Museum - et program om norsk historie
Løkken - Orklas vugge
Løkken - Orklas vugge
Løkken - Orklas vugge
Hør episoden26 min
- Kategori:
- Dokumentar
- Format:
- Podkast
- Lengde:
- 26 min
- Dato:
- 21. september 2018
Andre har også hørt
- september 20184 episoder
- Arkeologiske funn selger best på store, spektakulære funn, de store jernalderhusene på 70 meters lengde, med tykke dyrkingslag og flotte graver. - Men det er bare halve historien, Dette sier prosjektleder Søren Diinhoff fra Universitetet i Bergen. Som arkeolog har han arbeidet på utgravninger langs fjord og fjell på Vestlandet i 30 år, og legger stor vekt på å finne ut hvordan de mer perifere bosettingene tilpasser seg utviklingen i jordbruk, handel og samfunnsforhold. - Det er ikke riktig at jordbruket først kom til Norge i jernalderen. Det kom lenge før, sier Diinhoff, som fullstendig avviser at det før dette bare var svedjebruk og ekstensivt jordbruk. I MUSEUM forteller Diinhoff om funn langs hele Vestlandet, og også på lokaliteten ved Engebø, som viser at man dyrket fast på 400-600 kvadratmeter store åkre med ard, oksespann og sådde forskjellige kornsorter helt tilbake i sen bronsealder. Det var husdyrhold og avansert landbruk lenge før Kristi fødsel, også i Norge, sier Diinhoff. Stedet Engebø ligger like under det 300 meter høye Engebøfjellet, på nordsiden av Førdefjorden, nøyaktig der gruveselskapet Nordic Mining har konsesjon på utvinning av mineralet rutil. Og det er Nordic Mining som er tiltakshaver for utgravningene som har foregått der i høst i regi av Universitetet i Bergen. - Vi har funnet tsunamien, sier arkeolog Kristine Søyland, som viser fram et stort og tydelig lag med grus, sand og brun leire som ble avsatt da flodbølgen kom inn langs strendene av Førdefjorden for 8200 år siden. – Det må ha vært bølger på opptil 50 meter som kom inn her, sier Søyland, som i MUSEUM forteller om det store jordskjelvet på Storegga som bokstavelig skapte bølger over hele det nordlige Atlanterhavet og flommet over bosettinger fra Færøyene og Doggerland og opp langs hele kysten av Norge til Nordkapp. På Engebø er det også funnet et treskipet langhus fra folkevandringstid, en arbeidshytte for håndverkere og ikke minst et inngjerdet område på ca 200 kvadratmeter med flere kokegroper i midten. - Det må være en horg, sier Diinhoff, som sammenligner med andre funn av lignende strukturer både på Vestlandet og i Skandinavia for øvrig. - Her hadde de sine fester og begravelser og kanskje rituelle ofringer eller religiøse seremonier, sier Diinhoff. Og en annen ting, sier Diinhoff. Det er helt feil å si at denne praksisen har «kommet opp» til Norge fra kontinentet. Norge er like mye med på å skape denne kulturen som alle andre land. De som bodde her sitter ikke bare og mottar. Man er med på å skape. Og Diinhoff, som selv er opprinnelig dansk, legger til enda en oppkvikker for den norske tenkemåten : - Opp gjennom jernalderen får Norge stor betydning med sin utmarksproduksjon, og kan forsyne folk i Syd-Skandinavia med ettertraktede produkter ! Sendt første gang lørdag 29/9 2018. Med Søren Diinhoff, Kristine Søyland og Marius Fugelsnes. Programleder Øyvind Arntsen.Tsunami, jernalder og horgTsunami, jernalder og horgArkeologiske funn selger best på store, spektakulære funn, de store jernalderhusene på 70 meters lengde, med tykke dyrkingslag og flotte graver. - Men det er bare halve historien, Dette sier prosjektleder Søren Diinhoff fra Universitetet i Bergen. Som arkeolog har han arbeidet på utgravninger langs fjord og fjell på Vestlandet i 30 år, og legger stor vekt på å finne ut hvordan de mer perifere bosettingene