Museum - et program om norsk historie
Moesgaard Museum i Århus
Moesgaard Museum i Århus
Moesgaard Museum i Århus
Hør episoden26 min
- Kategori:
- Dokumentar
- Format:
- Podkast
- Lengde:
- 26 min
- Dato:
- 1. juni 2018
Andre har også hørt
- juni 20184 episoder
- Kirkeklokkene har spredt sin klang ut over det norske landskap i tusen år. Noen klokker som fortsatt er i bruk, er nesten like gamle. «Kirkeklokke-klangen har vært en konstant i landet vårt. Klokkene har stått for et uforandret lydbilde gjennom tusen år. Nesten alle andre lydidentiteter har forandret seg. Kirken sitter på en verdifull identitetslyd, sier lyddesigner Gisle Tveito. Han var en av mange som deltok på det første nasjonale seminaret om kirkeklokker som ble avholdt på Fagernes i Valdres. Det har i mange år vært stor interesse for kirkeklokker i denne dalen. Her ringes det ikke automatisk i noen av kirkene. De anser at kirkeklokker er et instrument som skal spilles av mennesker. «Ved begravelser var det helt naturlig for meg å få ringinga til å klinge mildere, forteller pensjonert kirketjener fra Slidredomen, Odd Kolbjørnshus. «En som hadde deltatt i en begravelse, sa til meg etter en begravelse. Det var som om klokkene gråt. Det var en god tilbakemelding, sier Kolbjørnshus.Kling no klokkaKling no klokkaKirkeklokkene har spredt sin klang ut over det norske landskap i tusen år. Noen klokker som fortsatt er i bruk, er nesten like gamle. «Kirkeklokke-klangen har vært en konstant i landet vårt. Klokkene har stått for et uforandret lydbilde gjennom tusen år. Nesten alle andre lydidentiteter har forandret seg. Kirken sitter på en verdifull identitetslyd, sier lyddesigner Gisle Tveito. Han var en av mange som deltok på det første nasjonale seminaret om kirkeklokker som ble avholdt på Fagernes i Valdres. Det har i mange år vært stor interesse for kirkeklokker i denne dalen. Her ringes det ikke automatisk i noen av kirkene. De anser at kirkeklokker er et instrument som skal spilles av mennesker. «Ved begravelser var det helt naturlig for meg å få ringinga til å klinge mildere, forteller pensjonert kirketjener fra Slidredomen, Odd Kolbjørnshus. «En som hadde deltatt i en begravelse, sa til meg etter en begravelse. Det var som om klokkene gråt. Det var en god tilbakemelding, sier Kolbjørnshus.26 min
- Cort Adeler i Brevik - fra førstereis til generaladmiral på 1600-tallet «Sjømann og krigshelt» er undertittelen på historiker Ole Henrik Gjeruldsens biografi om Cort Adeler som kom ut i 2018. I MUSEUM reiser vi til gatene hvor lille Curt sprang og lekte mellom de mange nederlandske trelastskutene som kom til ladestedet Brevik på begynnelsen av 1600-tallet. - Det var ikke mange hus her, men Curt vokste opp i et nesten nederlandsk miljø, med sjøfolk, skuter og et eget fellesspråk, en mellomting mellom norsk og nederlandsk, sier Gjeruldsen. I MUSEUM går vi rundt i de trange og idylliske gatene i Brevik, mellom hvite trehus og maleriske brygger. Vi besøker «Curt Adeler Stredet» hvor vi finner innehaver Amalie Ree. Hun selger alt fra garn, tekstiler, antikviteter og originale ting i tre. Men først og fremst kan hun vise fram en hemmelighet under gulvet. - Her tror jeg vi har de opprinnelige kjellerhvelvingene til det huset som sto her i 1622 da Cort Adeler ble født, sier hun. Uansett vitenskapelig bevis, i Brevik er det stor interesse for mannen som ble Danmark-Norges nest høyeste embedsmann, headhuntet av kong Fredrik III med en årslønn på 7000 spesidaler. - På den tiden kunne en tjenestejente tjene kanskje 3 spesidaler på et år i Norge, sier Gjeruldsen. I MUSEUM forteller Gjeruldsen om admiralens eventyrlige liv, fra utfarten fra Brevik bare 14 år gammel, via kamp mot pirater i Middelhavet og til den som bygde opp den dansk-norske flåte etter krigene midt på 1600-tallet. Vi møter også noen av medlemmene i Cort Adlerselskapet i Brevik. President Rune Engen-Glug og Fokke var der Meer forteller om hvordan de forsker på alt som har med Breviks store sønn å gjøre. Sendt første gang 16.juni 2018. Programleder Øyvind ArntsenCort Adeler i BrevikCort Adeler i BrevikCort Adeler i Brevik - fra førstereis til generaladmiral på 1600-tallet «Sjømann og krigshelt» er undertittelen på historiker Ole Henrik Gjeruldsens biografi om Cort Adeler som kom ut i 2018. I MUSEUM reiser vi til gatene hvor lille Curt sprang og lekte mellom de mange nederlandske trelastskutene som kom til ladestedet Brevik på begynnelsen av 1600-tallet. - Det var ikke mange hus her, men Curt vokste opp i et nesten nederlandsk miljø, med sjøfolk, skuter og et eget fellesspråk, en mellomting mellom norsk og nederlandsk, sier Gjeruldsen. I MUSEUM går vi rundt i de trange og idylliske gatene i Brevik, mellom hvite trehus og maleriske brygger. Vi besøker «Curt Adeler Stredet» hvor vi finner innehaver Amalie Ree. Hun selger alt fra garn, tekstiler, antikviteter og originale ting i tre. Men først og fremst kan hun vise fram en