Museum - et program om norsk historie
Det Hanseatiske Museum
Det Hanseatiske Museum
Det Hanseatiske Museum
Hør episoden26 min
- Kategori:
- Dokumentar
- Format:
- Podkast
- Lengde:
- 26 min
- Dato:
- 4. juni 2019
Andre har også hørt
- juni 20195 episoder
- Orknøyjarlen Magnus Erlendsson ble drept av søskenbarnet sitt på øya Egilsay på Orknøyene 14.april 1115. Denne dagen har senere blitt feiret som Magnusmesse i det katolske Norden, og St.Magnus er ble i middelaldeleren regnet som en norsk helgen, selv om han ellers ses på som skotsk. I Kirkwall står en stor, rød katedral i stein og tegl til hans minne. Den ble reist midt på 1100-tallet og har vært i kontinuerlig bruk siden. Vikinger møtte pictere Arven fra vikingene og den norrøne innvandringen er en viktig del av orkadienes identitet, og i MUSEUM forteller den skotske arkeologen Andy Heald om det folkeslaget med den rike kulturen som allerede bodde på øyene da den norrøne innvandringen startet. Hunterford-brosjen Picterne er nevnt i romerske kilder i år 297, men er en del av den keltisk-etniske folkegruppen som alltid har bodd i dette området. På Nasjonalmuseet i Skottland i Edinburgh, viser Heald fram en rekke pictiske gjenstander, blant annet Hunterford-brosjen i gull, sølv og rav, som har fått runeinnskrifter påført på baksiden; ”Melbrigda eide denne ”. – Når blir en viking en viking, spør Heald, som påviser hvordan den norrøne kulturen fikk massiv påvirkning fra det langt mer utviklede og sofistikerte samfunnet vikingene møtte på Orknøyene. Dette programmet ble sendt første gang i 2007, som del 3 i reportasjeserie fra Orknøyene med blant andre Terje Spurkland. Programleder Øyvind Arntsen. Alle programmene ligegr fortsatt på disse sidene.Pictere og vikingerPictere og vikingerOrknøyjarlen Magnus Erlendsson ble drept av søskenbarnet sitt på øya Egilsay på Orknøyene 14.april 1115. Denne dagen har senere blitt feiret som Magnusmesse i det katolske Norden, og St.Magnus er ble i middelaldeleren regnet som en norsk helgen, selv om han ellers ses på som skotsk. I Kirkwall står en stor, rød katedral i stein og tegl til hans minne. Den ble reist midt på 1100-tallet og har vært i kontinuerlig bruk siden. Vikinger møtte pictere Arven fra vikingene og den norrøne innvandringen er en viktig del av orkadienes identitet, og i MUSEUM forteller den skotske arkeologen Andy Heald om det folkeslaget med den rike kulturen som allerede bodde på øyene da den norrøne innvandringen startet. Hunterford-brosjen Picterne er nevnt i romerske kilder i år 297, men er en del av den keltisk-etniske folkegruppen som alltid har bodd i dette området. På Nasjonalmuseet i Skottland i Edinburgh, viser Heald fram en rekke pictiske gjenstander, blant annet Hunterford-brosjen i gull, sølv og rav, som har fått runeinnskrifter påført på baksiden; ”Melbrigda eide denne ”. – Når blir en viking en viking, spør Heald, som påviser hvordan den norrøne kulturen fikk massiv påvirkning fra det langt mer utviklede og sofistikerte samfunnet vikingene møtte på Orknøyene. Dette programmet ble sendt første gang i 2007, som del 3 i reportasjeserie fra Orknøyene med blant andre Terje Spurkland. Programleder Øyvind Arntsen. Alle programmene ligegr fortsatt på disse sidene.26 min
- Som to enorme armer som strekker seg ut i Oslofjorden blir havneanlegget ved Borreparken synlig på databildene etter omfattende scanning fra fly og bruk av georadar på bakken. Hver av armene er minst 200 meter lange. Bredden kan være opp til 10 meter og de enorme bryggefundamentene er rundt 3,5 m høye. Da de ble bygget var vannstanden høyere enn i dag, og mest sannsynlig har bryggefundamentene ligget omtrent på havnivå for to tusen år siden. - Det kan ha vært en tømmerkonstruksjon på toppen av bryggefundamentene og vi ser tydelig på LIDAR-bildene at det også var en slags kanal, en fordypning midt mellom de to armene. Vi tenker at det kanskje var selve havnebassenget og at båter av Oseberg- og Gokstadtypen kunne seile helt inn til der vi finner de store haugene i dag, sier arkeolog Terje Gansum. Større enn haugene Bryggefundamentene består av morenestein fra raet og er definitivt menneskeskapt, selv om vi kanskje alltid har trodd at det var natur, sier Gansum. Anlegget ble oppdaget da Gansums kolleger fra Ludvig Boltzman Institute i Østerrike kom på besøk for å følge georadarundersøkelsene. - Det er jo merkelig at det måtte en geolog fra Østerrike til å se dette, sier Gansum, som nå mener at selve bryggeanlegget er noe av det mest arbeidskrevende som er blitt gjort i Borre. Det er jo ikke lenger haugene som er det største her, sier han. Dateringen av anlegget er foreløpig på forskningsstadiet, men geologen fra Østerrike mente at den nederste delen av anlegget var påbegynt i bronsealderen. I MUSEUM forteller Gansum også om de enorme hallene som georadarundersøkelsene har avdekket fra 2007 og fram til i dag. - Vi vet nå om to områder med til sammen fire store haller. Den største var på 63 x 14 meter. På tross av alt dette var det avtrykket etter et vikingskip på 16-17 meter som tok all oppmerksomheten da georadarundersøkelsene ble presentert. Og vikingskipet er jo veldig interessant. Ikke ved at det er trolig at det finnes noe tre eller organisk materiale igjen. - Det spennende er jo at skipet kanskje ikke var hauglagt. Vi tror kanskje at stevnene sto ute i det fri og at det bare var midten av skipet som var tildekket, sier Gansum. En helt ny måte å tenke haug på. Sendt første gang 22.juni 2019. Med Terje Gansum, arkeolog og seksjonssjef for Kulturarv i Vestfold Fylkeskommune. Programleder Øyvind Arntsen.Skip i BorreparkenSkip i BorreparkenSom to enorme armer som strekker seg ut i Oslofjorden blir havneanlegget ved Borreparken synlig på databildene etter omfattende scanning fra fly og bruk av georadar på bakken. Hver av armene er minst 200 meter lange. Bredden kan være opp til 10 meter og de enorme bryggefundamentene er rundt 3,5 m høye. Da de ble bygget var vannstanden høyere enn i dag, og mest sannsynlig har bryggefundamentene ligget omtrent på havnivå for to tusen år siden. - Det kan ha vært en tømmerkonstruksjon på toppen av bryggefundamentene og vi ser tydelig på LIDAR-bildene at det også var en slags kanal, en fordypning midt mellom de to armene. Vi tenker at det kanskje var selve havnebassenget og at båter av Oseberg- og Gokstadtypen kunne seile helt inn til der vi finner de store haugene i dag, sier arkeolog Terje Gansum. Større enn haugene Bryggefundamentene består av morenestein fra raet og er definitivt menneskeskapt, selv om vi kanskje alltid har trodd at det var natur, sier Gansum. Anlegget ble oppdaget da Gansums kolleger fra Ludvig Boltzman Institute i Østerrike kom på besøk for å følge georadarundersøkelsene. - Det er jo merkelig at det måtte en geolog fra Østerrike til å se dette, sier Gansum, som nå mener at selve bryggeanlegget er noe av det mest arbeidskrevende som er blitt gjort i Borre. Det er jo ikke lenger haugene som er det største her, sier han. Dateringen av anlegget er foreløpig på forskningsstadiet, men geologen fra Østerrike mente at den nederste delen av anlegget var påbegynt i bronsealderen. I MUSEUM forteller Gansum også om de enorme hallene som georadarundersøkelsene har avdekket fra 2007 og fram til i dag. - Vi vet nå om to områder med til sammen fire store haller. Den største var på 63 x 14 meter. På tross av alt dette var det avtrykket etter et vikingskip på 16-17 meter som tok all oppmerksomheten da georadarundersøkelsene ble presentert. Og vikingskipet er jo veldig interessant. Ikke ved at det er trolig at det finnes noe tre eller organisk materiale igjen. - Det spennende er jo at skipet kanskje ikke var hauglagt. Vi tror kanskje at stevnene sto ute i det fri og at det bare var midten av skipet som var tildekket, sier Gansum. En helt ny måte å tenke haug på. Sendt første gang 22.juni 2019. Med Terje Gansum, arkeolog og seksjonssjef for Kulturarv i Vestfold Fylkeskommune. Programleder Øyvind Arntsen.26 min