tilpasser seg utviklingen i jordbruk, handel og samfunnsforhold. - Det er ikke riktig at jordbruket først kom til Norge i jernalderen. Det kom lenge før, sier Diinhoff, som fullstendig avviser at det før dette bare var svedjebruk og ekstensivt jordbruk. I MUSEUM forteller Diinhoff om funn langs hele Vestlandet, og også på lokaliteten ved Engebø, som viser at man dyrket fast på 400-600 kvadratmeter store åkre med ard, oksespann og sådde forskjellige kornsorter helt tilbake i sen bronsealder. Det var husdyrhold og avansert landbruk lenge før Kristi fødsel, også i Norge, sier Diinhoff. Stedet Engebø ligger like under det 300 meter høye Engebøfjellet, på nordsiden av Førdefjorden, nøyaktig der gruveselskapet Nordic Mining har konsesjon på utvinning av mineralet rutil. Og det er Nordic Mining som er tiltakshaver for utgravningene som har foregått der i høst i regi av Universitetet i Bergen. - Vi har funnet tsunamien, sier arkeolog Kristine Søyland, som viser fram et stort og tydelig lag med grus, sand og brun leire som ble avsatt da flodbølgen kom inn langs strendene av Førdefjorden for 8200 år siden. – Det må ha vært bølger på opptil 50 meter som kom inn her, sier Søyland, som i MUSEUM forteller om det store jordskjelvet på Storegga som bokstavelig skapte bølger over hele det nordlige Atlanterhavet og flommet over bosettinger fra Færøyene og Doggerland og opp langs hele kysten av Norge til Nordkapp. På Engebø er det også funnet et treskipet langhus fra folkevandringstid, en arbeidshytte for håndverkere og ikke minst et inngjerdet område på ca 200 kvadratmeter med flere kokegroper i midten. - Det må være en horg, sier Diinhoff, som sammenligner med andre funn av lignende strukturer både på Vestlandet og i Skandinavia for øvrig. - Her hadde de sine fester og begravelser og kanskje rituelle ofringer eller religiøse seremonier, sier Diinhoff. Og en annen ting, sier Diinhoff. Det er helt feil å si at denne praksisen har «kommet opp» til Norge fra kontinentet. Norge er like mye med på å skape denne kulturen som alle andre land. De som bodde her sitter ikke bare og mottar. Man er med på å skape. Og Diinhoff, som selv er opprinnelig dansk, legger til enda en oppkvikker for den norske tenkemåten : - Opp gjennom jernalderen får Norge stor betydning med sin utmarksproduksjon, og kan forsyne folk i Syd-Skandinavia med ettertraktede produkter ! Sendt første gang lørdag 29/9 2018. Med Søren Diinhoff, Kristine Søyland og Marius Fugelsnes. Programleder Øyvind Arntsen.26 min
- I dag kjenner forbinder vi konsernet Orka med mat. Men det var de enorme mengdene svovelkis i berget rundt Løkken det hele startet med. «Gründeren Christin Thams startet virksomheten. Han fikk med seg tunge investorer fra inn- og utland. Da gruvedriften ble nedlagt i 1987 var det 80 mil med gruveganger i fjellet. I dag er gamlegruva museumsgruve og i tillegg kan Orkla industrimuseum skilte med verdens eldste elektriske jernbane for vekselstrøm som ennå er i bruk - Thamshavnbanen. Etablert av Thams i 1908. Det var kong Haakon som stor for innvielsen. Kongevogna er bevart i all sin prakt og brukes av og til på banen. Arnfinn Skjevdal har arbeidet i gruva på Løkken i noen år. Helt til den ble nedlagt. Etterhvert ble han lokfører på Thamshavnbanen. Han er også drifsleder for banen. «En flott jobb. Men det kan være slitsomt å bytte sviller på gamlemåten. Banen er jo fredet av Riksantikvaren og alt vi gjør, må være godkjent derfra, forteller han. Thamshavnbanen går mellom Løkken og Bårdshaug. «I gamle dager gjorde denne banen det mulig for folk å reise tur retur Trondheim på en dag, kombinert med dampskip. En tur som til