Hør episoden26 min
- Kategori:
- Dokumentar
- Format:
- Podkast
- Lengde:
- 26 min
- Dato:
- 9. august 2019
Andre har også hørt
- september 20194 episoder
- Ved Vinjefjorden på Nordmøre graver arkeologer fra Vitenskapsmuseet i et særdeles spennende felt. Her er det funnet en gårdsstruktur fra jernalder og en stor gravplass bare hundre meter unna. Utgravningene kan kaste nytt lys over utviklingen av den historiske gården og om gravskikk i førkristen tid. Særlig spennende er funnet av det som kan være et dødehus. «Vi har ikke vært borte i noe lignende i Vitenskapsmuseets nedslagsfelt. Og det er jo store deler av Midt-Norge, sier prosjektleder Raymond Sauvage ved Vitenskapsmuseet i Trondheim. Statens vegvesen skal forbedre E39 gjennom området. Folket på Vinjeøra har krevd at det blir gul midtstripe på den trafikkerte Europaveien. Det er tross alt hovedveien mellom Kristiansund og Trondheim. Feltet ligger på grunnen til Skeiet gård – høyt oppe på en morenerygg med fabelaktig utsikt ned til Vinjeøra og Vinjefjorden. «Vi antar at det kan ha svært en gård her helt fra eldre jernalder fram mot tidlig middelalder. Det gir oss mulighet til å finne utviklingstrekk over et langt tidsspenn. I gravfeltet har vi spor etter det som kan ha vært en steinalderboplass. På den tiden var det trolig seilbart mellom Vinjeøra og Kyrksæterøra, forteller Sauvage. I en mannsgrav er det funnet restene etter det som kan ha vært en kriger fra Vinkingtid. Utgravningsleder Karoline Mikkelsen forteller: «Vi fant sverd, spyd og restene av et skjold. Det var ingen levninger. Jorda her består av grus og sand med god drenering slik at ingenting av skjelettet er bevart. Like ved er det funnet en kvinnegrav med perler og smykker. Mikkelsen utelukker ikke at det kan være et tredvetalls graver på området. To båter er også lokalisert. Den ene er gravd ut, men det er bare sømmen i bordgangene som er igjen.Gård og grav ved VinjeøraGård og grav ved VinjeøraVed Vinjefjorden på Nordmøre graver arkeologer fra Vitenskapsmuseet i et særdeles spennende felt. Her er det funnet en gårdsstruktur fra jernalder og en stor gravplass bare hundre meter unna. Utgravningene kan kaste nytt lys over utviklingen av den historiske gården og om gravskikk i førkristen tid. Særlig spennende er funnet av det som kan være et dødehus. «Vi har ikke vært borte i noe lignende i Vitenskapsmuseets nedslagsfelt. Og det er jo store deler av Midt-Norge, sier prosjektleder Raymond Sauvage ved Vitenskapsmuseet i Trondheim. Statens vegvesen skal forbedre E39 gjennom området. Folket på Vinjeøra har krevd at det blir gul midtstripe på den trafikkerte Europaveien. Det er tross alt hovedveien mellom Kristiansund og Trondheim. Feltet ligger på grunnen til Skeiet gård – høyt oppe på en morenerygg med fabelaktig utsikt ned til Vinjeøra og Vinjefjorden. «Vi antar at det kan ha svært en gård her helt fra eldre jernalder fram mot tidlig middelalder. Det gir oss mulighet til å finne utviklingstrekk over et langt tidsspenn. I gravfeltet har vi spor etter det som kan ha vært en steinalderboplass. På den tiden var det trolig seilbart mellom Vinjeøra og Kyrksæterøra, forteller Sauvage. I en mannsgrav er det funnet restene etter det som kan ha vært en kriger fra Vinkingtid. Utgravningsleder Karoline Mikkelsen forteller: «Vi fant sverd, spyd og restene av et skjold. Det var ingen levninger. Jorda her består av grus og sand med god drenering slik at ingenting av skjelettet er bevart. Like ved er det funnet en kvinnegrav med perler og smykker. Mikkelsen utelukker ikke at det kan være et tredvetalls graver på området. To båter er også lokalisert. Den ene er gravd ut, men det er bare sømmen i bordgangene som er igjen.26 min