- «Å hjemme seg» - Sigrid Undsets Bjerkebæk I år er det ett hundre år siden Sigrid Undset slo seg ned på Lillehammer. Hun hadde to barn, det tredje var på vei og mannen etterlot hun i Kristiania. Nå sto Kristin Lavransdatter og Bjerkebæk for tur. Men hvorfor Lillehammer ? - Si det, sier museumskonservator Bente Forberg. Hva vet vi egentlig om ekteskapet med maleren Anders Svarstad ? Han ble i hvert fall igjen på Kampen i Kristiania. Kanskje var det at hun hadde gode venner her fra tiden i Roma ? Hun kom nær det området hun valgte som hjemtraktene til Kristin. Og kanskje var det nærheten til friluftsmuseet på Maihaugen, med autentiske middelalderhus og miljøer som kunne vært kulisser i romantrilogien om Kristian Lavransdatter, sier Forberg. I MUSEUM forteller Bente Forberg og Cecilie Skeide fra Lillehammer Museum og de to nye utstillingene som nettopp har åpnet. Den ene er på Bjerkebæk og handler om Sigrid Undsets reiser. Den andre er en kunst- design og interiørutstilling på Lillehammer kunstmuseum som skildrer de kunst og kulturimpulsene som preget Sigrid Undsets liv og diktning. «Å hjemme seg» - Den tittelen fikk vi hjelp til fra Sigrid Undset selv, sier kurator Cecilie Skeide. I både brev og romaner bruker Sigrid Undset det uttrykket. Slik jeg tolker det skaper hun et rede når hun «hjemmer seg» . Der kan hun føle seg hjemme, være trygg og kunne gro og være kreativ. Og det er ikke bare hjemme på Bjerkebæk hun «hjemmer seg». Det er på hotellrom på reiser og i eksil i New York. Da henter hun inn potteplanter, små duppeditter, bøker og fotografier og skaper de rammene hun trenger, sier Skeide. Hundreårsmarkeringen av at Sigrid Undset flyttet til Lillehammer finner vi også i «gjestehuset» på Bjerkebæk. Det er et lite rom, bare 20 kvadratmeter, men der er det funnet plass til sju reiser verden rundt. Blant annet det fem år lange eksiloppholdet i New York under krigen da hun bodde på Hotell Margaret i 97 Columbia Heights i Brooklyn. «Det er fornyes man skal når man reiser» heter utstillingen, det samme Sigrid Undset hadde som motto for sine mange studiereiser. - Helt siden 1997 har vi hatt et rom på Maihaugen med en mengde av Sigrid Undsets esker og arkivsaker. Nå har vi endelig fått tid til å gå gjennom alt og noe av det vi fant viser vi for første gang på denne utstillingen, sier Forberg. Sendt første gang lørdag 15.juni 2019. Programleder Øyvind Arntsen. Med Cecilie Skeide og Bente Forberg. Stemmene til Sigrid Undset og Hans Bendict Undset Svarstad fra NRKs arkiv."Å hjemme seg""Å hjemme seg"«Å hjemme seg» - Sigrid Undsets Bjerkebæk I år er det ett hundre år siden Sigrid Undset slo seg ned på Lillehammer. Hun hadde to barn, det tredje var på vei og mannen etterlot hun i Kristiania. Nå sto Kristin Lavransdatter og Bjerkebæk for tur. Men hvorfor Lillehammer ? - Si det, sier museumskonservator Bente Forberg. Hva vet vi egentlig om ekteskapet med maleren Anders Svarstad ? Han ble i hvert fall igjen på Kampen i Kristiania. Kanskje var det at hun hadde gode venner her fra tiden i Roma ? Hun kom nær det området hun valgte som hjemtraktene til Kristin. Og kanskje var det nærheten til friluftsmuseet på Maihaugen, med autentiske middelalderhus og miljøer som kunne vært kulisser i romantrilogien om Kristian Lavransdatter, sier Forberg. I MUSEUM forteller Bente Forberg og Cecilie Skeide fra Lillehammer Museum og de to nye utstillingene som nettopp har åpnet. Den ene er på Bjerkebæk og handler om Sigrid Undsets reiser. Den andre er en kunst- design og interiørutstilling på Lillehammer kunstmuseum som skildrer de kunst og kulturimpulsene som preget Sigrid Undsets liv og diktning. «Å hjemme seg» - Den tittelen fikk vi hjelp til fra Sigrid Undset selv, sier kurator Cecilie Skeide. I både brev og romaner bruker Sigrid Undset det uttrykket. Slik jeg tolker det skaper hun et rede når hun «hjemmer seg» . Der kan hun føle seg hjemme, være trygg og kunne gro og være kreativ. Og det er ikke bare hjemme på Bjerkebæk hun «hjemmer seg». Det er på hotellrom på reiser og i eksil i New York. Da henter hun inn potteplanter, små duppeditter, bøker og fotografier og skaper de rammene hun trenger, sier Skeide. Hundreårsmarkeringen av at Sigrid Undset flyttet til Lillehammer finner vi også i «gjestehuset» på Bjerkebæk. Det er et lite rom, bare 20 kvadratmeter, men der er det funnet plass til sju reiser verden rundt. Blant annet det fem år lange eksiloppholdet i New York under krigen da hun bodde på Hotell Margaret i 97 Columbia Heights i Brooklyn. «Det er fornyes man skal når man reiser» heter utstillingen, det samme Sigrid Undset hadde som motto for sine mange studiereiser. - Helt siden 1997 har vi hatt et rom på Maihaugen med en mengde av Sigrid Undsets esker og arkivsaker. Nå har vi endelig fått tid til å gå gjennom alt og noe av det vi fant viser vi for første gang på denne utstillingen, sier Forberg. Sendt første gang lørdag 15.juni 2019. Programleder Øyvind Arntsen. Med Cecilie Skeide og Bente Forberg. Stemmene til Sigrid Undset og Hans Bendict Undset Svarstad fra NRKs arkiv.26 min
- De kristne høytidsdagene ved påske og pinse henger nøye sammen med den jødiske festkalenderen og ikke minst eldgamle tradisjoner knyttet til månefaser, natur, jordbruk og innhøsting. - Pinsen har vi jo fra den lille historieboken disippelen Lukas skrev i Apostlenes gjerninger, sier kirkehistoriker Jan Schumacher. I Museum forteller Schumacher om kirketradisjoner knyttet til det hellige kors og forteller hvordan påsken slutter når pinsen er over. Da starter det alminnelige kirkeåret og alt som var fortettet i påsken og pinsen skal utfoldes uke etter uke i gudstjenestene. Og i den katolske kirke kommer jo også helgenenes festdager innimellom, sier Schumacher. Crux Fidelis, det trofaste kors er et dikt og en melodi som antakelig går helt tilbake til det fjerde århundre og dikteren Venantius Fortunantus. Det er starten på en tradisjon som kommer fra den tidlige, angelsaksiske kristendommen hvor selve korset spiller en sentral rolle i gudstjenesten. Fra 900-tallet er også kvadet «Drømmen om korset» kjent. I MUSEUM forteller Schumacher om symbolikken i korstradisjonene og vi ser nærmere på Ruthwellkorset fra 700-tallet i en landsbykirke i Skottland. Dette korset har både latinsk tekst og angelsaksiske runer pluss mange relieffer. Sendt første gang 8/6 2019. Programleder Øyvind ArntsenCrux Fidelis og pinseCrux Fidelis og pinseDe kristne høytidsdagene ved påske og pinse henger nøye sammen med den jødiske festkalenderen og ikke minst eldgamle tradisjoner knyttet til månefaser, natur, jordbruk og innhøsting. - Pinsen har vi jo fra den lille historieboken disippelen Lukas skrev i Apostlenes gjerninger, sier kirkehistoriker Jan Schumacher. I Museum forteller Schumacher om kirketradisjoner knyttet til det hellige kors og forteller hvordan påsken slutter når pinsen er over. Da starter det alminnelige kirkeåret og alt som var fortettet i påsken og pinsen skal utfoldes uke etter uke i gudstjenestene. Og i den katolske kirke kommer jo også helgenenes festdager innimellom, sier Schumacher. Crux Fidelis, det trofaste kors er et dikt og en melodi som antakelig går helt tilbake til det fjerde århundre og dikteren Venantius Fortunantus. Det er starten på en tradisjon som kommer fra den tidlige, angelsaksiske kristendommen hvor selve korset spiller en sentral rolle i gudstjenesten. Fra 900-tallet er også kvadet «Drømmen om korset» kjent. I MUSEUM forteller Schumacher om symbolikken i korstradisjonene og vi ser nærmere på Ruthwellkorset fra 700-tallet i en landsbykirke i Skottland. Dette korset har både latinsk tekst og angelsaksiske runer pluss mange relieffer. Sendt første gang 8/6 2019. Programleder Øyvind Arntsen26 min