da hadde tatt mange dager, sier museumsdirektør Torbjørn Lefstad.Løkken - Orklas vuggeLøkken - Orklas vuggeI dag kjenner forbinder vi konsernet Orka med mat. Men det var de enorme mengdene svovelkis i berget rundt Løkken det hele startet med. «Gründeren Christin Thams startet virksomheten. Han fikk med seg tunge investorer fra inn- og utland. Da gruvedriften ble nedlagt i 1987 var det 80 mil med gruveganger i fjellet. I dag er gamlegruva museumsgruve og i tillegg kan Orkla industrimuseum skilte med verdens eldste elektriske jernbane for vekselstrøm som ennå er i bruk - Thamshavnbanen. Etablert av Thams i 1908. Det var kong Haakon som stor for innvielsen. Kongevogna er bevart i all sin prakt og brukes av og til på banen. Arnfinn Skjevdal har arbeidet i gruva på Løkken i noen år. Helt til den ble nedlagt. Etterhvert ble han lokfører på Thamshavnbanen. Han er også drifsleder for banen. «En flott jobb. Men det kan være slitsomt å bytte sviller på gamlemåten. Banen er jo fredet av Riksantikvaren og alt vi gjør, må være godkjent derfra, forteller han. Thamshavnbanen går mellom Løkken og Bårdshaug. «I gamle dager gjorde denne banen det mulig for folk å reise tur retur Trondheim på en dag, kombinert med dampskip. En tur som til da hadde tatt mange dager, sier museumsdirektør Torbjørn Lefstad.26 min
- Stavkirker over alt Bare i Hallingdalen var det minst 25 stavkirker og i hele landet minst tusen. Pluss : Stavkirker var det over alt, både i Sverige, Danmark og England og mange andre steder. Alle er borte i dag, bortsett fra Norge, hvor det er 28 bevarte stavkirker og i Sverige, hvor Hedared stavkirke er den eneste. Dette sier doktorgradsstipendiat Linn Willetts Borgen fra Universitetet i Oslo, som tar oss med til Torpo stavkirke helt øverst i Hallingdal. Kun kirkeskipet står igjen etter at det ble bygget en ny trekirke helt inntil stavkirken i 1880. Portalen er av typen Sogn/Valdres, og i motsetning til Urnes har dragene på portalen vinger, slik det er flere steder i Europa. Bildehimmel og grav i gulvet - Inne i skipet finner vi en helt spesiell baldakin, en buet bildehimmel over det som en gang var et lektorium,- et bredt podium som gikk tvers over kirkeskipet. Lektoriet er borte, men de flotte takmaleriene stråler fortsatt. I MUSEUM forteller Borgen om hvordan bildene over og bak lektoriet bygger opp en «scenografi» for det som en gang kan ha vært et stort korsalter plassert på "rodeloftet", som er et annet ord for lektoriet. Rode kan her bety korset på Golgata. Direkte under baldakinen er det hugget inn et omriss av et menneske i ett av de brede gulvbordene. - Det ser ut som et lik, et dødt menneske, og det er også funnet beinrester etter en mannsgrav rett under gulvet, sier Borgen. Blikk-kontakt mellom de levende og døde I MUSEUM får vi høre hvordan Borgen tolker symbolene og helheten i kontakten mellom Kristusfiguren i baldakinen og omrisset av den døde personen i gulvet. - Hvis et menneske ligger akkurat der og åpner øynene, ville blikket møtt Kristus i Paradis, sier Borgen. I programmet møter vi kunsthistoriker og doktorgradsstipendiat Linn Willetts Borgen, (UiO), omviser Ingebjørg Tragethon fra Fortidsminneforeningen og programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang lørdag 15/9 2018Torpo stavkirke i HallingdalTorpo stavkirke i HallingdalStavkirker over alt Bare i Hallingdalen var det minst 25 stavkirker og i hele landet minst tusen. Pluss : Stavkirker var det over alt, både i Sverige, Danmark og England og mange andre steder. Alle er borte i dag, bortsett fra Norge, hvor det er 28 bevarte stavkirker og i Sverige, hvor Hedared stavkirke er den