- - Av det man kan se med det blotte øyet her på Røros, så er det ikke mye som er fra storhetstiden da verket gikk. Da må man bak de panelte fasadene og inn i gårdsrommene, sier Per Øivind Riise fra Røros Museum. - Og Berit Bakosgjelten, avdelingsleder for bygningsvern på Røros Museum legger til at folk blir veldig glade for å se en gammel tømmervegg. men de fleste fasadene ble panelt allerede på 1700-tallet, og da sveitserstilen kom med jernbanen på 1800-tallet, så skulle hele byen se sånn ut. Og på 1930 og 40-tallet og fram til Unescos vernestatus, så var det om å gjøre å plukke ned sveitserstilen. Vernetenkingen har forandret seg mye gjennom tidene, sier Bakosgjelten. I MUSEUM besøker vi «Handverksdager på Røros 2019» som arrangeres for 20.gang i år. Der samles tradisjonshåndverkere fra hele landet, både for å lære av dyktige kursledere og for å treffe hverandre og utveksle erfaringer. Jon Bojer Godal, (82), er av de kurslederne som har lengst erfaring med bygging i tre, både når det gjelder hus, uthus, låver, takkonstruksjoner og for den saks skyld, gamle båter. - Det var et sterkt teknologisk skifte da det amerikanske bindingsverket og hurtige, industrialiserte byggemetoder kom for alvor på 1960-tallet, sier Godal. Da forsvant den tradisjonelle byggeteknikken gradvis mer og mer, og nå er Godal en av dem som forsker på og lærer fra seg handlingsbåren kunnskap. - Det er ikke bare håndbåren kunnskap det handler om, men det er hele handlingsmønsteret vi må forstå bedre, sier Godal. Medvirkende: Per Øyvind Riise, Berit Bakosgjelten, Jon Bojer Godal, Matthias Helje, Ole Jørgen Schreiner, Jan Tore Ovesen. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 21/9 2019Handverksdager på Røros 2019Handverksdager på Røros 2019- Av det man kan se med det blotte øyet her på Røros, så er det ikke mye som er fra storhetstiden da verket gikk. Da må man bak de panelte fasadene og inn i gårdsrommene, sier Per Øivind Riise fra Røros Museum. - Og Berit Bakosgjelten, avdelingsleder for bygningsvern på Røros Museum legger til at folk blir veldig glade for å se en gammel tømmervegg. men de fleste fasadene ble panelt allerede på 1700-tallet, og da sveitserstilen kom med jernbanen på 1800-tallet, så skulle hele byen se sånn ut. Og på 1930 og 40-tallet og fram til Unescos vernestatus, så var det om å gjøre å plukke ned sveitserstilen. Vernetenkingen har forandret seg mye gjennom tidene, sier Bakosgjelten. I MUSEUM besøker vi «Handverksdager på Røros 2019» som arrangeres for 20.gang i år. Der samles tradisjonshåndverkere fra hele landet, både for å lære av dyktige kursledere og for å treffe hverandre og utveksle erfaringer. Jon Bojer Godal, (82), er av de kurslederne som har lengst erfaring med bygging i tre, både når det gjelder hus, uthus, låver, takkonstruksjoner og for den saks skyld, gamle båter. - Det var et sterkt teknologisk skifte da det amerikanske bindingsverket og hurtige, industrialiserte byggemetoder kom for alvor på 1960-tallet, sier Godal. Da forsvant den tradisjonelle byggeteknikken gradvis mer og mer, og nå er Godal en av dem som forsker på og lærer fra seg handlingsbåren kunnskap. - Det er ikke bare håndbåren kunnskap det handler om, men det er hele handlingsmønsteret vi må forstå bedre, sier Godal. Medvirkende: Per Øyvind Riise, Berit Bakosgjelten, Jon Bojer Godal, Matthias Helje, Ole Jørgen Schreiner, Jan Tore Ovesen. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 21/9 201926 min