- Det Hanseatiske Museum var fram til for få år siden det eneste Hansamuseet i Europa. Det holder til i den praktfulle Finnegaarden på Bryggen. Nå må gården reves og restaureres. Først om seks år vil Det Hanseatiske Museum åpne dørene igjen. «Schøtstuene er nå interimmuseum. Nå har vi seks år på oss til å tenke ut hvordan det «nye» museet skal blir, sier nestleder Tom Hellers. Bergen er ingen hansaby, men et såkalt hansakontor. Fra midten av 1300-tallet drev tyske handelsmenn sin virksomhet på Bryggen. De importerte salt og korn til Norge. De kjøpte tørrfisk og eksporterte den til kontinentet. Det var en svært viktig handelsorganisasjon. «I tillegg tok tyskerne med seg europeisk kultur og språk til Bergen – og ikke minst hadde de med seg religiøse impulser, sier professor i historie, Geir Atle Ersland. Ersland blir brukt som rådgiver når nå sjansen har bydd seg til å etablere det «nye» hanseatiske museet i Bergen. Nå er det Schøtstuene rett nedenfor Mariakirken – hansakjøpmennenes kirke – som fungerer som interimmuseum. Stuene tilhører også museet. I årene fremover vil det utvikles utstillinger i stuene, slik at turister og andre fortsatt kan få innblikk i denne helt spesielle og viktige historien i Bergen og for landet. Det finnes et hansamuseum til i Europa. Det ligger i hansabyenes mor – Lübeck. Geir Atle Ersland var også rådgiver under etableringen av dette museet.Det Hanseatiske MuseumDet Hanseatiske MuseumDet Hanseatiske Museum var fram til for få år siden det eneste Hansamuseet i Europa. Det holder til i den praktfulle Finnegaarden på Bryggen. Nå må gården reves og restaureres. Først om seks år vil Det Hanseatiske Museum åpne dørene igjen. «Schøtstuene er nå interimmuseum. Nå har vi seks år på oss til å tenke ut hvordan det «nye» museet skal blir, sier nestleder Tom Hellers. Bergen er ingen hansaby, men et såkalt hansakontor. Fra midten av 1300-tallet drev tyske handelsmenn sin virksomhet på Bryggen. De importerte salt og korn til Norge. De kjøpte tørrfisk og eksporterte den til kontinentet. Det var en svært viktig handelsorganisasjon. «I tillegg tok tyskerne med seg europeisk kultur og språk til Bergen – og ikke minst hadde de med seg religiøse impulser, sier professor i historie, Geir Atle Ersland. Ersland blir brukt som rådgiver når nå sjansen har bydd seg til å etablere det «nye» hanseatiske museet i Bergen. Nå er det Schøtstuene rett nedenfor Mariakirken – hansakjøpmennenes kirke – som fungerer som interimmuseum. Stuene tilhører også museet. I årene fremover vil det utvikles utstillinger i stuene, slik at turister og andre fortsatt kan få innblikk i denne helt spesielle og viktige historien i Bergen og for landet. Det finnes et hansamuseum til i Europa. Det ligger i hansabyenes mor – Lübeck. Geir Atle Ersland var også rådgiver under etableringen av dette museet.26 min
- mai 20194 episoder
- En kulturhistorisk sensasjon. I løpet av snaue to år har tre menn nær sagt doblet antallet kjente helleristningsfelt i Østfold. Fra før hadde helleristningsfylket Østfold registrert omkring 500 felt. Nå nærmer det seg 800. «Vår måte å lete etter helleristninger blir stadig bedre. Vi lærer av erfaring. Og de fleste funnene blir gjort etter ganske grundig og systematisk planlegging, sier Lars Ole Klavestad, Tormod Fjeld og Magnus Tangen. De tre bedyrer at dette er deres store hobby. Men den kommer ikke ut av ingenting. Lars Ole Klavestad er landskapsarkitekt og har i mange år arbeidet fore Fylkeskonservatoren i Østfold fylkeskommune. Magnus Tangen er arkeolog ved Kulturhistorisk museum i Oslo og har for tiden ansvaret for helleristninger i museets nedslagsfelt. Tormod Fjel er grafisk designer. Hans interesse er vekket over hva han har lest om de to andre i gruppa. Alle tre er friluftsinteresser te mennesker. «Det er faktisk oppsiktsvekkende det vi har vært med på så langt. I Norge er det ingen som har gjort eller gjør noe lignende. For oss er denne hobbyen en stor berikelse. Det er en kombinasjon av nattlige naturopplevelser og den spennende analysen av terreng. Vi må jo tenke landskapet med en helt annen vannstand, enn den er i dag. Og vi har truffet bra. Og det skjedde også denne gang når Museum var med. For under en mosegrodd og løvdekket bergflate koster de fram et felt med to skip, en fugl og en rekke skålgroper. En forunderlig opplevelse. Trolig er det første gang på minst 2000 år at mennesker ser denne bergkunsten. «Pulsen går alltid litt fortere under slik hendelser. Vi gleder oss like mye hver gang, sier de tre. Programleder, Jan Henrik IhlebækHelleristningsjegerneHelleristningsjegerne En kulturhistorisk sensasjon. I løpet av snaue to år har tre menn nær sagt doblet antallet kjente helleristningsfelt i Østfold. Fra før hadde helleristningsfylket Østfold registrert omkring 500 felt. Nå nærmer det seg 800. «Vår måte å lete etter helleristninger blir stadig bedre. Vi lærer av erfaring. Og de fleste funnene blir gjort etter ganske grundig og systematisk planlegging, sier Lars Ole Klavestad, Tormod Fjeld og Magnus Tangen. De tre bedyrer at dette er deres store hobby. Men den kommer ikke ut av ingenting. Lars Ole Klavestad er landskapsarkitekt og har i mange år arbeidet fore Fylkeskonservatoren i Østfold fylkeskommune. Magnus Tangen er arkeolog ved Kulturhistorisk museum i Oslo og har for tiden ansvaret for helleristninger i museets nedslagsfelt. Tormod Fjel er grafisk designer. Hans interesse er vekket over hva han har lest om de to andre i gruppa. Alle tre er friluftsinteresser te mennesker. «Det er faktisk oppsiktsvekkende det vi har vært med på så langt. I Norge er det ingen som har gjort eller gjør noe lignende. For oss er denne hobbyen en stor berikelse. Det er en kombinasjon av nattlige naturopplevelser og den spennende analysen av terreng. Vi må jo tenke landskapet med en helt annen vannstand, enn den er i dag. Og vi har truffet bra. Og det skjedde også denne gang når Museum var med. For under en mosegrodd og løvdekket bergflate koster de fram et felt med to skip, en fugl og en rekke skålgroper. En forunderlig opplevelse. Trolig er det første gang på minst 2000 år at mennesker ser denne bergkunsten. «Pulsen går alltid litt fortere under slik hendelser. Vi gleder oss like mye hver gang, sier de tre. Programleder, Jan Henrik Ihlebæk26 min
- Det er noe spesielt med 17. maifeiringen i Bergen. Trønderne var tidligere ute, men bergenserne har tatt igjen med salutter og vardebrenning, avdukinger, fire prosesjoner, vikingskip, stolpeklatring og kapproing. Alt med lange tradisjoner. «Vi elsker tradisjoner og fest, sier 17. maikomiteens leder, Erik Næsgaard. Universitetsbibliotekar Bjørn Arvid Bagge har befattet seg mye med 17. mai-historien i Bergen. Ja, han har skrevet en stor bok om feiringen. «Bergenserne var konservative og kongetro. Så når Karl Johan ikke ønsket 17. mai-feiring, så feiret de ikke her i byen. Men feiringen kom desto sterkere tilbake, forteller Bagge. Et særtrekk ved feiringen er at 17. mai er blitt brukt til avdukingsdag av statuer av byens store sønner. Wilhelm Frimann Koren Christie, Ole Bull og Christian Michelsen, er alle avduket under stor festivitas i byen. Alle viktige navn i norsk historie. I dag legges det ned kranser ved statuene. I tillegg ble også statuen av Bjørnstierne Bjørnsson, avduket på 17. mai i 1917. Og like før midnatt – da flærrer fyrverkeriet over byen og festdagen er over.Bergensk 17. maiBergensk 17. maiDet er noe spesielt med 17. maifeiringen i Bergen. Trønderne var tidligere ute, men bergenserne har tatt igjen med salutter og vardebrenning, avdukinger, fire prosesjoner, vikingskip, stolpeklatring og kapproing. Alt med lange tradisjoner. «Vi elsker tradisjoner og fest, sier 17. maikomiteens leder, Erik Næsgaard. Universitetsbibliotekar Bjørn Arvid Bagge har befattet seg mye med 17. mai-historien i Bergen. Ja, han har skrevet en stor bok om feiringen. «Bergenserne var konservative og kongetro. Så når Karl Johan ikke ønsket 17. mai-feiring, så feiret de ikke her i byen. Men feiringen kom desto sterkere tilbake, forteller Bagge. Et særtrekk ved feiringen er at 17. mai er blitt brukt til avdukingsdag av statuer av byens store sønner. Wilhelm Frimann Koren Christie, Ole Bull og Christian Michelsen, er alle avduket under stor festivitas i byen. Alle viktige navn i norsk historie. I dag legges det ned kranser ved statuene. I tillegg ble også statuen av Bjørnstierne Bjørnsson, avduket på 17. mai i 1917. Og like før midnatt – da flærrer fyrverkeriet over byen og festdagen er over.26 min