eneste. Dette sier doktorgradsstipendiat Linn Willetts Borgen fra Universitetet i Oslo, som tar oss med til Torpo stavkirke helt øverst i Hallingdal. Kun kirkeskipet står igjen etter at det ble bygget en ny trekirke helt inntil stavkirken i 1880. Portalen er av typen Sogn/Valdres, og i motsetning til Urnes har dragene på portalen vinger, slik det er flere steder i Europa. Bildehimmel og grav i gulvet - Inne i skipet finner vi en helt spesiell baldakin, en buet bildehimmel over det som en gang var et lektorium,- et bredt podium som gikk tvers over kirkeskipet. Lektoriet er borte, men de flotte takmaleriene stråler fortsatt. I MUSEUM forteller Borgen om hvordan bildene over og bak lektoriet bygger opp en «scenografi» for det som en gang kan ha vært et stort korsalter plassert på "rodeloftet", som er et annet ord for lektoriet. Rode kan her bety korset på Golgata. Direkte under baldakinen er det hugget inn et omriss av et menneske i ett av de brede gulvbordene. - Det ser ut som et lik, et dødt menneske, og det er også funnet beinrester etter en mannsgrav rett under gulvet, sier Borgen. Blikk-kontakt mellom de levende og døde I MUSEUM får vi høre hvordan Borgen tolker symbolene og helheten i kontakten mellom Kristusfiguren i baldakinen og omrisset av den døde personen i gulvet. - Hvis et menneske ligger akkurat der og åpner øynene, ville blikket møtt Kristus i Paradis, sier Borgen. I programmet møter vi kunsthistoriker og doktorgradsstipendiat Linn Willetts Borgen, (UiO), omviser Ingebjørg Tragethon fra Fortidsminneforeningen og programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang lørdag 15/9 201826 min
- Ved en av bryggene på øya Isegran i Fredrikstad ligger D/S Hvaler. Etter at den ærverdige lokalrutebåten gikk i opplag etter nærmere 90 års tjeneste, var den forfalt dramatisk. Den var nær ved å bli spiker. Nå nærmer fartøyet seg fordums prakt. «Det er mange gode grunner til at dette er et viktig prosjekt, sier Erik Småland hos Riksantikvaren. Han forteller at den er en av mange lokalrutebåter som gikk ut av tjeneste på slutten av 70-tallet. «D/S Hvaler er nær sagt den eneste på Østlandet som er igjen av dem som gikk på kysten, legger Småland til. Restaureringen av «Hvalerbåten» har pågått i 25 år takket være fagkyndige, frivillige som stiller opp hver tirsdag. Da er det et yrende liv på båten. «Det er så fantastisk å se hvor fint det blir, sier Elisabeth Schrader Kristiansen. Faren hennes, Rolf Schrader var legendarisk skipper om bord. Han overtok etter sin far som i sin tur hadde overtatt etter sin far igjen. «Ettersom vi også bodde i D/S Hvalers hjemmehavn på Ed på Kirkeøy, føler jeg at båten er litt vår, sier Schrader Kristiansen. Eine Wiklund er den siste skipperen som førte båten. Han har bidratt med kunnskap om hvordan båten så ut. «Hvalerbåten blir tilbakeført til slik den var i 1948. Jeg tror vi har truffet ganske bra, sier Wicklund. «Alt arbeid som er gjort om bord er skjedd i samråd med Riksantikvaren., forteller lederen i Stiftelsen D/S Hvaler, Knut Alnæs. Han ser fram til at båten kan ansees ferdig restaurert om et drøyt års tid.Dugnad på D/S HvalerDugnad på D/S HvalerVed en av bryggene på øya Isegran i Fredrikstad ligger D/S Hvaler. Etter at den ærverdige lokalrutebåten gikk i opplag etter nærmere 90 års tjeneste, var den forfalt dramatisk. Den var nær ved å bli spiker. Nå nærmer fartøyet seg fordums prakt. «Det er mange gode grunner til at dette er et viktig prosjekt, sier Erik Småland hos Riksantikvaren. Han forteller at den er en av mange lokalrutebåter som gikk ut av tjeneste på slutten av 70-tallet. «D/S Hvaler er nær sagt den eneste på