hemmelighet under gulvet. - Her tror jeg vi har de opprinnelige kjellerhvelvingene til det huset som sto her i 1622 da Cort Adeler ble født, sier hun. Uansett vitenskapelig bevis, i Brevik er det stor interesse for mannen som ble Danmark-Norges nest høyeste embedsmann, headhuntet av kong Fredrik III med en årslønn på 7000 spesidaler. - På den tiden kunne en tjenestejente tjene kanskje 3 spesidaler på et år i Norge, sier Gjeruldsen. I MUSEUM forteller Gjeruldsen om admiralens eventyrlige liv, fra utfarten fra Brevik bare 14 år gammel, via kamp mot pirater i Middelhavet og til den som bygde opp den dansk-norske flåte etter krigene midt på 1600-tallet. Vi møter også noen av medlemmene i Cort Adlerselskapet i Brevik. President Rune Engen-Glug og Fokke var der Meer forteller om hvordan de forsker på alt som har med Breviks store sønn å gjøre. Sendt første gang 16.juni 2018. Programleder Øyvind Arntsen26 min
- Foruten å bli den første norske maleren av internasjonalt format, hadde bergenseren J.C. Dahl (1778-1857) en visjon om kulturell utvikling av den unge nasjonen. Han så verdien i stavkirkene, Håkonshallen og Nidarosdomen og bidro til dannelsen av Fortidsminneforeningen. "J.C. Dahls storslagne bilder fra norsk natur trakk også til seg de første turistene til Norge, sier samlingsleder, kunsthistoriker Knut Ormhaug ved Kode-museene i Bergen. Ormhaug var kurator for jubileumsutstillingen for 30 år siden og har levd et liv blant J.C. Dahls malerier. Nå er han kurator for en ny stor utstilling med 200 verker. Mange av arbeidene er fra Kodes egen samling, men har også et stort antall innlånt fra andre samlinger. Blant andre Nasjonalmuseet i Danmark, Dresden og et prangende bilde av Vågen i Bergen som henger på Stockholms slott. Utlånet måtte godkjennes av kong Carl Gustav. J. C. Dahl kom fra enkle kår i Bergen. Han gikk i lære for å bli dekorasjonsmaler. Talentet brakte ham etter hvert til Det danske kongelige kunstakademi i København og senere til Dresden der han ble professor ved kunstakademiet. Han regnes som grunnleggeren av den norske nasjonalromantiske stilen. Programleder Jan Henrik Ihlebæk. Sendt første gang 9/6 2018J. C. Dahl formet bildet av NorgeJ. C. Dahl formet bildet av NorgeForuten å bli den første norske maleren av internasjonalt format, hadde bergenseren J.C. Dahl (1778-1857) en visjon om kulturell utvikling av den unge nasjonen. Han så verdien i stavkirkene, Håkonshallen og Nidarosdomen og bidro til dannelsen av Fortidsminneforeningen. "J.C. Dahls storslagne bilder fra norsk natur trakk også til seg de første turistene til Norge, sier samlingsleder, kunsthistoriker Knut Ormhaug ved Kode-museene i Bergen. Ormhaug var kurator for jubileumsutstillingen for 30 år siden og har levd et liv blant J.C. Dahls malerier. Nå er han kurator for en ny stor utstilling med 200 verker. Mange av arbeidene er fra Kodes egen samling, men har også et stort antall innlånt fra andre samlinger. Blant andre Nasjonalmuseet i Danmark, Dresden og et prangende bilde av Vågen i Bergen som henger på Stockholms slott. Utlånet måtte godkjennes av kong Carl Gustav. J. C. Dahl kom fra enkle kår i Bergen. Han gikk i lære for å bli dekorasjonsmaler. Talentet brakte ham etter hvert til Det danske kongelige kunstakademi i København og senere til Dresden der han ble professor ved kunstakademiet. Han regnes som grunnleggeren av den norske nasjonalromantiske stilen. Programleder Jan Henrik Ihlebæk. Sendt første gang 9/6 201826 min
- - Det handler om mennesker. Og det handler om iscenesatt viten. Ikke teater og effekter. Det sier Museumsinspektør og professor i historisk arkeologi, Jette Linaa ved Moesgaard Museum. Museet ble åpnet i 2014 og det stiger bokstavelig talt opp av gressbakkene i det vakre herregårdlandskapet like utenfor Århus på Jylland i Danmark. Museet er på litt over 15 tusen kvadratmeter og minner litt om Operabygget i Oslo, med det skrå taket som blir en tumleplass for publikum. - Men det er når vi kommer inn vi ser hvordan bygget åpner opp bakken og bokstavelig talt fører oss ned under bakken. Museet har til sammen fem temautstillinger, som spenner fra moderne antropologi via middelalder, jernalder og bronsealder, helt tilbake til de første menneskene. - Og her i trappen står de, sier Jette Linaa, og peker på en rekke med homminider. De er laget som figurer i full størrelse, basert på virkelige funn og den mest morderne forskning på arkeologisk skjelettmateriale, kranier og DNA. Effekten er slående, og det er som den 3 millioner gamle «Lucy» eller figurer basert på de berømte moselikene i Danmark blander seg med de besøkende. Øverst i trappen sitter Stephen Hawking i sin rullestol og snakker med sjamaner fra urbefolkningen i Sibir. I MUSEUM kommenterer Jette Linaa og Axel Christophersen utstillingene, selv om vi bare får tid til å se på noen få. - De store retoriske grepene i museumsutstillinger har jeg ment var litt vanskelig å gripe, sier