- “Anglo-Saxon Kingdoms, art, word, war” het en storslått utstilling som ble vist på British Library våren 2019. Køene sto flere hundre meter ut i gaten forbi Kings Cross Station og perrong 9 og trekvart i London hver eneste dag, og alt var utsolgt. Hvorfor ? - De anglosaksiske kongedømmene var selve starten på alt som er britisk i dag, sier kurator Claire Breay på British Library. Hun har ledet et stort prosjekt hvor dokumenter, bøker og gjenstander fra hele den Anglo-Saksiske perioden på De britiske øyer har blitt samlet. - Kontakten med det kontinentale Europa, idéene som fulgte med alle de forskjellige innvandrings- erobrings og bosettingsbølgene. Det er røttene våre, og de kan ikke skilles fra den europeiske felleskulturen. sier hun. Men legger fort til at det ikke er ment som noen kommentar til Brexit. British Library skal ikke ha noen mening i slike saker. Anglo-Skandinavia I MUSEUMs vandring rundt på utstillingen er det seniorarkivar Jo Rune Ugulen Kristiansen fra Arkivverket i Bergen som er vår veiviser. Han er middelalderhistoriker og har selv sittet mange ganger på lesesalene her. - Jeg jobber jo vanligvis med yngre dokumenter, sier Kristiansen, som har et spesielt ansvar for de aller eldste, håndskrevne dokumentene i Arkivverket. Men her, sier Kristiansen, kan vi møte mange av navnene vi kjenner fra de norrøne sagaene i samtidige, autentiske kilder. Mot slutten av den Anglo-Saksiske perioden, på 900 og 1000-tallet, var innslaget av skandinaviske erobrere, handelsmenn og bønder, med andre ord vikingene, så stort på De britiske øyer at det er riktig å kalle den delen av perioden for Anglo-Skandinavisk. Og i dokumenter, håndskrevne bøker, avtaler og tegninger møter vi blant andre kong Knut den mektige og hans dronning Emma. Knut var sønnesønn av Harald Blåtann, sønn av Svein Tjugskjegg som erobret England og ble selv en av Europas mektigste konger med hele sitt Nordsjørike , inkludert Norge. På utstillingen kan vi blant annet finne en hel «lovtale», en bok på latin, som forteller om dronning Emma og kong Knuts liv. I «Enconium Emma Reginae» fra 1041 finner vi også en tegning som viser de to. Av de eldste dokumentene som forteller om vikingenes England på utstillingen er lovteksten som regulerer forholdet mellom Alfred den store og vikingkongen Guthrum. Den er antakelig fra ca 890 og viser starten på det som senere ble Danelagen og det danske og skandinaviske kongedømmet på De britiske øyer. Medvirkende: Curator Claire Breay, British Library, seniorarkivar Jo Rune Ugulen Kristiansen, Arkivverket, Bergen. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 11/5 2019Anglo-Saxiske kongedømmerAnglo-Saxiske kongedømmer“Anglo-Saxon Kingdoms, art, word, war” het en storslått utstilling som ble vist på British Library våren 2019. Køene sto flere hundre meter ut i gaten forbi Kings Cross Station og perrong 9 og trekvart i London hver eneste dag, og alt var utsolgt. Hvorfor ? - De anglosaksiske kongedømmene var selve starten på alt som er britisk i dag, sier kurator Claire Breay på British Library. Hun har ledet et stort prosjekt hvor dokumenter, bøker og gjenstander fra hele den Anglo-Saksiske perioden på De britiske øyer har blitt samlet. - Kontakten med det kontinentale Europa, idéene som fulgte med alle de forskjellige innvandrings- erobrings og bosettingsbølgene. Det er røttene våre, og de kan ikke skilles fra den europeiske felleskulturen. sier hun. Men legger fort til at det ikke er ment som noen kommentar til Brexit. British Library skal ikke ha noen mening i slike saker. Anglo-Skandinavia I MUSEUMs vandring rundt på utstillingen er det seniorarkivar Jo Rune Ugulen Kristiansen fra Arkivverket i Bergen som er vår veiviser. Han er middelalderhistoriker og har selv sittet mange ganger på lesesalene her. - Jeg jobber jo vanligvis med yngre dokumenter, sier Kristiansen, som har et spesielt ansvar for de aller eldste, håndskrevne dokumentene i Arkivverket. Men her, sier Kristiansen, kan vi møte mange av navnene vi kjenner fra de norrøne sagaene i samtidige, autentiske kilder. Mot slutten av den Anglo-Saksiske perioden, på 900 og 1000-tallet, var innslaget av skandinaviske erobrere, handelsmenn og bønder, med andre ord vikingene, så stort på De britiske øyer at det er riktig å kalle den delen av perioden for Anglo-Skandinavisk. Og i dokumenter, håndskrevne bøker, avtaler og tegninger møter vi blant andre kong Knut den mektige og hans dronning Emma. Knut var sønnesønn av Harald Blåtann, sønn av Svein Tjugskjegg som erobret England og ble selv en av Europas mektigste konger med hele sitt Nordsjørike , inkludert Norge. På utstillingen kan vi blant annet finne en hel «lovtale», en bok på latin, som forteller om dronning Emma og kong Knuts liv. I «Enconium Emma Reginae» fra 1041 finner vi også en tegning som viser de to. Av de eldste dokumentene som forteller om vikingenes England på utstillingen er lovteksten som regulerer forholdet mellom Alfred den store og vikingkongen Guthrum. Den er antakelig fra ca 890 og viser starten på det som senere ble Danelagen og det danske og skandinaviske kongedømmet på De britiske øyer. Medvirkende: Curator Claire Breay, British Library, seniorarkivar Jo Rune Ugulen Kristiansen, Arkivverket, Bergen. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 11/5 201926 min
- Med bedehuset på den ene siden av veien og arbeiderbevegelsens forsamlingslokale på den andre, var det ikke lang vei fra frelse til fortapelse. - Her var det dansefester i helgene, arbeiderbevegelsens studiesirkler og møter i løpet av uka og ikke minst, Hakke Hakkespett og iskremen Pin-Up til alle barna på 1.mai. Pin-Up’en var pakket i tørris, og den kunne vi ha det moro med etter at iskremen var spist opp. Og 16mm filmen som vi barna skulle se på 1.mai, den røk som regel bestandig. Det er Museums programleder Jan Henrik Ihlebæk som forteller om hvordan det var i gata der forsamlingslokalet Folkvang fortsatt ligger. For mange er dette stedet kjent som der landsfader Einar Gerhardsen tok avstand fra kommunistene i Norge. Det skjedde i den berømte «Kråkerøytalen» i februar 1948, like etter at Sovjetunionen hadde invadert Tsjekkoslovakia. Talen ble innledningen til en helt ny tid i norsk arbeiderbevegelse. Men i MUSEUM er det ikke de politiske følgene av talen det handler om, mer et slags nostalgisk dykk tilbake i tiden og et blikk på hvordan Folkvang i dag er innhentet av «den nye tid». Restaurert på utsiden og forvandlet til leiligheter i den høye prisklasse på innsiden. I programmet får vi også høre klipp fra NRKs historiske arkiv, hvor blant andre de lokale tidsvitnene. Ap-veteranen Steinar Brynhildsen og mangeårig NKP’er, Odd Ragnar Kristiansen, forteller om hvordan det var å være til stede og høre Gerhardsen tale i 1948 og hvordan politiets overvåking av kommunister startet. Klippene er hentet fra et program Jan Birger Arentz laget i 2004. Fra arkivet hører vi også Einar Gerhardsen selv tale på Folkvang. I 1988 kom Gerhardsen nemlig tilbake til Kråkerøy, og det ble gjort et amatøropptak på kassettspiller som vi får høre utdrag fra. I MUSEUM banker vi på døren til Folkvang og seilmaker