Østlandet som er igjen av dem som gikk på kysten, legger Småland til. Restaureringen av «Hvalerbåten» har pågått i 25 år takket være fagkyndige, frivillige som stiller opp hver tirsdag. Da er det et yrende liv på båten. «Det er så fantastisk å se hvor fint det blir, sier Elisabeth Schrader Kristiansen. Faren hennes, Rolf Schrader var legendarisk skipper om bord. Han overtok etter sin far som i sin tur hadde overtatt etter sin far igjen. «Ettersom vi også bodde i D/S Hvalers hjemmehavn på Ed på Kirkeøy, føler jeg at båten er litt vår, sier Schrader Kristiansen. Eine Wiklund er den siste skipperen som førte båten. Han har bidratt med kunnskap om hvordan båten så ut. «Hvalerbåten blir tilbakeført til slik den var i 1948. Jeg tror vi har truffet ganske bra, sier Wicklund. «Alt arbeid som er gjort om bord er skjedd i samråd med Riksantikvaren., forteller lederen i Stiftelsen D/S Hvaler, Knut Alnæs. Han ser fram til at båten kan ansees ferdig restaurert om et drøyt års tid.26 min
- august 20184 episoder
- «Hulter til bulter» heter utstillingen som har blitt til i et samarbeid mellom arkeologene i Akershus Fylkeskommune, Follo Museum, privatpersoner og Vestby historielag. Midt på torvet i Son, i kjelleren til det gamle tobakkspinneriet kan lokalbefolkningen se funn og gjenstander og historien om «Son under Son» etter flere år med gravearbeider. Eier ikke historien - Det er ikke arkeologene som eier historien, den tilhører de som bor her, sier arkeolog Reidun Aasheim fra Akershus fylkeskommune. Sammen med kollega Marianne Johansson har de to, i samarbeid med historikeren Finn-Einar Eliassen, skrevet boken «Son under Son». Ved å følge nøye med på alle gravearbeidene som har vært i Son sentrum de siste seks-syv årene har de dokumentert og forsket videre på kombinasjonen av historiske og arkeologiske kilder. – Vi skriver ikke en avdeling hver, vi forsøker å smelte sammen arkeologi og historie til en fortelling. Det er helheten vi er ute etter, ikke den vanlige grensen med før og etter 1537, sier de. - Jeg hadde flaks, sier Reidun Aasheim, som fulgte gravearbeidene til et nytt boligfelt på Labo, noen kilometer utenfor Son sentrum. Plutselig dukket det opp et Keramikkskår som ble datert til før reformasjonen, og dermed var4 det automatisk fredet. Da kunne vi sette i gang en større undersøkelse, men det aller meste som kom fram på Labo var etter-reformatoriske funn. Labohesten og lokalt engasjement Det var disse funnene, som sammen med arbeidet i sentrum av Son kunne avdekke hele stedets historie fra sen vikingtid gjennom hansatiden til den gyldne hollendertiden som skapte handelsstedet Son. I MUSEUM forteller Marianne Johansson og Reidun Aasheim om Labo-hesten, som egentlig ikke er funnet av arkeologene, men som likevel har blitt selve symbolet for det historiske Follo. Vi får høre om Labo og Øra og gravingen i sentrum. Og ikke minst møter vi formannen i Vestby historielag, lokalhistoriker og tidsvitne Jørn Svendsen. Han forteller om hvordan det var å vokse opp i Son på 1950-tallet, med en far som var rekefisker. Sendt første gang i NRK P2 lørdag 1/9 2018. Programleder Øyvind ArntsenSon under SonSon under Son«Hulter til bulter» heter utstillingen som har blitt til i et samarbeid mellom arkeologene i Akershus Fylkeskommune, Follo Museum, privatpersoner og Vestby historielag. Midt på torvet i Son, i kjelleren til det gamle tobakkspinneriet kan lokalbefolkningen se funn og gjenstander og historien om «Son under Son» etter flere år med gravearbeider. Eier ikke historien - Det er ikke arkeologene som eier historien, den tilhører de som bor her, sier arkeolog Reidun Aasheim fra Akershus