Christophersen. – Men dette griper meg på en sterk måte, og jeg er imponert over hva dere har fått til med utstillingene, sier han «Fri oss fra det onde» I middelalderutstillingen møtes vi av et regn av krusifikser som fyller et helt utstillingsrom. Mellom krusifiksene er det små figurer av mennesker i posisjoner som illustrerer de syv dødssynder. - Når kristendommen kommer så får menneskene en sjel. Det er en nyhet. Alle har krav på å bli omfattet av barmhjertighet. Man blir del av en helhet. Det er en gave til middelalderen mennesker,. sier Jette Linaa. - For min del ville jeg heller sagt at middelalderen er den tiden da individet oppdages, sier Axel Christophersen. Sendt første gang 2.juni 2018, programleder Øyvind Arntsen. Medvirkende : Jette Linaa, Axel ChristophersenMoesgaard Museum i ÅrhusMoesgaard Museum i Århus- Det handler om mennesker. Og det handler om iscenesatt viten. Ikke teater og effekter. Det sier Museumsinspektør og professor i historisk arkeologi, Jette Linaa ved Moesgaard Museum. Museet ble åpnet i 2014 og det stiger bokstavelig talt opp av gressbakkene i det vakre herregårdlandskapet like utenfor Århus på Jylland i Danmark. Museet er på litt over 15 tusen kvadratmeter og minner litt om Operabygget i Oslo, med det skrå taket som blir en tumleplass for publikum. - Men det er når vi kommer inn vi ser hvordan bygget åpner opp bakken og bokstavelig talt fører oss ned under bakken. Museet har til sammen fem temautstillinger, som spenner fra moderne antropologi via middelalder, jernalder og bronsealder, helt tilbake til de første menneskene. - Og her i trappen står de, sier Jette Linaa, og peker på en rekke med homminider. De er laget som figurer i full størrelse, basert på virkelige funn og den mest morderne forskning på arkeologisk skjelettmateriale, kranier og DNA. Effekten er slående, og det er som den 3 millioner gamle «Lucy» eller figurer basert på de berømte moselikene i Danmark blander seg med de besøkende. Øverst i trappen sitter Stephen Hawking i sin rullestol og snakker med sjamaner fra urbefolkningen i Sibir. I MUSEUM kommenterer Jette Linaa og Axel Christophersen utstillingene, selv om vi bare får tid til å se på noen få. - De store retoriske grepene i museumsutstillinger har jeg ment var litt vanskelig å gripe, sier Christophersen. – Men dette griper meg på en sterk måte, og jeg er imponert over hva dere har fått til med utstillingene, sier han «Fri oss fra det onde» I middelalderutstillingen møtes vi av et regn av krusifikser som fyller et helt utstillingsrom. Mellom krusifiksene er det små figurer av mennesker i posisjoner som illustrerer de syv dødssynder. - Når kristendommen kommer så får menneskene en sjel. Det er en nyhet. Alle har krav på å bli omfattet av barmhjertighet. Man blir del av en helhet. Det er en gave til middelalderen mennesker,. sier Jette Linaa. - For min del ville jeg heller sagt at middelalderen er den tiden da individet oppdages, sier Axel Christophersen. Sendt første gang 2.juni 2018, programleder Øyvind Arntsen. Medvirkende : Jette Linaa, Axel Christophersen26 min
- mai 20183 episoder
- I Norge har vi greid å ta vare på 28 stavkirker. De benevnes ofte som Norges bidrag til verdensarkitekturen. I middelalderen fantes det stavkirker mange steder nord i Europa. I Sverige var det kanskje et par tusen slike kirker. Der finnes det kun én igjen. Den ligger i Hedared i Västra Götaland. "Det fine er at bruker den ukentlig til gudstjenester og kirkelige handlinger, sier Hans Carlsson. Han er ansvarlig for kirkens eiendommer i Sandhults- og Bredareds menighet i Borås kommune. Kirken ligger som et smykke i den lille bygda Hedared – midt mellom Alingsås og Borås, 60 km øst for Göteborg. Karl Arne Karlsson er bygningsantikvar og kjenner denne kirken svært godt. Han var med på den siste store restaureringen som startet i 1995. «Det var norsk ekspertise som hjalp oss. Kirken ble nøstet sammen med jern utvendig som ble festet til punkter i kirken. Ved hjelp av donkraft ble den hevet omkring en meter slik at vi fikk byttet de bunnsvillene som var råtnet, forteller han. Kirken er et turistmål i Sverige. "For hundre år siden oppdaget fagfolk et den beskjedne Hedared kirke - faktisk var en stavkirke. Det var en stor oppdagelse, men det ble ingen stor entusiasme blant fagfolk. Kirken var jo så liten og enkel, sier professor Gunnar Almevik. Han er professor i bygningshistorie ved Universitetet i Gøteborg. «Det særegne med denne kirken, er at den ble bygget så sent. På en tid hvor man for lengst hadde forlatt stavkonstruksjonen. Det kan ha sin årsak i økonomi. Hedared kirke var nemlig en offerkirke. Da er det en tese om at de valgte å bygge en ny stavkirke på ruinene av en eldre – kanskje også en stavkirke. For på den måten å holde tradisjonen som en viktig offerkirke, sier Almevik. Ellers har kirken et lite prosesjonskors i sedertre med en kristusfigur. Det er fra middelalderen. Kristusfiguren var