- Den skogfinske kulturen ble knapt regnet som norsk og lå antakelig langt fra det som var idealet for Fortidsminneforeningens stiftere i 1844. - For dem var det en jakt på det spesielt gamle og det spesielt vakre og det spesielt norske. Det var stavkirker, middelalderloft og klosterruiner. De fortalte Norgeshistorien i store bokstaver, sier Fortidsminneforeningens styreleder Margrethe C Stang i jubileumsåret. Når Fortidsminneforeningen nå overtar fredede bygninger, er det med en litt annen innfallsvinkel. I de senere årene har foreningen blitt eier av blant annet et sjøsamisk småbruk i Balsfjord og er nå i ferd med å overta skogfinnetorpet på Abborhøgda. Da skriver vi dem på vår måte inn i Norgeshistorien. Det har ikke alltid vært åpenbart å inkludere de nasjonale minoritetene i vår felles historie, sier Stang. I MUSEUM går vi innover i Varaldskogen i Austmarka i Kongsvinger kommune på gamle skogfinske stier. Abborhøgda ligger på en fin høyde med utsyn over skogene og rundt det store tunet liger det til sammen 10 bygninger, store og små. - Det ser nesten ut som dyrehus og driftsbygninger vokser opp av jorden, de ble lagt akkurat der det passet best, og bygget på den ekleste og mest økonomiske måten, både når det gjelder materialer og tidsbruk, sier generalsekretær Ola H Fjeldheim. Han gir ros til Skogfinsk museum på Svullrya og Anno museum og de som har sørget for at husene og kulturlandskapet har blitt holdt i noenlunde hevd de siste årene. Riksantikvaren har fredet husene og de mange små driftsflatene i mosaikklandskapet rundt gården. Statskog overdrar eiendommen til Fortidsminneforeningen som nå skal forsøke å få til vern gjennom bruk. - Det er Skogfinsk museum som kan den skogfinske historien. Vi i Fortidsminneforeningen skal forsøke å ta oss av husene og landskapet og prøve å gjøre stedet til et sted mange kan besøke. Vi vil hente fram gamle håndverksteknikker og gjøre det vi kan, sier Fjeldheim. - Men det skal ikke bli en polert idyll. Noen ganger kan det være en fare for at for mye blir «ryddet opp». Vi skal ta være på stedet som det er, sier generalsekretær Ola Fjeldheim. Medvirkende: Styreleder i Fortidsminneforeningen, Margrethe C Stang og generalsekretær Ola H Fjeldheim. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 14/9 2019. Illustrasjonsmusikk i bakgrunnen er fra "Langt innpå skoga" med Sinikka Langeland.Skogfinnetorpet på AbborhøgdaSkogfinnetorpet på AbborhøgdaDen skogfinske kulturen ble knapt regnet som norsk og lå antakelig langt fra det som var idealet for Fortidsminneforeningens stiftere i 1844. - For dem var det en jakt på det spesielt gamle og det spesielt vakre og det spesielt norske. Det var stavkirker, middelalderloft og klosterruiner. De fortalte Norgeshistorien i store bokstaver, sier Fortidsminneforeningens styreleder Margrethe C Stang i jubileumsåret. Når Fortidsminneforeningen nå overtar fredede bygninger, er det med en litt annen innfallsvinkel. I de senere årene har foreningen blitt eier av blant annet et sjøsamisk småbruk i Balsfjord og er nå i ferd med å overta skogfinnetorpet på Abborhøgda. Da skriver vi dem på vår måte inn i Norgeshistorien. Det har ikke alltid vært åpenbart å inkludere de nasjonale minoritetene i vår felles historie, sier Stang. I MUSEUM går vi innover i Varaldskogen i Austmarka i Kongsvinger kommune på gamle skogfinske stier. Abborhøgda ligger på en fin høyde med utsyn over skogene og rundt det store tunet liger det til sammen 10 bygninger, store og små. - Det ser nesten ut som dyrehus og driftsbygninger vokser opp av jorden, de ble lagt akkurat der det passet best, og bygget på den ekleste og mest økonomiske måten, både når det gjelder materialer og tidsbruk, sier generalsekretær Ola H Fjeldheim. Han gir ros til Skogfinsk museum på Svullrya og Anno museum og de som har sørget for at husene og kulturlandskapet har blitt holdt i noenlunde hevd de siste årene. Riksantikvaren har fredet husene og de mange små driftsflatene i mosaikklandskapet rundt gården. Statskog overdrar eiendommen til Fortidsminneforeningen som nå skal forsøke å få til vern gjennom bruk. - Det er Skogfinsk museum som kan den skogfinske historien. Vi i Fortidsminneforeningen skal forsøke å ta oss av husene og landskapet og prøve å gjøre stedet til et sted mange kan besøke. Vi vil hente fram gamle håndverksteknikker og gjøre det vi kan, sier Fjeldheim. - Men det skal ikke bli en polert idyll. Noen ganger kan det være en fare for at for mye blir «ryddet opp». Vi skal ta være på stedet som det er, sier generalsekretær Ola Fjeldheim. Medvirkende: Styreleder i Fortidsminneforeningen, Margrethe C Stang og generalsekretær Ola H Fjeldheim. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 14/9 2019. Illustrasjonsmusikk i bakgrunnen er fra "Langt innpå skoga" med Sinikka Langeland.26 min
- Helt siden 1300-tallet ble tømmer fløtet i norske elver og vassdrag. Nå går alt tømmer på trailer eller tog. I Fetsund ligger ett av de aller største industrielle kulturminene her i landet. Det er Fetsund lenser. Den forteller fløtehistorien i Norge. «Så langt vi vet er dette anlegget det eneste som er igjen i hele verden, sier konservator Thomas Støvind Berg. På det meste arbeidet det 300 mennesker i Fetsund lenser. Her ble tømmerstokkene samlet «rettet» og buntet for videre slep ned mot Lillestrøm og Øyeren. På midten av 80-tallet var det slutt. Sagbruk og fabrikker som hadde kjøpt tømmeret, forsvant. «Det var nære på at hele anlegget her ble revet. Takket være musikkprofessor, trompetist Harry Kvæbæk ble anlegget reddet og fredet. Derfor har han fått sin fortjente statue i anlegget her, forteller Berg. Det var et vell av oppgaver i en tømmerlense. Etter hvert kom store mekaniske installasjoner som lettet arbeidet. «I et anlegg som strekker seg over to og en halv kilometer ble det upraktisk for arbeiderne ute i lensesystemet å gå i land for å spise. Det ble plassert flytende hvilebrakker ute i elva slik at matpausene ble mer effektive, sier Thomas Støvind Berg. flere av disse flytebrakkene er fortsatt intakte og utgjør en del av lensemuseet. En del av tømmeret som havnet i Fetsund lenser hadde reist langt. «Det sies at tømmer som var hugget tre, fire mil sør for Roros, havnet her, sier konservator Thomas Støvind Berg. Fetsund lenser disponerer også en hel flåte historiske fartøyer i tillegg til en stor bygningsmasse på land.Fetsund lenserFetsund lenserHelt siden 1300-tallet ble tømmer fløtet i norske elver og vassdrag. Nå går alt tømmer på trailer eller tog. I Fetsund ligger ett av de aller største industrielle kulturminene her i landet. Det er Fetsund lenser. Den forteller fløtehistorien i Norge. «Så langt vi vet er dette anlegget det eneste som er igjen i hele verden, sier konservator Thomas Støvind Berg. På det meste arbeidet det 300 mennesker i Fetsund lenser. Her ble tømmerstokkene samlet «rettet» og buntet for videre slep ned mot Lillestrøm og Øyeren. På midten av 80-tallet var det slutt. Sagbruk og fabrikker som hadde kjøpt tømmeret, forsvant. «Det var nære på at hele anlegget her ble revet. Takket være musikkprofessor, trompetist Harry Kvæbæk ble anlegget reddet og fredet. Derfor har han fått sin fortjente statue i anlegget her, forteller Berg. Det var et vell av oppgaver i en tømmerlense. Etter hvert kom store mekaniske installasjoner som lettet arbeidet. «I et anlegg som strekker seg over to og en halv kilometer ble det upraktisk for arbeiderne ute i lensesystemet å gå i land for å spise. Det ble plassert flytende hvilebrakker ute i elva slik at matpausene ble mer effektive, sier Thomas Støvind Berg. flere av disse flytebrakkene er fortsatt intakte og utgjør en del av lensemuseet. En del av tømmeret som havnet i Fetsund lenser hadde reist langt. «Det sies at tømmer som var hugget tre, fire mil sør for Roros, havnet her, sier konservator Thomas Støvind Berg. Fetsund lenser disponerer også en hel flåte historiske fartøyer i tillegg til en stor bygningsmasse på land.26 min
- august 20194 episoder