Synnøve Bråthen slipper oss inn. Der det før var grupperom er det nå systue for seil og i hovedsalen er alt forandret. Nå er det gipsplater, nye gulv, bad og elektriske ledninger. Det skal bli leiligheter i høy prisklasse. - På utsiden er det gjort et flott arbeide, hele fasaden skal restaureres tilbake til slik det var i mellomkrigstiden da huset ble bygget. Men inni er alt annerledes, sier Synnøve Bråthen, som ennå har noen måneder igjen før også hennes seilverksted med utsikt mot Glomma, Nøkledypet båthavn og Gamlebyen blir gjort om til leiligheter. Medvirkende: Synnøve Bråthe. Fra NRKs radioarkiv : Odd Ragnar Kristiansen, Steinar Brynildsen og Einar Gerhardsen. Programledere : Jan Henrik Ihlebæk og Øyvind Arntsen. Sendt første gang 1.mai 2019Folkvang på KråkerøyFolkvang på KråkerøyMed bedehuset på den ene siden av veien og arbeiderbevegelsens forsamlingslokale på den andre, var det ikke lang vei fra frelse til fortapelse. - Her var det dansefester i helgene, arbeiderbevegelsens studiesirkler og møter i løpet av uka og ikke minst, Hakke Hakkespett og iskremen Pin-Up til alle barna på 1.mai. Pin-Up’en var pakket i tørris, og den kunne vi ha det moro med etter at iskremen var spist opp. Og 16mm filmen som vi barna skulle se på 1.mai, den røk som regel bestandig. Det er Museums programleder Jan Henrik Ihlebæk som forteller om hvordan det var i gata der forsamlingslokalet Folkvang fortsatt ligger. For mange er dette stedet kjent som der landsfader Einar Gerhardsen tok avstand fra kommunistene i Norge. Det skjedde i den berømte «Kråkerøytalen» i februar 1948, like etter at Sovjetunionen hadde invadert Tsjekkoslovakia. Talen ble innledningen til en helt ny tid i norsk arbeiderbevegelse. Men i MUSEUM er det ikke de politiske følgene av talen det handler om, mer et slags nostalgisk dykk tilbake i tiden og et blikk på hvordan Folkvang i dag er innhentet av «den nye tid». Restaurert på utsiden og forvandlet til leiligheter i den høye prisklasse på innsiden. I programmet får vi også høre klipp fra NRKs historiske arkiv, hvor blant andre de lokale tidsvitnene. Ap-veteranen Steinar Brynhildsen og mangeårig NKP’er, Odd Ragnar Kristiansen, forteller om hvordan det var å være til stede og høre Gerhardsen tale i 1948 og hvordan politiets overvåking av kommunister startet. Klippene er hentet fra et program Jan Birger Arentz laget i 2004. Fra arkivet hører vi også Einar Gerhardsen selv tale på Folkvang. I 1988 kom Gerhardsen nemlig tilbake til Kråkerøy, og det ble gjort et amatøropptak på kassettspiller som vi får høre utdrag fra. I MUSEUM banker vi på døren til Folkvang og seilmaker Synnøve Bråthen slipper oss inn. Der det før var grupperom er det nå systue for seil og i hovedsalen er alt forandret. Nå er det gipsplater, nye gulv, bad og elektriske ledninger. Det skal bli leiligheter i høy prisklasse. - På utsiden er det gjort et flott arbeide, hele fasaden skal restaureres tilbake til slik det var i mellomkrigstiden da huset ble bygget. Men inni er alt annerledes, sier Synnøve Bråthen, som ennå har noen måneder igjen før også hennes seilverksted med utsikt mot Glomma, Nøkledypet båthavn og Gamlebyen blir gjort om til leiligheter. Medvirkende: Synnøve Bråthe. Fra NRKs radioarkiv : Odd Ragnar Kristiansen, Steinar Brynildsen og Einar Gerhardsen. Programledere : Jan Henrik Ihlebæk og Øyvind Arntsen. Sendt første gang 1.mai 201926 min
- april 20197 episoder
- - Jeg tror det er elleve prosent damer i tungindustrien. Det skulle vært mange flere, sier hovedverneombud Kate Yvonne Skilbrei ved Hydro Holmestrand - Det heter tungindustri, men det er ikke tungt å jobbe her. Vi må bruke kraner og trucker, så det er mye tyngre å jobbe i helsevesenet. Men det er 5-skift systemet som er tungt, sier hun. I MUSEUM tar Skilbrei oss med rundt i de forskjellige produksjonslinjene ved det enorme fabrikkanlegget i Holmestrand som har døgnkontinuerlig drift. Vi ser kaldvals og varmvals, smelting, fres og alt som hører med. Den største produksjonshallen er mer enn 350 meter lang og inntrykket av å gå rundt inne i de store hallene er en magisk blanding av orden, regler, enorme krefter og verdier, høye lyder, dype smell og mange bevegelser. - Allerede på 1990-tallet begynte fabrikken her å omstille til å ta imot resirkulert aluminium, og nå er dette en mønsterbedrift i hele konsernet, sier historiker Kasper Søyland. - I boken «Aluminiumindustrien i Holmestrand 100 år», som var Hydra gave til de ansatte ved hundreårsjubileet i 2017, fortelles historien om hvordan det var Norsk Hydros store anlegg på Rjukan, Notodden og utbyggingen av kraftindustrien på Vestlandet på begynnelsen av 1900-tallet som skapte forutsetningene for aluminiumsproduksjonen i Holmestrand. - En av Sam Eydes tidlige samarbeidspartnere, Sigurd Kloumann, startet egen virksomhet og hadde store planer om å levere aluminium til hermetikkindustrien, sier Søyland. I stedet for Stavanger ble det Holmestrand, for der fantes det et miljø for sveising av aluminium, en teknologi som var helt ny. Dermed ble det Holmestrand og verkene i Høyanger som samarbeidet. I MUSEUM forteller også historiker Kristin Skjelbred ved Vestfoldmuseene om de nye planene for Aluminiumsmuseet og hvordan kjøkkentøy ble det store produktet fra Nordisk Aluminiumsindustri i Holmestrand. - Det var en enorm forandring som skjedde, også i hjemmene, da industrialiseringen kom på starten av 1900-tallet, sier Skjelbred. Istedenfor vedkomfyrer skulle husmødrene bruke strøm og elektriske komfyrer. Kvinnens arbeidsplass skulle effektiviseres. Og vi ser reklamer fra elektrisitetsverkene på den tiden som sier. - Slit mindre, smil mer og kom elektrisk. Medvirkende:. Kate Yvonne Skilbrei, Kasper Søyland og Kristin Skjelbred. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 27/4 2019Holmestrand AluminiumHolmestrand Aluminium- Jeg tror det er elleve prosent damer i tungindustrien. Det skulle vært mange flere, sier hovedverneombud Kate Yvonne Skilbrei ved Hydro Holmestrand - Det heter tungindustri, men det er ikke tungt å jobbe her. Vi må bruke kraner og trucker, så det er mye tyngre å jobbe i helsevesenet. Men det er 5-skift systemet som er tungt, sier hun. I MUSEUM tar Skilbrei oss med rundt i de forskjellige produksjonslinjene ved det enorme fabrikkanlegget i Holmestrand som har døgnkontinuerlig drift. Vi ser kaldvals og varmvals, smelting, fres og alt som hører med. Den største produksjonshallen er mer enn 350 meter lang og inntrykket av å gå rundt inne i de store hallene er en magisk blanding av orden, regler, enorme krefter og verdier, høye lyder, dype smell og mange bevegelser. - Allerede på 1990-tallet begynte fabrikken her å omstille til å ta imot resirkulert aluminium, og nå er dette en mønsterbedrift i hele konsernet, sier historiker Kasper Søyland. - I boken «Aluminiumindustrien i Holmestrand 100 år», som var Hydra gave til de ansatte ved hundreårsjubileet i 2017, fortelles historien om hvordan det var Norsk Hydros store anlegg på Rjukan, Notodden og utbyggingen av kraftindustrien på Vestlandet på begynnelsen av 1900-tallet som skapte forutsetningene for aluminiumsproduksjonen i Holmestrand. - En av Sam Eydes tidlige samarbeidspartnere, Sigurd Kloumann, startet egen virksomhet og hadde store planer om å levere aluminium til hermetikkindustrien, sier Søyland. I stedet for Stavanger ble det Holmestrand, for der fantes det et miljø for sveising av aluminium, en teknologi som var helt ny. Dermed ble det Holmestrand og verkene i Høyanger som samarbeidet. I MUSEUM forteller også historiker Kristin Skjelbred ved Vestfoldmuseene om de nye planene for Aluminiumsmuseet og hvordan kjøkkentøy ble det store produktet fra Nordisk Aluminiumsindustri i Holmestrand. - Det var en enorm forandring som skjedde, også i hjemmene, da industrialiseringen kom på starten av 1900-tallet, sier Skjelbred. Istedenfor vedkomfyrer skulle husmødrene bruke strøm og elektriske komfyrer. Kvinnens arbeidsplass skulle effektiviseres. Og vi ser reklamer fra elektrisitetsverkene på den tiden som sier. - Slit mindre, smil mer og kom elektrisk. Medvirkende:. Kate Yvonne Skilbrei, Kasper Søyland og Kristin Skjelbred. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 27/4 201926 min