borte, bare en fot var igjen. Resten ble funnet i 1995 da arkeologer benyttet anledning til å grave under kriken da den var under restaurering. Nå er Kristusfiguren på plass.Sveriges eneste stavkirkeSveriges eneste stavkirkeI Norge har vi greid å ta vare på 28 stavkirker. De benevnes ofte som Norges bidrag til verdensarkitekturen. I middelalderen fantes det stavkirker mange steder nord i Europa. I Sverige var det kanskje et par tusen slike kirker. Der finnes det kun én igjen. Den ligger i Hedared i Västra Götaland. "Det fine er at bruker den ukentlig til gudstjenester og kirkelige handlinger, sier Hans Carlsson. Han er ansvarlig for kirkens eiendommer i Sandhults- og Bredareds menighet i Borås kommune. Kirken ligger som et smykke i den lille bygda Hedared – midt mellom Alingsås og Borås, 60 km øst for Göteborg. Karl Arne Karlsson er bygningsantikvar og kjenner denne kirken svært godt. Han var med på den siste store restaureringen som startet i 1995. «Det var norsk ekspertise som hjalp oss. Kirken ble nøstet sammen med jern utvendig som ble festet til punkter i kirken. Ved hjelp av donkraft ble den hevet omkring en meter slik at vi fikk byttet de bunnsvillene som var råtnet, forteller han. Kirken er et turistmål i Sverige. "For hundre år siden oppdaget fagfolk et den beskjedne Hedared kirke - faktisk var en stavkirke. Det var en stor oppdagelse, men det ble ingen stor entusiasme blant fagfolk. Kirken var jo så liten og enkel, sier professor Gunnar Almevik. Han er professor i bygningshistorie ved Universitetet i Gøteborg. «Det særegne med denne kirken, er at den ble bygget så sent. På en tid hvor man for lengst hadde forlatt stavkonstruksjonen. Det kan ha sin årsak i økonomi. Hedared kirke var nemlig en offerkirke. Da er det en tese om at de valgte å bygge en ny stavkirke på ruinene av en eldre – kanskje også en stavkirke. For på den måten å holde tradisjonen som en viktig offerkirke, sier Almevik. Ellers har kirken et lite prosesjonskors i sedertre med en kristusfigur. Det er fra middelalderen. Kristusfiguren var borte, bare en fot var igjen. Resten ble funnet i 1995 da arkeologer benyttet anledning til å grave under kriken da den var under restaurering. Nå er Kristusfiguren på plass.26 min
- Høyt og lavt, fra kjeller til loft. I Norges gamle middelalderkirker er dette «Grubleseminarenes» metode. Gjennom mange år har kulturhistorikere, arkeologer, geologer, runeforskere, arkitekter og historikere møttes til frivillig, vitenskapelig dugnad i utvalgte steinkirker fra middelalderen. Det gjøres på fritiden og sammen utgjør de en ekspertise som ingen kan matche. Etter hvert grubleseminar blir det utgitt en artikkelsamling som kaster nytt lys over datering, bygningshistorie, inskripsjoner og alle rariteter som skjuler seg i disse middelalderkirkene. - I år vil vi undersøke Ringsaker kirke for å forsøke å finne sammenhengen mellom middelalderens basilikaer på Hamar og i Oslo med St.Halvardskirken og Gamle Aker, sier kunsthistoriker Morten Stige, som er en grunnleggerne av grubleseminarene. Ikke bare datering, men også sammenhengen med det historiske landskapet i de rike Mjøsbygdene og de mange kirkene i dette området er noe grublerne tar opp. I MUSEUM følger vi tre av de kvinnelige forskerne som går i nærkontakt med Norges flotteste alterskap, «Ringsaker kirkes Herlighet» som dette kunstverket fra Antwerpen 1520 har blitt kalt i litteraturen. - Mange alterskap har figurer og utskjæringer, men her er det et myldrende liv, et teater, det er mange teaterforestillinger, det er det fineste vi har i hele Norge, sier malerikonservator Tone Olstad, som til daglig arbeider ved NIKU. - En helt spesiell ting er at sogneprest Ansten Jonsson Skonk, som selv reiste til Antwerpen og bestilte skapet har sørget for å avbilde seg selv på kne foran Kristus midt på alterskapet, sier kunsthistoriker Ragnhild Bø. Det kunne ha blitt et problem etter reformasjonen, men alterskapet i Ringsaker overlevde alt. – Det er en myte at alle helgenbilder og malerier fra katolsk tid ble ødelagt, sier kunsthistoriker Kaja Merete Hagen fra Det teologiske fakultet. – Så lenge man tok bort selve sidealtrene, kunne helgenbildene fortsatt henge. Det var tilbedelsen som var et problem. Og siden giveren framstilles som en det skal bes sjelemesser for, så kunne alterskapet ha blitt fjernet. Men det skjedde altså ikke før svenskene kom på krigstokt i 1567. Da ble skapet forsøkt tatt som krigsbytte, men ifølge legenden greide ikke svenskene å få skapet med seg. - Det som er gøy i den historien er at menigheten mente at det var Guds vilje som talte gjennom skapet, man ønsket at skapet skulle ha en guddommelig kraft. Det var mer enn bilder. Skapet er på mange måter Ringsaker kirke, sier Hagen. Sendt første gang 12/5 2018 – Programleder Øyvind ArntsenGruble på RingsakerGruble på RingsakerHøyt og lavt, fra kjeller til loft. I Norges gamle middelalderkirker er dette «Grubleseminarenes» metode. Gjennom