- Langs hele Norskekysten har små, lettrodde robåter vært et viktig arbeidsredskap gjennom alle tider. Båtene er som oftest spisse i begge ender og varierer i størrelse og utforming. I Hordaland har de Oselveren og Strandebarmeren. Det er mørebåter og Saltdalsbåter. I Porsanger kalles denne båttypen «Spissa». På Sjøsamisk kompetansesenter, Mearrasiida, i Indre Billefjord gjøres det nå et viktig arbeid for å bevare båttypen. Reddes fra historisk forlis - For oss sjøsamer er denne båten kanskje det viktigste symbolet for vår kultur, sier Thomas Hansen. I den øyrike Porsangerfjorden var leveveien fiske, sanking og jakt og husdyrene ble rodd ut på øyene med spissbåten. «Ja, til og med store okser ble fraktet med spissbåt. Da måtte bunnen fôres rikelig med torv, slik at ikke dyra ikke skulle tråkke hull i båten, forteller båtbygger Hans Hansen. Hansen er nå en av de ytterst få som kan bygge «spissa». Nå har han fått en lærling som skal videreføre tradisjonen. Ord og uttrykk bærer historie Språkforsker Steinar Nilsen har sin oppgave i å samle samiske ord knyttet til båten og til byggingen av dem. Et møysommelig arbeid. «Jeg har intervjuet mange av de gamle her i området som kunne de gamle samiske ordene på båtenes forskjellige konstruksjonsdeler. Nå har vi samlet mange ord som egentlig var i ferd med å gå tapt i det samiske vokabularet, sier Nilsen. Nå gjør han det samme arbeidet med sankingstradisjonen. Mearrasiida har også prosjekter gående på mattradisjoner som er i ferd med å dø ut. Det er Sametinget som finansierer mesteparten av driften på Sjøsamisk kompetansesenter. Senteret samarbeider med flere forskningsinstitusjoner som arbeider med miljø,natur og kultur. Programmet sendt første gang 31/8 2019. Medvirkende: Thomas Hansen, Hans Hansen, Kjell Delås, Steinar Nilsen, Atle Sandvik. Programleder Jan Henrik Ihlebæk.Spissbåten i PorsangerSpissbåten i PorsangerLangs hele Norskekysten har små, lettrodde robåter vært et viktig arbeidsredskap gjennom alle tider. Båtene er som oftest spisse i begge ender og varierer i størrelse og utforming. I Hordaland har de Oselveren og Strandebarmeren. Det er mørebåter og Saltdalsbåter. I Porsanger kalles denne båttypen «Spissa». På Sjøsamisk kompetansesenter, Mearrasiida, i Indre Billefjord gjøres det nå et viktig arbeid for å bevare båttypen. Reddes fra historisk forlis - For oss sjøsamer er denne båten kanskje det viktigste symbolet for vår kultur, sier Thomas Hansen. I den øyrike Porsangerfjorden var leveveien fiske, sanking og jakt og husdyrene ble rodd ut på øyene med spissbåten. «Ja, til og med store okser ble fraktet med spissbåt. Da måtte bunnen fôres rikelig med torv, slik at ikke dyra ikke skulle tråkke hull i båten, forteller båtbygger Hans Hansen. Hansen er nå en av de ytterst få som kan bygge «spissa». Nå har han fått en lærling som skal videreføre tradisjonen. Ord og uttrykk bærer historie Språkforsker Steinar Nilsen har sin oppgave i å samle samiske ord knyttet til båten og til byggingen av dem. Et møysommelig arbeid. «Jeg har intervjuet mange av de gamle her i området som kunne de gamle samiske ordene på båtenes forskjellige konstruksjonsdeler. Nå har vi samlet mange ord som egentlig var i ferd med å gå tapt i det samiske vokabularet, sier Nilsen. Nå gjør han det samme arbeidet med sankingstradisjonen. Mearrasiida har også prosjekter gående på mattradisjoner som er i ferd med å dø ut. Det er Sametinget som finansierer mesteparten av driften på Sjøsamisk kompetansesenter. Senteret samarbeider med flere forskningsinstitusjoner som arbeider med miljø,natur og kultur. Programmet sendt første gang 31/8 2019. Medvirkende: Thomas Hansen, Hans Hansen, Kjell Delås, Steinar Nilsen, Atle Sandvik. Programleder Jan Henrik Ihlebæk.26 min