fylkeskommune. Sammen med kollega Marianne Johansson har de to, i samarbeid med historikeren Finn-Einar Eliassen, skrevet boken «Son under Son». Ved å følge nøye med på alle gravearbeidene som har vært i Son sentrum de siste seks-syv årene har de dokumentert og forsket videre på kombinasjonen av historiske og arkeologiske kilder. – Vi skriver ikke en avdeling hver, vi forsøker å smelte sammen arkeologi og historie til en fortelling. Det er helheten vi er ute etter, ikke den vanlige grensen med før og etter 1537, sier de. - Jeg hadde flaks, sier Reidun Aasheim, som fulgte gravearbeidene til et nytt boligfelt på Labo, noen kilometer utenfor Son sentrum. Plutselig dukket det opp et Keramikkskår som ble datert til før reformasjonen, og dermed var4 det automatisk fredet. Da kunne vi sette i gang en større undersøkelse, men det aller meste som kom fram på Labo var etter-reformatoriske funn. Labohesten og lokalt engasjement Det var disse funnene, som sammen med arbeidet i sentrum av Son kunne avdekke hele stedets historie fra sen vikingtid gjennom hansatiden til den gyldne hollendertiden som skapte handelsstedet Son. I MUSEUM forteller Marianne Johansson og Reidun Aasheim om Labo-hesten, som egentlig ikke er funnet av arkeologene, men som likevel har blitt selve symbolet for det historiske Follo. Vi får høre om Labo og Øra og gravingen i sentrum. Og ikke minst møter vi formannen i Vestby historielag, lokalhistoriker og tidsvitne Jørn Svendsen. Han forteller om hvordan det var å vokse opp i Son på 1950-tallet, med en far som var rekefisker. Sendt første gang i NRK P2 lørdag 1/9 2018. Programleder Øyvind Arntsen26 min
- Det finnes fortsatt mange gårder i Norge som har tårn med stabbursklokka intakt. I dag er dette en del av vår kulturhistorie. I gamle dager kom de til gårds for å gjøre driften på gården mer effektiv. Og det var alltid kvinnene som kalte arbeidsfolket inn til mat og ut igjen til arbeid. «Stabbursklokkene var et kommunikasjonsmiddel som folk den gang forsto, sier historiker Frank Meyer. Han har nylig gitt ut boka Norges Lyder. Stabbursklokkene er en viktig lyd i norsk historie. Det var særlig gårder på det sentrale Østlandet som hadde klokker. Gjerne de større gårdene som hadde mange tjenestefolk. «Da traktoren kom, døde tradisjonen med ringing i stabbursklokker ut. Gårdsarbeiderne hørte dem ikke lenger og jordbruket forandret seg, forteller gårdbruker og etnolog Jan Erik Horgen på Horgen gård på Romerike. «Jeg er dårlig til å ringe selv. Det var kvinner som gjorde det. Og de kunne det, sier han. I området er det registrert over 100 stabbursklokker. Og bygdenes kulturbønner vet å ta vare på dem. «Jeg bruker klokka til Olsok – det er det flere som gjør og det kan hende jeg bruker klokka når jeg har selskap på gården, sier Lise Kristensen på Huser gård like ved Vorma. Sendt første gang 25.august 2018. Programleder Jan Henrik IhlebækStabbursklokkerStabbursklokkerDet finnes fortsatt mange gårder i Norge som har tårn med stabbursklokka intakt. I dag er dette en del av vår kulturhistorie. I gamle dager kom de til gårds for å gjøre driften på gården mer effektiv. Og det var alltid kvinnene som kalte arbeidsfolket inn til mat og ut igjen til arbeid. «Stabbursklokkene var et kommunikasjonsmiddel som folk den gang forsto, sier historiker Frank Meyer. Han har nylig gitt ut boka Norges Lyder. Stabbursklokkene er en viktig lyd i norsk historie. Det var særlig gårder på det sentrale Østlandet som hadde klokker. Gjerne de større gårdene som hadde mange tjenestefolk. «Da traktoren kom, døde tradisjonen med ringing i stabbursklokker ut. Gårdsarbeiderne hørte dem ikke lenger og jordbruket forandret seg, forteller gårdbruker og etnolog Jan Erik Horgen på Horgen gård på Romerike. «Jeg er dårlig til å ringe selv. Det var kvinner som gjorde det. Og de kunne det, sier han. I området er det registrert over 100 stabbursklokker. Og bygdenes kulturbønner vet å ta vare på dem. «Jeg bruker klokka til Olsok – det er det flere som gjør og det kan hende jeg bruker klokka når jeg har selskap på gården, sier Lise Kristensen på Huser gård like ved Vorma. Sendt første gang 25.august 2018. Programleder Jan Henrik Ihlebæk26 min