mange år har kulturhistorikere, arkeologer, geologer, runeforskere, arkitekter og historikere møttes til frivillig, vitenskapelig dugnad i utvalgte steinkirker fra middelalderen. Det gjøres på fritiden og sammen utgjør de en ekspertise som ingen kan matche. Etter hvert grubleseminar blir det utgitt en artikkelsamling som kaster nytt lys over datering, bygningshistorie, inskripsjoner og alle rariteter som skjuler seg i disse middelalderkirkene. - I år vil vi undersøke Ringsaker kirke for å forsøke å finne sammenhengen mellom middelalderens basilikaer på Hamar og i Oslo med St.Halvardskirken og Gamle Aker, sier kunsthistoriker Morten Stige, som er en grunnleggerne av grubleseminarene. Ikke bare datering, men også sammenhengen med det historiske landskapet i de rike Mjøsbygdene og de mange kirkene i dette området er noe grublerne tar opp. I MUSEUM følger vi tre av de kvinnelige forskerne som går i nærkontakt med Norges flotteste alterskap, «Ringsaker kirkes Herlighet» som dette kunstverket fra Antwerpen 1520 har blitt kalt i litteraturen. - Mange alterskap har figurer og utskjæringer, men her er det et myldrende liv, et teater, det er mange teaterforestillinger, det er det fineste vi har i hele Norge, sier malerikonservator Tone Olstad, som til daglig arbeider ved NIKU. - En helt spesiell ting er at sogneprest Ansten Jonsson Skonk, som selv reiste til Antwerpen og bestilte skapet har sørget for å avbilde seg selv på kne foran Kristus midt på alterskapet, sier kunsthistoriker Ragnhild Bø. Det kunne ha blitt et problem etter reformasjonen, men alterskapet i Ringsaker overlevde alt. – Det er en myte at alle helgenbilder og malerier fra katolsk tid ble ødelagt, sier kunsthistoriker Kaja Merete Hagen fra Det teologiske fakultet. – Så lenge man tok bort selve sidealtrene, kunne helgenbildene fortsatt henge. Det var tilbedelsen som var et problem. Og siden giveren framstilles som en det skal bes sjelemesser for, så kunne alterskapet ha blitt fjernet. Men det skjedde altså ikke før svenskene kom på krigstokt i 1567. Da ble skapet forsøkt tatt som krigsbytte, men ifølge legenden greide ikke svenskene å få skapet med seg. - Det som er gøy i den historien er at menigheten mente at det var Guds vilje som talte gjennom skapet, man ønsket at skapet skulle ha en guddommelig kraft. Det var mer enn bilder. Skapet er på mange måter Ringsaker kirke, sier Hagen. Sendt første gang 12/5 2018 – Programleder Øyvind Arntsen26 min
- Stavanger Museum har drevet med ringmerking av trekkfugler siden 1914, og på utstillingen «Trekkfuglenes gåter» på MUST forteller konservator og faglig leder Alf Tore Mjøs om hvordan hele forskningen rundt dette merkelige naturfenomenet har endret seg. - Til å begynne med trodde selv fremtredende vitenskapsmenn at trekkfuglene kanskje gjemte seg i dype tjern om vinteren for så å komme tilbake om våren, sier han. Alle disse fantasifulle forklaringene forsvant da ringmerkingen startet for alvor på begynnelsen av 1900-tallet. – Dette er nå vårt viktigste samfunnsoppdrag her på museet, sier Mjøs. I MUSEUM forteller han og rådgiver Håvard Husabø om «Gjenfunnsatlas Online». Det er en åpen nettside hvor publikum kan gå inn og se trekkrutene til hundrevis av fuglearter. - Det er merkelig, sier Mjøs. En fuglehjerne er så liten at vi nesten ikke kan se den, og likevel kan de navigere etter stjernehimmelen om natten. Trekkfuglene kan klokken, i den forstand at de kan kompensere for kompassretninger etter som solen går over himmelen. De bruker jordens magnetfelt og de finner de rette luftlag som har akkurat riktig temperatur. Det er nesten viktigere enn vindhastighet, sier Mjøs. Noen trekkfugler kan fly opp mot 10 tusen meters høyde, mens de fleste holder seg fra 200 meter over havet til et par tusen meter opp. I MUSEUM forteller også Mjøs om hvordan enkelte arter endrer «trekk-strategi», blant annet som følge av klimaendringer. Sendt første gang lørdag 5.mai 2018. Programleder Øyvind ArntsenTrekkfuglenes gåterTrekkfuglenes gåterStavanger Museum har drevet med ringmerking av trekkfugler siden 1914, og på utstillingen «Trekkfuglenes gåter» på MUST forteller konservator og faglig leder Alf Tore Mjøs om hvordan hele forskningen rundt dette merkelige naturfenomenet har endret seg. - Til å begynne med trodde selv fremtredende vitenskapsmenn at trekkfuglene kanskje gjemte seg i dype tjern om vinteren for så å komme tilbake om våren, sier han. Alle disse fantasifulle forklaringene forsvant da ringmerkingen startet for alvor på begynnelsen av 1900-tallet. – Dette er nå vårt viktigste samfunnsoppdrag her på museet, sier Mjøs. I MUSEUM forteller han og rådgiver Håvard Husabø om «Gjenfunnsatlas Online». Det er en åpen nettside hvor publikum kan gå inn og se trekkrutene til hundrevis av fuglearter. - Det er merkelig, sier Mjøs. En fuglehjerne er så liten at vi nesten ikke kan se den, og likevel kan de navigere etter stjernehimmelen om natten. Trekkfuglene kan klokken, i den forstand at de kan kompensere for kompassretninger etter som solen går over himmelen. De bruker jordens magnetfelt og de finner de rette luftlag som har akkurat riktig temperatur. Det er nesten viktigere enn vindhastighet, sier Mjøs. Noen trekkfugler kan fly opp mot 10 tusen meters høyde, mens de fleste holder seg fra 200 meter over havet til et par tusen meter opp. I MUSEUM forteller også Mjøs om hvordan enkelte arter endrer «trekk-strategi», blant annet som følge av klimaendringer. Sendt første gang lørdag 5.mai 2018. Programleder Øyvind Arntsen26 min