- - Her møtes det aller eldste i Trondheim og det nyeste nye innenfor gryndere og moderne kontorfellesskap. Det er en bro mellom gammelt og nytt. Det er Riksantikvarens prosjektleder Erik Jondell som åpner dørene til det kule og hippe kontorbygget «Digs» i Krambugata midt i Trondheim. Rett innenfor dørene kan man bokstavelig talt gå ned i historien og møte hele legenden om Olav den hellige, akkurat på det stedet der sagaen mener Olav gjenreiste Kaupangen og bygget Klemenskirken for seg og hirden. - Dette var antakelig ikke en kirke for alle, sier arkeolog og prosjektleder i NIKU, Anna Petersén. Hun har ledet hele utgravningsprosjektet som fikk så stor internasjonal oppmerksom de siste årene. – Det har jo vært intenst, sier hun, og roser utstillingen som viser steinfundamentene til Klemenskirken og ikke minst alteret, akkurat der de ble funnet, in situ. - Det her funnet er helt unikt. Det finnes ingenting tilsvarende, i hvert fall ikke i Skandinavien, og kanskje ikke i Europa heller. Her får man innblikk i en tankeverden, vi får vite litt om hvordan de geistlige tenkte når det gjelder de første kirkebyggene, sier Petersén. Fem kirker på samme sted Utstillingen bruker utsøkte lys- og animasjonsteknikker og inneholder mange flere elementer enn steinfundamentene til trekirkene som har avløst hverandre på dette stedet. – Antakelig er det sagaens «Skipakrok» vi har funnet, i en vik av Nidelven, sier Erik Jondell. Også tidligere og ikke minst yngre rester av bygninger og andre arkeologiske funn gir en finn helhet, ikke minst koblet sammen med tidligere utgravninger i dette området. I MUSEUM forteller Jondell og Petersén om utgravingen og funnene, og ikke minst hvordan kirke nummer to kan dateres helt eksakt til perioden 1015 til 1024. En periode som også passer som hånd i hanske med Snorres sagatekster. Medvirkende: Riksantikvarens prosjektleder, Erik Jondell og NIKUs prosjektleder for utgravningen, Anna Petersén. Programleder Øyvind Arntsen Programmet sendt første gang lørdag 17.august 2019Klemenskirken i TrondheimKlemenskirken i Trondheim- Her møtes det aller eldste i Trondheim og det nyeste nye innenfor gryndere og moderne kontorfellesskap. Det er en bro mellom gammelt og nytt. Det er Riksantikvarens prosjektleder Erik Jondell som åpner dørene til det kule og hippe kontorbygget «Digs» i Krambugata midt i Trondheim. Rett innenfor dørene kan man bokstavelig talt gå ned i historien og møte hele legenden om Olav den hellige, akkurat på det stedet der sagaen mener Olav gjenreiste Kaupangen og bygget Klemenskirken for seg og hirden. - Dette var antakelig ikke en kirke for alle, sier arkeolog og prosjektleder i NIKU, Anna Petersén. Hun har ledet hele utgravningsprosjektet som fikk så stor internasjonal oppmerksom de siste årene. – Det har jo vært intenst, sier hun, og roser utstillingen som viser steinfundamentene til Klemenskirken og ikke minst alteret, akkurat der de ble funnet, in situ. - Det her funnet er helt unikt. Det finnes ingenting tilsvarende, i hvert fall ikke i Skandinavien, og kanskje ikke i Europa heller. Her får man innblikk i en tankeverden, vi får vite litt om hvordan de geistlige tenkte når det gjelder de første kirkebyggene, sier Petersén. Fem kirker på samme sted Utstillingen bruker utsøkte lys- og animasjonsteknikker og inneholder mange flere elementer enn steinfundamentene til trekirkene som har avløst hverandre på dette stedet. – Antakelig er det sagaens «Skipakrok» vi har funnet, i en vik av Nidelven, sier Erik Jondell. Også tidligere og ikke minst yngre rester av bygninger og andre arkeologiske funn gir en finn helhet, ikke minst koblet sammen med tidligere utgravninger i dette området. I MUSEUM forteller Jondell og Petersén om utgravingen og funnene, og ikke minst hvordan kirke nummer to kan dateres helt eksakt til perioden 1015 til 1024. En periode som også passer som hånd i hanske med Snorres sagatekster. Medvirkende: Riksantikvarens prosjektleder, Erik Jondell og NIKUs prosjektleder for utgravningen, Anna Petersén. Programleder Øyvind Arntsen Programmet sendt første gang lørdag 17.august 201926 min
