl var ferdig i 1939 og Harald Sæverud brukte mye tid og krefter på å utvikle utearealene. De tre sønnene var med på dette arbeidet. De gravde ut en hel liten sjø – Sjøen – nær sagt med egne hender. Bortsett fra en liten fløy, er hele eiendommen åpen for allmenheten. Programleder Jan Henrik IhlebækSæverud på SiljustølSæverud på SiljustølSiljustøl var bolig og komponisthule for Harald Sæverud. I huset på denne enestående eiendommen skapte han musikk som gjorde ham til en av landets mest betydningsfulle komponister. Det er noe med bergenskomponister og deres hus. "På Siljustøl er det en veldig nær kobling mellom nettopp det musikalske prosjektet og huset, sier direktør i Kode, Sigurd Sandmo. Han har ansvar for Griegs Trollhaugen, Ole Bulls Lysøen og Siljustøl. Komponisthjemmene er alle en del av Kode-museene i Bergen. "Det er kontrasten mellom det monumentale og det intime, som er spennende med Siljustøl. Fra storstuen, som var til fest og moro, til den lille komponisthulen i tredje etasje med tilhørende knøttlille soverom, er kontrasten stor, sier Sandmo. Det var ekteskapet med bildekunstneren Marie Hvoslef som gjorde det mulig for en komponist fra enkle kår å bygge en av de mest spektakulære boligene i Bergen. Hennes foreldre var styrtrike og ga tomten og pengene til prosjektet. Silhustøl var ferdig i 1939 og Harald Sæverud brukte mye tid og krefter på å utvikle utearealene. De tre sønnene var med på dette arbeidet. De gravde ut en hel liten sjø – Sjøen – nær sagt med egne hender. Bortsett fra en liten fløy, er hele eiendommen åpen for allmenheten. Programleder Jan Henrik Ihlebæk24 min
- På jakt etter korsmesteren. Med Tove Søreide og John Campbell. Besøk i Nidaros og Lincoln. Hvem var steinhuggerne som laget de flotte pilarene i Nidarosdomen da byggingen startet i middelalderen ? I et program fra 2001 forteller daværende formidlingsleder Tove Søreide i NDR om steinhuggermerker som peker mot Lincoln Cathedral i England. "Guds øye ser alt" var mottoet for håndverkerne som kom fra England til Nidaros. Selv ikke i de mørkeste kroker høyt oppe under taket kunne man fire på kvalitetskravene. Programleder Øyvind ArntsenFra Nidaros til LincolnFra Nidaros til LincolnPå jakt etter korsmesteren. Med Tove Søreide og John Campbell. Besøk i Nidaros og Lincoln. Hvem var steinhuggerne som laget de flotte pilarene i Nidarosdomen da byggingen startet i middelalderen ? I et program fra 2001 forteller daværende formidlingsleder Tove Søreide i NDR om steinhuggermerker som peker mot Lincoln Cathedral i England. "Guds øye ser alt" var mottoet for håndverkerne som kom fra England til Nidaros. Selv ikke i de mørkeste kroker høyt oppe under taket kunne man fire på kvalitetskravene. Programleder Øyvind Arntsen20 min
- To programmer satt sammen til ett. Begge hentet fra 2001, da MUSEUM besøkte Norsk hermetikkmuseum i Gamle Stavanger og i iskaldt vintervær besøkte forfatteren Arne Garborgs hjemtrakter i huset hans på Knudaheio på Jæren. På hermetikkfabrikken får vi høre om den gamle teknikken med å røyke brisling og følge med på hvordan det gjøres i praksis. I programmet om Knudaheio får vi høre om Arne Garborgs tilfluktssted de siste 24 leveår. Et lite, rødt hus langt ute i steinheiene, m/Sigbjørn Reime i Garborgs alveland. Programleder Øyvind Arntsen. Dette er et program som kun er tilgjengelig som podkast. Lagt ut i august 2017Knudaheio og HermetikkfabrikkenKnudaheio og HermetikkfabrikkenTo programmer satt sammen til ett. Begge hentet fra 2001, da MUSEUM besøkte Norsk hermetikkmuseum i Gamle Stavanger og i iskaldt vintervær besøkte forfatteren Arne Garborgs hjemtrakter i huset hans på Knudaheio på Jæren. På hermetikkfabrikken får vi høre om den gamle teknikken med å røyke brisling og følge med på hvordan det gjøres i praksis. I programmet om Knudaheio får vi høre om Arne Garborgs tilfluktssted de siste 24 leveår. Et lite, rødt hus langt ute i steinheiene, m/Sigbjørn Reime i Garborgs alveland. Programleder Øyvind Arntsen. Dette er et program som kun er tilgjengelig som podkast. Lagt ut i august 201725 min