- april 20184 episoder
- Utstillingen "Folk - Fra raser til DNA-sekvenser" på Norsk teknisk museum tar for seg raseforskningens historie. Tidlig på 1900-tallet reiste norske forskere til Tysfjord for å foreta anatomiske målinger av samene i kommunen. Det samme skjedde i Setesdal. "Dette ble gjort for å kategorisere mennesker. I dag snakker ikke forskningen om raser lenger. Jo, vi er forskjellige, men å snakke om raser med avvikende egenskaper, gir ingen mening i dag. Moderne forskning dokumenterer det, sier historiker Jon Kyllingstad. Han er amanuensis ved Universitetet i Oslo. Sammen med historiker og førstekonservator Ageliki Lefkaditou og konservator og historiker Ellen Lange har han utviklet ustillingen. "Vi vil at utstillingen skal skape grobunn for debatt på bakgrunn av den kunnskapen vi har i dag på dette området. Folk er ikke raser, men folk, sier Ageliki Lefkaditou. Ellen Lange har vært i Tysfjord for å få reaksjoner fra etterkommere av dem som ble målt og fotografert av forskerekteparet Alette og Christian Schreiner. "Ettersom de vitenskapelige rapportene som ble skrevet på tysk – fikk aldri menneskene som ble målt vite noe om resultatet. Mange etterkommere har fått tak i bilder fra undersøkelsen og brukt dem som familiebilder. Men mange be forferdet når de fikk vite hva slags prosjekt bildene stammer fra, sier Lange. Utstillingen har både gjenstander, forskningslitteratur og apparater som forskerne brukte til å gjennomføre anatomiske mål.Folk er ikke raserFolk er ikke raserUtstillingen "Folk - Fra raser til DNA-sekvenser" på Norsk teknisk museum tar for seg raseforskningens historie. Tidlig på 1900-tallet reiste norske forskere til Tysfjord for å foreta anatomiske målinger av samene i kommunen. Det samme skjedde i Setesdal. "Dette ble gjort for å kategorisere mennesker. I dag snakker ikke forskningen om raser lenger. Jo, vi er forskjellige, men å snakke om raser med avvikende egenskaper, gir ingen mening i dag. Moderne forskning dokumenterer det, sier historiker Jon Kyllingstad. Han er amanuensis ved Universitetet i Oslo. Sammen med historiker og førstekonservator Ageliki Lefkaditou og konservator og historiker Ellen Lange har han utviklet ustillingen. "Vi vil at utstillingen skal skape grobunn for debatt på bakgrunn av den kunnskapen vi har i dag på dette området. Folk er ikke raser, men folk, sier Ageliki Lefkaditou. Ellen Lange har vært i Tysfjord for å få reaksjoner fra etterkommere av dem som ble målt og fotografert av forskerekteparet Alette og Christian Schreiner. "Ettersom de vitenskapelige rapportene som ble skrevet på tysk – fikk aldri menneskene som ble målt vite noe om resultatet. Mange etterkommere har fått tak i bilder fra undersøkelsen og brukt dem som familiebilder. Men mange be forferdet når de fikk vite hva slags prosjekt bildene stammer fra, sier Lange. Utstillingen har både gjenstander, forskningslitteratur og apparater som forskerne brukte til å gjennomføre anatomiske mål.26 min
- Jernverksbyen Eidsfoss Et genuint jernverkssamfunn med 30 verneverdige bygninger. Det er Riksantikvarens beskrivelse av den lille bygda Eidsfoss rett ved innsjøen Eikeren, på grensen mellom det gamle Buskerud og Vestfold. Egentlig ikke så langt verken fra Kongsberg eller Hvittingfoss, men et godt stykke unna allfarvei og for mange en overraskende fint bevart perle i norsk industrihistorie. Jernverket ble anlagt på slutten av 1600-tallet, og mange av arbeiderboligene har ennå tømmer og bygningsdeler igjen fra den tiden. - På 1970-tallet skulle alt rives, sier veteran Fred Norseth. Han bor selv i Bråtagata og har familierøtter på stedet helt tilbake til starten av 1900-tallet. - Jeg ble forbanna den gangen, sier han og forteller i MUSEUM om hvordan folk protesterte og nektet å godta at de gamle arbeiderboligene skulle rives. I et stort samarbeid mellom AS Eidsfoss verk, vernemyndigheter og de lokale aksjonistene ble det på 1980-tallet laget en stiftelse som på dugnad gjennom mange år og med offentlige tilskudd har restaurert og tatt i bruk 16 verneverdige bygninger. Norges eldste dagligvarebutikk, med start på 1860-tallet, er fortsatt i drift. Det er Kro og profesjonelle utstillinger i regi av Vestfoldmuseene og Eidsfoss Industrihistoriske samlinger. Blant annet er det lagt vekt på kvinnehistorie, forteller kurator Hilde Woxen Stormark. - Vi