- Med Jan Schumacher og Kaja Kollandsrud. Programleder Øyvind Arntsen. Verdighet, gull, glans og polykrome skulpturer. Alt dette beskriver middelalderens kirkekunst, men det er lett å overse det aller viktigste: - Moderne mennesker bærer med seg en ryggsekk med holdninger. Vi er preget av en beundring for den monokrome antikken med sine hvite skulpturer og marmor. I middelalderen var det så mye farger, gull og glans at moderne mennesker i dag ofte synes det er vulgært å se på. Det er seniorforsker Kaja Kollandsrud på Kulturhistorisk museum i Oslo som sier dette når hun tar oss med inn i kirkekunstavdelingen. Vår første stopp er Madonnaen fra Hedalen, som vises som en replika med så mye gull og gilde farger at den ikke lenger passet så godt i sin opprinnelige kirke. - Men slik var fargeprakten, sier Kollandsrud. Istedenfor hvite eller ensfargete skulpturer i tre, brukte man mange farger for å skape et polykromt uttrykk hvor fargene er med på å forme skulpturene rent fysisk, sier Kollandsrud. Et blikk inn i Paradis I MUSEUM forteller Kollandsrud om hvordan fargene ble konstruert. Gull var ikke gull, men høypolert sølv, som et speil, og det ble lagt en gul, transparent lasur over. Det samler lyset og lever og funkler. Det var helt levende. Når man ser det, er det nesten så man faller gjennom overflaten. Og det er det nærmeste man kan komme for å få et blikk inn i Paradis. Man skal egentlig bli litt «mo i knærne» av hvor vakkert det er, sier Kollandsrud. - Vi som er klassiske kirkehistorikere har som regel vært opptatt av tekst, idé og tanker, sier Jan Schumacher. Men dette er en flott tilnærming mellom det teologiske og gjenstandsforskningen. Det har vært et fruktbart møte og har løftet Middelalderens anseelse For den har vært baksnakket i mange år, sier Schumacher. Den stille uke – en protest mot NRK I MUSEUM forteller også Schumacher litt om hvordan den katolske påske feires i dag. Den stille uke, for eksempel, det er et uttrykk vi bruker som en protest mot NRK og alle medier og alle som snakker om «påskeuken», sier ham. For katolikker starter påsken 1.påskedag. Så går det seks søndager fram til pinsen. Det er den egentlige påsken for oss katolikker, sier Jan Schumacher. Sendt første gang Påskeaften, lørdag 20/4 2019.Katolsk påskeKatolsk påskeMed Jan Schumacher og Kaja Kollandsrud. Programleder Øyvind Arntsen. Verdighet, gull, glans og polykrome skulpturer. Alt dette beskriver middelalderens kirkekunst, men det er lett å overse det aller viktigste: - Moderne mennesker bærer med seg en ryggsekk med holdninger. Vi er preget av en beundring for den monokrome antikken med sine hvite skulpturer og marmor. I middelalderen var det så mye farger, gull og glans at moderne mennesker i dag ofte synes det er vulgært å se på. Det er seniorforsker Kaja Kollandsrud på Kulturhistorisk museum i Oslo som sier dette når hun tar oss med inn i kirkekunstavdelingen. Vår første stopp er Madonnaen fra Hedalen, som vises som en replika med så mye gull og gilde farger at den ikke lenger passet så godt i sin opprinnelige kirke. - Men slik var fargeprakten, sier Kollandsrud. Istedenfor hvite eller ensfargete skulpturer i tre, brukte man mange farger for å skape et polykromt uttrykk hvor fargene er med på å forme skulpturene rent fysisk, sier Kollandsrud. Et blikk inn i Paradis I MUSEUM forteller Kollandsrud om hvordan fargene ble konstruert. Gull var ikke gull, men høypolert sølv, som et speil, og det ble lagt en gul, transparent lasur over. Det samler lyset og lever og funkler. Det var helt levende. Når man ser det, er det nesten så man faller gjennom overflaten. Og det er det nærmeste man kan komme for å få et blikk inn i Paradis. Man skal egentlig bli litt «mo i knærne» av hvor vakkert det er, sier Kollandsrud. - Vi som er klassiske kirkehistorikere har som regel vært opptatt av tekst, idé og tanker, sier Jan Schumacher. Men dette er en flott tilnærming mellom det teologiske og gjenstandsforskningen. Det har vært et fruktbart møte og har løftet Middelalderens anseelse For den har vært baksnakket i mange år, sier Schumacher. Den stille uke – en protest mot NRK I MUSEUM forteller også Schumacher litt om hvordan den katolske påske feires i dag. Den stille uke, for eksempel, det er et uttrykk vi bruker som en protest mot NRK og alle medier og alle som snakker om «påskeuken», sier ham. For katolikker starter påsken 1.påskedag. Så går det seks søndager fram til pinsen. Det er den egentlige påsken for oss katolikker, sier Jan Schumacher. Sendt første gang Påskeaften, lørdag 20/4 2019.26 min
- I 1857 sto Pleiestiftelse nr 1 ferdig i Bergen. I tillegg var Reitgjerdet ved Trondheim nettopp bygget som leprasykehus og man hadde Reknes i Molde pluss et eget forskningssykehus for lepra i Bergen. Allerede før reformasjonen var St.Jørgens hospital et hjem for spedalske. Immunsvikt – Dette er den største satsingen noensinne i Norge på å utrydde en sykdom, sier professor i forebyggende medisin, Lorentz M Irgens. Stortinget vedtok flere lover om isolasjon og behandling, men selv om Armauer Hansen ble berømt for å finne leprabasillen, var det ingen kur mot sykdommen. – Lepra er en immunsviktsykdom som forutsetter proteinmangel og flere andre betingelser, sier Irgens, som i MUSEUM viser fram det originale laboratoriet til Armauer Hansen, som fortsatt oppbevarer originale kroppsdeler på sprit fra leprapasienter. På Vestlandet fikk tusenvis av nordmenn denne diagnosen, og allerede før reformasjonen ble det bygd et eget sykehus for spedalske i Bergen, etter hvert kjent som St.Jørgens hospital. I dag står hospitalet intakt slik det var fra 1700-tallet, med sovesaler, driftsbygninger og en egen kirke. Og det var på bakgrunn av forskningen på St.Jørgens at leprabasillen endelig ble funnet. Sammensatt versjon av to programmer. Dette programmet er en redigert versjon av to programmer.Sendt påsken 2019.04.16 Programmet om St.Jørgens ble første gang sendt i 2001 og programmet fra Pleiestiftelsen ble sendt i 2009. Medvirkende : Sigurd Sandmo, Yngve Nedrebø og Lorentz Irgens. Programleder Øyvind Arntsen.De levende dødeDe levende dødeI 1857 sto Pleiestiftelse nr 1 ferdig i Bergen. I tillegg var Reitgjerdet ved Trondheim nettopp bygget som leprasykehus og man hadde Reknes i Molde pluss et eget forskningssykehus for lepra i Bergen. Allerede før reformasjonen var St.Jørgens hospital et hjem for spedalske. Immunsvikt – Dette er den største satsingen noensinne i Norge på å utrydde en sykdom, sier professor i forebyggende medisin, Lorentz M Irgens. Stortinget vedtok flere lover om isolasjon og behandling, men selv om Armauer Hansen ble berømt for å finne leprabasillen, var det ingen kur mot sykdommen. – Lepra er en immunsviktsykdom som forutsetter proteinmangel og flere andre betingelser, sier Irgens, som i MUSEUM viser fram det originale laboratoriet til Armauer Hansen, som fortsatt oppbevarer originale kroppsdeler på sprit fra leprapasienter. På Vestlandet fikk tusenvis av nordmenn denne diagnosen, og allerede før reformasjonen ble det bygd et eget sykehus for spedalske i Bergen, etter hvert kjent som St.Jørgens hospital. I dag står hospitalet intakt slik det var fra 1700-tallet, med sovesaler, driftsbygninger og en egen kirke. Og det var på bakgrunn av forskningen på St.Jørgens at leprabasillen endelig ble funnet. Sammensatt versjon av to programmer. Dette programmet er en redigert versjon av to programmer.Sendt påsken 2019.04.16 Programmet om St.Jørgens ble første gang sendt i 2001 og programmet fra Pleiestiftelsen ble sendt i 2009. Medvirkende : Sigurd Sandmo, Yngve Nedrebø og Lorentz Irgens. Programleder Øyvind Arntsen.26 min