- De kunne ha bygd seg en jernalderlandsby slik vi kjenner det fra for eksempel Danmark. Men de valgte å gjøre det på denne måten. De valgte seg en grend. Det var slik de ville ha det. Gårder av forskjellig størrelse med passe mellomrom. Det er prosjektleder Lars Erik Gjerpe som sier det på denne måten når han skal beskrive det store funnet av treskipede stolpehus, grophus, graver, spor etter gjerder og veier ved den nedlagte jernbanestasjonen på Dilling like sør for Moss. - Her var det antakelig helt ideelle forhold, sier Gjerpe, som peker på den lettdrevne jorda på sydsiden av raet og den relativt korte avstanden til Vannsjø. Det er dobbeltspor, Intercity og Bane NOR som er grunnen til at Kulturhistorisk Museum gjennom to år har flateavdekket mer enn 80 mål i et område som strekker seg rundt 800 meter over kornåkrene i Rygge. Det oppsiktsvekkende og unike er det store antallet hus som er funnet. Mer enn 900 stolpehull forteller om minst 100 langhus. Pluss et interessant funn av flere ansamlinger med grophus. Og plasseringen, sier feltleder Linnea S Johannessen. Når vi legger inn funnene i våre datasystemer se vi en merkelig ansamling av grophus mellom to store langhus. Og så er det noe som ser ut som et gjerde som skiller grophusene fra det ene langhuset. - Her er det både topp og bunn. Både rike og fattige. Slaver og frie bønder, sier Lars Erik Gjerpe. I MUSEUM får vi også høre om funnet av tretten urnegraver og tre branngroper. I tre av gravene var det lagt ned gjenstander. Bjørnetenner og en jernsigd. Pluss et fossil av en braktiopod, en mange millioner år gammel musling. Med i programmet er prosjektleder Lars Erik Gjerpe og feltleder Linnea S Johannessen, begge fra Kulturhistorisk Museum. Programleder Øyvind Arntsen. Programmet ble sendt første gang 18/8 2018.Jernaldergrenda på DillingJernaldergrenda på DillingDe kunne ha bygd seg en jernalderlandsby slik vi kjenner det fra for eksempel Danmark. Men de valgte å gjøre det på denne måten. De valgte seg en grend. Det var slik de ville ha det. Gårder av forskjellig størrelse med passe mellomrom. Det er prosjektleder Lars Erik Gjerpe som sier det på denne måten når han skal beskrive det store funnet av treskipede stolpehus, grophus, graver, spor etter gjerder og veier ved den nedlagte jernbanestasjonen på Dilling like sør for Moss. - Her var det antakelig helt ideelle forhold, sier Gjerpe, som peker på den lettdrevne jorda på sydsiden av raet og den relativt korte avstanden til Vannsjø. Det er dobbeltspor, Intercity og Bane NOR som er grunnen til at Kulturhistorisk Museum gjennom to år har flateavdekket mer enn 80 mål i et område som strekker seg rundt 800 meter over kornåkrene i Rygge. Det oppsiktsvekkende og unike er det store antallet hus som er funnet. Mer enn 900 stolpehull forteller om minst 100 langhus. Pluss et interessant funn av flere ansamlinger med grophus. Og plasseringen, sier feltleder Linnea S Johannessen. Når vi legger inn funnene i våre datasystemer se vi en merkelig ansamling av grophus mellom to store langhus. Og så er det noe som ser ut som et gjerde som skiller