tok utgangspunkt i diktet til Kari Bakke, som heter «Spor i vatn», sier hun. Det sier mye om kvinnenes rolle i historien. Det er som vannet som sildrer gjennom fingrene dine. Du klarer ikke å ta fatt i det, men det er der, sier Stormark. - Vi har mange innfallsvinkler til historien, vi har både hovedgården med den flotte hagen, industriutstillingene, arbeiderboligene og nærheten til Eikeren. Og så er det liv og lys i husene, og det skaper aktivitet, det er mye som skjer her, sier prosjektleder Kasper Søyland. Sendt første gang 21/4 2018. Programleder Øyvind ArntsenJernverksbyen EidsfossJernverksbyen EidsfossJernverksbyen Eidsfoss Et genuint jernverkssamfunn med 30 verneverdige bygninger. Det er Riksantikvarens beskrivelse av den lille bygda Eidsfoss rett ved innsjøen Eikeren, på grensen mellom det gamle Buskerud og Vestfold. Egentlig ikke så langt verken fra Kongsberg eller Hvittingfoss, men et godt stykke unna allfarvei og for mange en overraskende fint bevart perle i norsk industrihistorie. Jernverket ble anlagt på slutten av 1600-tallet, og mange av arbeiderboligene har ennå tømmer og bygningsdeler igjen fra den tiden. - På 1970-tallet skulle alt rives, sier veteran Fred Norseth. Han bor selv i Bråtagata og har familierøtter på stedet helt tilbake til starten av 1900-tallet. - Jeg ble forbanna den gangen, sier han og forteller i MUSEUM om hvordan folk protesterte og nektet å godta at de gamle arbeiderboligene skulle rives. I et stort samarbeid mellom AS Eidsfoss verk, vernemyndigheter og de lokale aksjonistene ble det på 1980-tallet laget en stiftelse som på dugnad gjennom mange år og med offentlige tilskudd har restaurert og tatt i bruk 16 verneverdige bygninger. Norges eldste dagligvarebutikk, med start på 1860-tallet, er fortsatt i drift. Det er Kro og profesjonelle utstillinger i regi av Vestfoldmuseene og Eidsfoss Industrihistoriske samlinger. Blant annet er det lagt vekt på kvinnehistorie, forteller kurator Hilde Woxen Stormark. - Vi tok utgangspunkt i diktet til Kari Bakke, som heter «Spor i vatn», sier hun. Det sier mye om kvinnenes rolle i historien. Det er som vannet som sildrer gjennom fingrene dine. Du klarer ikke å ta fatt i det, men det er der, sier Stormark. - Vi har mange innfallsvinkler til historien, vi har både hovedgården med den flotte hagen, industriutstillingene, arbeiderboligene og nærheten til Eikeren. Og så er det liv og lys i husene, og det skaper aktivitet, det er mye som skjer her, sier prosjektleder Kasper Søyland. Sendt første gang 21/4 2018. Programleder Øyvind Arntsen26 min
- I 1892 fikk Strandheim Brug i Orkanger en bestilling fra den norske regjeringen. De ville ha bygget en kopi av en stavkirke. Kirken ble bygget og fraktet i deler til Chicago. Der ble stavkirke-kopien norsk paviljong under Verdensutstillingen. "Etter at utstillingen var over høsten 1893 ble kirken kjøpt av en rik amerikaner. Siden har den skiftet eiere og adresse flere steder. Vi her i Orkanger ville ha den hjem igjen. Nå er den heimatt, sier Olav Sigurd Kvaale og Arne Asphjell. De to var barndomskamerater og fant hverandre igjen i pensjonsalderen gjennom felles ønske om å få det omflakkende stavkirke-bygget tilbake til Orkanger. Nå står det staselige bygget på byens mest attraktive tomt. "Bygget er lokalhistorie, men også norgeshistorie og ikke minst norsk industrihistorie, sier de to. Strandheim Bruk var eid og drevet av arkitekten og gründeren Christian Thams. Thams ble etter hvert Midt-Norges store industribygger, med Løkken gruver, den elektrifiserte Thamshavnbanen og en rekke andre selskaper. Han prefabrikkerte bygninger som ble reist over hele verden. Stavkirkekopien er den mest kjente. "Etter at verdensutstillingen hadde kirken forskjellige eiere og plassering. Den meste kjente eieren var i tyggegummikongen William Wriegley. Til slutt havnet den forhenværende paviljongen på Little Norway, en turistattraksjon og et friluftsmuseum som omfatter et norsk bondesamfunn i Blue Mounds, Wisconsin. "Museet ble lagt ned for få år siden og kirken var i fare. Da vi leste i Dagens Næringsliv at kirken kunne havne i fjerne Østen, måtte vi reagere. Ved hjelp av 20 000 timers dugnadsinnsats fordelt på begge sider av Atlanteren, har vi nå Thamspaviljongen i byens midte. Det var strevsomt, men det var verd det, sier Olav Sigurd Kvaale og Arne Asphjell. Nylig ble Kjetil Kroksæther ansatt som daglig leder av paviljongen og arrangementene står i kø.Kirken som kom heimattKirken som kom heimattI 1892 fikk Strandheim Brug i Orkanger en bestilling fra den norske regjeringen. De ville ha bygget en kopi av en stavkirke. Kirken ble bygget og fraktet i deler til Chicago. Der ble stavkirke-kopien norsk paviljong under Verdensutstillingen. "Etter at utstillingen var over høsten 1893 ble kirken kjøpt av en rik amerikaner. Siden har den skiftet eiere og adresse flere steder. Vi her i Orkanger ville ha den hjem igjen. Nå er den heimatt, sier