- En forsmak på himmelen - Mye kan forandre seg, ... " men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager", skrev Sigrid Undset da hun skulle beskrive menneskenes tanker og begreper i middelalderen. Professor Henrik von Achen ved Universitetsmuseet i Bergen sier det samme. Han er katolikk, og forsøker å forklare hva en helgen er. For det må forklares for de fleste nordmenn. I middelalderen var ikke religion noe man ordnet med et par timer hver søndag formiddag. Man gikk i kirken tre ganger i uken, og det hverdagslige liv var helt gjennomsyret av symboler, bilder, begreper og forestillinger som sprang ut fra kirkens lære. Inne i selve kirkerommet møtte man forkynnelsen i farger, lys, gull, vellukt og musikk. – En forsmak på himmelen, sier von Achen, som viser rundt i en av Norges flotteste utstillinger av kirkekunst. Den spenner fra fra 1200-tallet til pietismen på 1700-tallet. Vi spør om hvor helgene ble av etter reformasjonen. For de forsvant egentlig ikke, men fikk en annen form innenfor kirkekunsten. Og hva med det voldsomme kaos av drager og symboler på stavkirkene. Hvorfor var det ikke isteden kors eller andre kristne symboler ? - Ved å gå inn i middelalderens symboler og tankegang begynner gjenstandene å tale, sier von Achen. Som vil at de besøkende skal ut av sin egen tid og gå innover. Innover i seg selv. Programmet ble sendt første gang i 2004. Programleder Øyvind Arntsen.Kirkekunst i BergenKirkekunst i BergenEn forsmak på himmelen - Mye kan forandre seg, ... " men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager", skrev Sigrid Undset da hun skulle beskrive menneskenes tanker og begreper i middelalderen. Professor Henrik von Achen ved Universitetsmuseet i Bergen sier det samme. Han er katolikk, og forsøker å forklare hva en helgen er. For det må forklares for de fleste nordmenn. I middelalderen var ikke religion noe man ordnet med et par timer hver søndag formiddag. Man gikk i kirken tre ganger i uken, og det hverdagslige liv var helt gjennomsyret av symboler, bilder, begreper og forestillinger som sprang ut fra kirkens lære. Inne i selve kirkerommet møtte man forkynnelsen i farger, lys, gull, vellukt og musikk. – En forsmak på himmelen, sier von Achen, som viser rundt i en av Norges flotteste utstillinger av kirkekunst. Den spenner fra fra 1200-tallet til pietismen på 1700-tallet. Vi spør om hvor helgene ble av etter reformasjonen. For de forsvant egentlig ikke, men fikk en annen form innenfor kirkekunsten. Og hva med det voldsomme kaos av drager og symboler på stavkirkene. Hvorfor var det ikke isteden kors eller andre kristne symboler ? - Ved å gå inn i middelalderens symboler og tankegang begynner gjenstandene å tale, sier von Achen. Som vil at de besøkende skal ut av sin egen tid og gå innover. Innover i seg selv. Programmet ble sendt første gang i 2004. Programleder Øyvind Arntsen.27 min
- På øya Kinn helt ytterst i skjærgården utenfor Florø ligger en av Norges flotteste middelalderkirker. Ifølge sagnet bygd av munker på flukt fra forfølgelse i England på 1000-tallet, eller kanskje av en av katolsk helgen som har forsvunnet i historiens mørke. Kirken står der, helt innunder fjellet og med havet rett utenfor, med et enestående vakkert interiør. Det er en blanding av ornamenter og intakt utsmykking fra tiden både før og etter reformasjonen. Her, på denne øya som fortsatt er uten vei, med tre fastboende og anløp av rutebåten en sjelden gang, ble denne sjeldne kirkekunsten restaurert av eksperter fra NIKU, Norsk institutt for kulturminneforskning, i 2004. Ved hjelp av fiskelim laget av magesekken på stør, blir centimeter for centimeter av altertavlen reddet fra tidens tann. Medvirkende : Malerikonservator Jørgen Solstad, NIKU, daværende kirkeverge Kurt Rylandsholm i Kinn kirkelige fellesråd. Programleder : Øyvind Arntsen. Sendt første gang i 2004. Påskepodkast og sending april 2019.Middelalderkirken på KinnMiddelalderkirken på KinnPå øya Kinn helt ytterst i skjærgården utenfor Florø ligger en av Norges flotteste middelalderkirker. Ifølge sagnet bygd av munker på flukt fra forfølgelse i England på 1000-tallet, eller kanskje av en av katolsk helgen som har forsvunnet i historiens mørke. Kirken står der, helt innunder fjellet og med havet rett utenfor, med et enestående vakkert interiør. Det er en blanding av ornamenter og intakt utsmykking fra tiden både før og etter reformasjonen. Her, på denne øya som fortsatt er uten vei, med tre fastboende og anløp av rutebåten en sjelden gang, ble denne sjeldne kirkekunsten restaurert av eksperter fra NIKU, Norsk institutt for kulturminneforskning, i 2004. Ved hjelp av fiskelim laget av magesekken på stør, blir centimeter for centimeter av altertavlen reddet fra tidens tann. Medvirkende : Malerikonservator Jørgen Solstad, NIKU, daværende kirkeverge Kurt Rylandsholm i Kinn kirkelige fellesråd. Programleder : Øyvind Arntsen. Sendt første gang i 2004. Påskepodkast og sending april 2019.26 min
- Grubleseminar på Nordmøre med Jan Ragnar Hagland, Terje Thun, Arne Kruse, Per Hasle, Margrethe C Stang, Morten Stige og Tove Eivindsen. Programleder Øyvind Arntsen.. Sendt første gang 13/4 2019. Innhold : På runesteinen på Kuli står det at bautaen ble reist da «kristendommen hadde virket 12 vintre i Nuriki». I hvert fall er dette runeforsker Jan Ragnar Haglands tolkning. - Men det er ikke sikkert det er riktig, sier Hagland, som argumenterer både for og imot sin tolkning av teksten på runesteinen. Dette er også metoden for alle grubleseminarer, sier grubleveteran Morten Stige. Denne gangen er det ikke en middelalderkirke, men den helt spesielle runesteinen som ble reist en gang rundt år 1000 på øya Kuli mellom Edøy og Smøla på Nordmøre\ som er fokuspunktet for grubleseminaret. Forskere med forskjellige fagområder kommer sammen i sin egen fritid for å prøve idéer og tanker mot hverandre. Og kanskje blir det en bok til slutt. Det er ordet «Nuriki», eller kanskje «Nordveg» som er ett av grublepunktene. Hva kalte man de geografiske områdene langs hovedleia før navnet gikk over til å betegne en politisk enhet, et land, et rike ? Og var det aller eldste navnet «Leithland», landet langs leden, slik det fremstår i irske kilder fra 850-tallet ? I MUSEUM forteller språk- og stedsnavnforsker Arne Kruse om sine teorier. Et annet hovedpunkt i grubleriene er om det står at kristendommen «har virket» i 12 vintre, eller om det ganske enkelt slås fast at det er «tualf uintr» siden kristendommen kom til «Nuriki». Det ene er en faktaopplysning, det andre er et sterkt utsagn, nærmest en PR-erklæring. Særlig siden hele den ene flatsiden av bautaen er preget av et stort, kristent kors. Årringsdateringer Terje Thun fra NTNU, en av Nordens fremste forskere på årringsdateringer og dendrokronologi forteller i MUSEUM om hvordan det lenge var umulig å komme fram til en eksakt datering av de trestokkene som er funnet i myra like ved stedet der man tror Kulisteinen ble reist. - Først trodde jeg det var Svartedauden, sier Terje Thun. I en lang periode på 1200 og 1300-tallet går byggevirksomheten kraftig tilbake, og da blir det vanskelig å finne tømmer og bygningsmaterialer man kan sammenligne i årringsdateringene. Men nå har vi tettet dette hullet og vi kan si temmelig sikkert at trebroen i myra like ved Kulisteinen ble hugget i året 1003, sier Thun. - Og i tillegg kan Thuns årringsstudier tydelig vise at det var en tydelig forverring av klimaet i en lang periode før Svartedauden slo ut befolkningen. Uårene må har startet i 1258, sier Thun. Et funn som stemmer med alle andre årrings-kronologier fra denne perioden i hele Norden og resten av Europa. Teksten på steinen