grophusene fra det ene langhuset. - Her er det både topp og bunn. Både rike og fattige. Slaver og frie bønder, sier Lars Erik Gjerpe. I MUSEUM får vi også høre om funnet av tretten urnegraver og tre branngroper. I tre av gravene var det lagt ned gjenstander. Bjørnetenner og en jernsigd. Pluss et fossil av en braktiopod, en mange millioner år gammel musling. Med i programmet er prosjektleder Lars Erik Gjerpe og feltleder Linnea S Johannessen, begge fra Kulturhistorisk Museum. Programleder Øyvind Arntsen. Programmet ble sendt første gang 18/8 2018.26 min
- På selve julaften 1717 ba mannskapet sine siste bønner om bord i fregatten «Lossen» før en voldsom storm i Skagerrak knuste skipet mot granittklippene på Hvaler. Ti meter under havflaten i bukta Stolen ytterst på Vesterøy i Ytre Hvaler Nasjonalpark ligger fortsatt restene av skipet, en gang en stolt del av den dansk-norske marine. Vraket av «Lossen» ble liggende i 250 år før det ble funnet og gravd ut av pionerene i norsk undervannsarkeologi. - Lossenfunnet er spektakulært. Og utgravningene som fant sted i 1967 og 1968 ble starten på norsk marinarkeologi, sier Jørgen Johannessen ved Norsk Maritimt Museum. Det var orlogskaptein Rolf Scheen som fant historien om Lossen under et forskningsarbeid i København i 1962. Han var også sentral i arbeidet med å lokalisere vraket. Nærmere 4500 gjenstander ble hentet opp fra havbunnen ved Stolen under utgravningene. Til arkeologenes overraskelse var brorparten av gjenstandene private og sivile. Krittpiper, knapper, treskjeer og pussig nok, mange sko-lester hører med i den rikholdige samlingen som er utstilt på Norsk Maritimt Museum. - Vi hadde forventet å finne flere våpendeler. Noe fant vi, men mesteparten var skipsutstyr og personlige ting. Og det er jo faktisk enda mer spennende fordi det forteller oss mye om livet om bord på skipet, sier professor emeritus, Arne Emil Christensen. Han var utgravningsleder det første året og ser tilbake på prosjektet med stor glede. Dette programmet ble sendt første gang i juni 2011. Programleder Jan Henrik Ihlebæk.Fregatten "Lossen"Fregatten "Lossen"På selve julaften 1717 ba mannskapet sine siste bønner om bord i fregatten «Lossen» før en voldsom storm i Skagerrak knuste skipet mot granittklippene på Hvaler. Ti meter under havflaten i bukta Stolen ytterst på Vesterøy i Ytre Hvaler Nasjonalpark ligger fortsatt restene av skipet, en gang en stolt del av den dansk-norske marine. Vraket av «Lossen» ble liggende i 250 år før det ble funnet og gravd ut av pionerene i norsk undervannsarkeologi. - Lossenfunnet er spektakulært. Og utgravningene som fant sted i 1967 og 1968 ble starten på norsk marinarkeologi, sier Jørgen Johannessen ved Norsk Maritimt Museum. Det var orlogskaptein Rolf Scheen som fant historien om Lossen under et forskningsarbeid i København i 1962. Han var også sentral i arbeidet med å lokalisere vraket. Nærmere 4500 gjenstander ble hentet opp fra havbunnen ved Stolen under utgravningene. Til arkeologenes overraskelse var brorparten av gjenstandene private og sivile. Krittpiper, knapper, treskjeer og pussig nok, mange sko-lester hører med i den rikholdige samlingen som er utstilt på Norsk Maritimt Museum. - Vi hadde forventet å finne flere våpendeler. Noe fant vi, men mesteparten var skipsutstyr og personlige ting. Og det er jo faktisk enda mer spennende fordi det forteller oss mye om livet om bord på skipet, sier professor emeritus, Arne Emil Christensen. Han var utgravningsleder det første året og ser tilbake på prosjektet med stor glede. Dette programmet ble sendt første gang i juni 2011. Programleder Jan Henrik Ihlebæk.26 min