Olav Sigurd Kvaale og Arne Asphjell. De to var barndomskamerater og fant hverandre igjen i pensjonsalderen gjennom felles ønske om å få det omflakkende stavkirke-bygget tilbake til Orkanger. Nå står det staselige bygget på byens mest attraktive tomt. "Bygget er lokalhistorie, men også norgeshistorie og ikke minst norsk industrihistorie, sier de to. Strandheim Bruk var eid og drevet av arkitekten og gründeren Christian Thams. Thams ble etter hvert Midt-Norges store industribygger, med Løkken gruver, den elektrifiserte Thamshavnbanen og en rekke andre selskaper. Han prefabrikkerte bygninger som ble reist over hele verden. Stavkirkekopien er den mest kjente. "Etter at verdensutstillingen hadde kirken forskjellige eiere og plassering. Den meste kjente eieren var i tyggegummikongen William Wriegley. Til slutt havnet den forhenværende paviljongen på Little Norway, en turistattraksjon og et friluftsmuseum som omfatter et norsk bondesamfunn i Blue Mounds, Wisconsin. "Museet ble lagt ned for få år siden og kirken var i fare. Da vi leste i Dagens Næringsliv at kirken kunne havne i fjerne Østen, måtte vi reagere. Ved hjelp av 20 000 timers dugnadsinnsats fordelt på begge sider av Atlanteren, har vi nå Thamspaviljongen i byens midte. Det var strevsomt, men det var verd det, sier Olav Sigurd Kvaale og Arne Asphjell. Nylig ble Kjetil Kroksæther ansatt som daglig leder av paviljongen og arrangementene står i kø.26 min
- Hvordan er det å være hjemme mens far seiler ute og det er krig? Det er bare noen dager til niende april og i MUSEUM i dag skal vi til en utstilling på Stavanger Maritime Museum som handler om hvordan både første og andre verdenskrig påvirket pårørende, familie og neste generasjon. Det er ikke bare de som seilte ute som ble påvirket av krigen, sier avdelingsdirektør Bitten Bakke på Stavanger Maritime Museum. – Du har alle de som kom etter, som er barn av krigsseilere. Eller de som var på land under krigen. Og hva opplevde de? De opplevde ikke krigen, men hvordan var deres hverdag? Det er klart fedrenes opplevelser under krigen smittet over på hele familien, sier Bakke. I utstillingen «Sjøfolk i krig» er alt som skjedde av skipsforlis, jobbetid under Første verdenskrig og enkeltpersoners historier tatt med. – Vi har fokus på sjøfolkene, ikke på krigen, sier konservator Anne Tove Austbø. Vi vil fortelle historien om mennesker i krig, sier hun. Men det er også et rom som forteller historien om dem som var hjemme. Der møter vi blant annet brevene Reidun Hansen skrev til sin uteseilende far da hun bare var fem år gammel. – Jeg hadde et fotografi av far fra en av båtene han seilte på, og det sa jeg god natt til hver kveld, forteller Reidun Hansen, som leser både fra sitt eget brev og brev hun fikk fra faren. • Måten vi behandler krigsopplevelsene på kan vi trekke paralleller også til vårt samfunn i dag, sier Bitten Bakke. Fordi sender folk i krig. Vi sier ikke vi sender dem i krig, men det er det vi gjør. Det kommer folk tilbake som har med seg opplevelser. • Her på Stavanger museum vil vi lage en arena der vi kan snakke om slike følelser, sier Bakke. Sendt første gang 7/4 2018. Programleder Øyvind ArntsenSjøfolk i krigSjøfolk i krigHvordan er det å være hjemme mens far seiler ute og det er krig? Det er bare noen dager til niende april og i MUSEUM i dag skal vi til en utstilling på Stavanger Maritime Museum som handler om hvordan både første og andre verdenskrig påvirket pårørende, familie og neste generasjon. Det er ikke bare de som seilte ute som ble påvirket av krigen, sier avdelingsdirektør Bitten Bakke på Stavanger Maritime Museum. – Du har alle de som kom etter, som er barn av krigsseilere. Eller de som var på land under krigen. Og hva opplevde de? De opplevde ikke krigen, men hvordan var deres hverdag? Det er klart fedrenes opplevelser under krigen smittet over på hele familien, sier Bakke. I utstillingen «Sjøfolk i krig» er alt som skjedde av skipsforlis, jobbetid under Første verdenskrig og enkeltpersoners historier tatt med. – Vi har fokus på sjøfolkene, ikke på krigen, sier konservator Anne Tove Austbø. Vi vil fortelle historien om mennesker i krig, sier hun. Men det er også et rom som forteller historien om dem som var hjemme. Der møter vi blant annet brevene Reidun Hansen skrev til sin uteseilende far da hun bare var fem år gammel. – Jeg hadde et fotografi av far fra en av båtene han seilte på, og det sa jeg god natt til hver kveld, forteller Reidun Hansen, som leser både fra sitt eget brev og brev hun fikk fra faren. • Måten vi behandler krigsopplevelsene på kan vi trekke paralleller også til vårt samfunn i dag, sier Bitten Bakke. Fordi sender folk i krig. Vi sier ikke vi sender dem i krig, men det er det vi gjør. Det kommer folk tilbake som har med seg opplevelser. • Her på Stavanger museum vil vi lage en arena der vi kan snakke om slike følelser, sier Bakke. Sendt første gang 7/4 2018. Programleder Øyvind Arntsen26 min