transkribert: Thorir ok Hallvardr reistu stein denna ept Ulfljot??? Tualf uintr hafdi kristindomr um rett / verit i Nuriki……Runesteinen på KuliRunesteinen på KuliGrubleseminar på Nordmøre med Jan Ragnar Hagland, Terje Thun, Arne Kruse, Per Hasle, Margrethe C Stang, Morten Stige og Tove Eivindsen. Programleder Øyvind Arntsen.. Sendt første gang 13/4 2019. Innhold : På runesteinen på Kuli står det at bautaen ble reist da «kristendommen hadde virket 12 vintre i Nuriki». I hvert fall er dette runeforsker Jan Ragnar Haglands tolkning. - Men det er ikke sikkert det er riktig, sier Hagland, som argumenterer både for og imot sin tolkning av teksten på runesteinen. Dette er også metoden for alle grubleseminarer, sier grubleveteran Morten Stige. Denne gangen er det ikke en middelalderkirke, men den helt spesielle runesteinen som ble reist en gang rundt år 1000 på øya Kuli mellom Edøy og Smøla på Nordmøre\ som er fokuspunktet for grubleseminaret. Forskere med forskjellige fagområder kommer sammen i sin egen fritid for å prøve idéer og tanker mot hverandre. Og kanskje blir det en bok til slutt. Det er ordet «Nuriki», eller kanskje «Nordveg» som er ett av grublepunktene. Hva kalte man de geografiske områdene langs hovedleia før navnet gikk over til å betegne en politisk enhet, et land, et rike ? Og var det aller eldste navnet «Leithland», landet langs leden, slik det fremstår i irske kilder fra 850-tallet ? I MUSEUM forteller språk- og stedsnavnforsker Arne Kruse om sine teorier. Et annet hovedpunkt i grubleriene er om det står at kristendommen «har virket» i 12 vintre, eller om det ganske enkelt slås fast at det er «tualf uintr» siden kristendommen kom til «Nuriki». Det ene er en faktaopplysning, det andre er et sterkt utsagn, nærmest en PR-erklæring. Særlig siden hele den ene flatsiden av bautaen er preget av et stort, kristent kors. Årringsdateringer Terje Thun fra NTNU, en av Nordens fremste forskere på årringsdateringer og dendrokronologi forteller i MUSEUM om hvordan det lenge var umulig å komme fram til en eksakt datering av de trestokkene som er funnet i myra like ved stedet der man tror Kulisteinen ble reist. - Først trodde jeg det var Svartedauden, sier Terje Thun. I en lang periode på 1200 og 1300-tallet går byggevirksomheten kraftig tilbake, og da blir det vanskelig å finne tømmer og bygningsmaterialer man kan sammenligne i årringsdateringene. Men nå har vi tettet dette hullet og vi kan si temmelig sikkert at trebroen i myra like ved Kulisteinen ble hugget i året 1003, sier Thun. - Og i tillegg kan Thuns årringsstudier tydelig vise at det var en tydelig forverring av klimaet i en lang periode før Svartedauden slo ut befolkningen. Uårene må har startet i 1258, sier Thun. Et funn som stemmer med alle andre årrings-kronologier fra denne perioden i hele Norden og resten av Europa. Teksten på steinen transkribert: Thorir ok Hallvardr reistu stein denna ept Ulfljot??? Tualf uintr hafdi kristindomr um rett / verit i Nuriki……26 min
- I dag er Veiten 3. i Bergen sentrum mest kjent for byens uteliv. Men i dette bygget hadde Gestapo sitt hovedkvarter hele krigen igjennom. Her døde flere motstandsmenn etter brutal tortur under avhør. Nå skal celleavdelingen bli museum. «Det er snart 80 år siden 2. verdenskrig brøt ut. For oss er det fortsatt viktig å fortelle denne delen av krigshistorien til kommende generasjoner. Veiten 3. er et ypperlig autentisk sted å drive slik formidling. Det har vi allerede erfaring med, sier Gita Frimannslund Storegjerde . Hun er museolog og kulturviter, og sekretær i Gestapomuseets forening. Foreningen ble stiftet i 2012 og 2020 håper hun at museet i Veiten 3. kan være en realitet. «Riksantikvaren har gitt oss støtte og vi håper å få samlet nok midler til nødvendige arbeider, sier hun. Tidsvitnet Norvald Bolstad (95) fikk selv smake torturistenes voldsomhet da han som meget ung mann ble arrestert. Familien hans drev illegal virksomhet. Den hjalp folk som prøvde å komme seg til England. «Vi ble også tatt for å høre på radio, forteller Bolstad Selv stjal han også en Colt pistol fra en høyere tysk offiser. Etter først å ha vært innom Sikkerhetspolitiet (SIPO) ble han ført til Veiten 3. «De var ganske hardhendte. De banket meg med gummikøller og jeg ble løftet opp slik at skuldrene mine fikk seg en alvorlig knekk. Det har jeg slitt med hele livet, forteller Bolstad. Kjell Wernøe mistet både sin onkel og far under krigen. Onkelen var under avhør i hovedkvarteret. «Han visste at tyskerne torturerte. Så i et ubevoktet øyeblikk greide å han å kaste seg ut gjennom vinduet i 4. etasje og rett i døden, forteller nevøen Kjell Wernøe. Faren til Terje Olsen, Reidar, var en aktiv motstandsmann i Bergen. Han ble tatt i et bakhold og bragt til Veiten 3. I løpet av noen timer ble han så hardt torturert at han døde senere på dagen. «Far hadde selv drept to fra statspolitiet, forteller Terje Olsen. Dang Inge Magnussons farfar var Oscar Magnusson. Også han ble torturert. Det skjedde over lang tid og han ble etter hvert sent til Tyskland. «Farfar var en utrolig sterk person. Etter krigen ble han leder for Krigsinvalideforeningen og var med å kjempe fram krigsseilerpensjon til de etterlatte, forteller barnebarnet. Magnusson fikk St.Olavs orden og Kongens fortjenestemedalje og skrev boken «Jeg vil leve» som ble utgitt i 1967. Gestapomuseets forening håper å kunne åpne museet neste år.Bergens torturkammerBergens torturkammer I dag er Veiten 3. i Bergen sentrum mest kjent for byens uteliv. Men i dette bygget hadde Gestapo sitt hovedkvarter hele krigen igjennom. Her døde flere motstandsmenn etter brutal tortur under avhør. Nå skal celleavdelingen bli museum. «Det er snart 80 år siden 2. verdenskrig brøt ut. For oss er det fortsatt viktig å fortelle denne delen av krigshistorien til kommende generasjoner. Veiten 3. er et ypperlig autentisk sted å drive slik formidling. Det har vi allerede erfaring med, sier Gita Frimannslund Storegjerde . Hun er museolog og kulturviter, og sekretær i Gestapomuseets forening. Foreningen ble stiftet i 2012 og 2020 håper hun at museet i Veiten 3. kan være en realitet. «Riksantikvaren har gitt oss støtte og vi håper å få samlet nok midler til nødvendige arbeider, sier hun. Tidsvitnet Norvald Bolstad (95) fikk selv smake torturistenes voldsomhet da han som meget ung mann ble arrestert. Familien hans drev illegal virksomhet. Den hjalp folk som prøvde å komme seg til England. «Vi ble også tatt for å høre på radio, forteller Bolstad Selv stjal han også en Colt pistol fra en høyere tysk offiser. Etter først å ha vært innom Sikkerhetspolitiet (SIPO) ble han ført til Veiten 3. «De var ganske hardhendte. De banket meg med gummikøller og jeg ble løftet opp slik at skuldrene mine fikk seg en alvorlig knekk. Det har jeg slitt med hele livet, forteller Bolstad. Kjell Wernøe mistet både sin onkel og far under krigen. Onkelen var under avhør i hovedkvarteret. «Han visste at tyskerne torturerte. Så i et ubevoktet øyeblikk greide å han å kaste seg ut gjennom vinduet i 4. etasje og rett i døden, forteller nevøen Kjell Wernøe. Faren til Terje Olsen, Reidar, var en aktiv motstandsmann i Bergen. Han ble tatt i et bakhold og bragt til Veiten 3. I løpet av noen timer ble han så hardt torturert at han døde senere på dagen. «Far hadde selv drept to fra statspolitiet, forteller Terje Olsen. Dang Inge Magnussons farfar var Oscar Magnusson. Også han ble torturert. Det skjedde over lang tid og han ble etter hvert sent til Tyskland. «Farfar var en utrolig sterk person. Etter krigen ble han leder for Krigsinvalideforeningen og var med å kjempe fram krigsseilerpensjon til de etterlatte, forteller barnebarnet. Magnusson fikk St.Olavs orden og Kongens fortjenestemedalje og skrev boken «Jeg vil leve» som ble utgitt i 1967. Gestapomuseets forening håper å kunne åpne museet neste år.26 min