- At Henrik Johan Ibsen kom til Grimstad som 15-år gammel apotekerlærling, at han fikk barn utenfor ekteskapet og at han skrev et par dikt og skuespillet Catilina på Apotekets bakrom. Det er godt kjent. Men at han i flere år hadde fått privatundervisning av en kunstmaler, at han malte mange oljemalerier og tok oppdrag som illustratør mens han var i Grimstad, det er ikke fullt så kjent. Det er noe av det vi får høre mer om i denne utgaven av MUSEUM, som ble sendt første gang i 2006. Xylografi Faktisk var det som avistegner og illustratør i tidens nye trykketeknikk, xylografi, den unge Henrik Ibsen så som sin kunstneriske løpebane ved siden av oppdrag som sceneinstruktør. Han var med på å starte et ukeblad i Christiania og gjorde flere reiser rundt i Sør-Norge for å male og lage nye trykk. I 1860 forbød Suzannah Henrik Ibsen å bruke mer tid ved staffeliet. Etter dette kastet Ibsen alle sine tegninger og paret eide aldri noen av Ibsens malerier eller tegninger. Kun de som ble gitt bort eller solgt viser denne siden av Ibsens kunstneriske talent. MUSEUM besøker Grimstad Bymuseum, hvor noen av Ibsens originale oljemalerier henger på veggen, blant annet et portrett av losen Svend Haaø som mange mener er en forstudie til Terje Vigen. Også ved Ibsenmuseet i Arbiens gate 1 i Oslo er det samlet en lang rekke trykk og tegninger fra Ibsens hånd. Medvirkende : Rolf Erik Nilsen, Erik Henning Edvardsen. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang i 2006Ibsen som kunstmalerIbsen som kunstmalerAt Henrik Johan Ibsen kom til Grimstad som 15-år gammel apotekerlærling, at han fikk barn utenfor ekteskapet og at han skrev et par dikt og skuespillet Catilina på Apotekets bakrom. Det er godt kjent. Men at han i flere år hadde fått privatundervisning av en kunstmaler, at han malte mange oljemalerier og tok oppdrag som illustratør mens han var i Grimstad, det er ikke fullt så kjent. Det er noe av det vi får høre mer om i denne utgaven av MUSEUM, som ble sendt første gang i 2006. Xylografi Faktisk var det som avistegner og illustratør i tidens nye trykketeknikk, xylografi, den unge Henrik Ibsen så som sin kunstneriske løpebane ved siden av oppdrag som sceneinstruktør. Han var med på å starte et ukeblad i Christiania og gjorde flere reiser rundt i Sør-Norge for å male og lage nye trykk. I 1860 forbød Suzannah Henrik Ibsen å bruke mer tid ved staffeliet. Etter dette kastet Ibsen alle sine tegninger og paret eide aldri noen av Ibsens malerier eller tegninger. Kun de som ble gitt bort eller solgt viser denne siden av Ibsens kunstneriske talent. MUSEUM besøker Grimstad Bymuseum, hvor noen av Ibsens originale oljemalerier henger på veggen, blant annet et portrett av losen Svend Haaø som mange mener er en forstudie til Terje Vigen. Også ved Ibsenmuseet i Arbiens gate 1 i Oslo er det samlet en lang rekke trykk og tegninger fra Ibsens hånd. Medvirkende : Rolf Erik Nilsen, Erik Henning Edvardsen. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang i 200626 min
- - Vårt utgangspunkt er at vi landet fra månen i går og at vi har kommet til et sted hvor det er mennesker som gjør en rekke forunderlige ting. De går rart kledd, de kjører i merkelige farkoster, de har stammemøter og ritualer, og vi forsøker å forklare hva de er med på. Og den forklaringen har konservatorene Tor Kjetil Gardåsen og Jørgen Haave fra Telemark Museum gitt i prosjektet og boken ”Ferieliv i Kragerø”. I denne utgaven av MUSEUM, som ble sendt første gang i 2012, reiser vi sammen med forfatterne på ekskursjon til skjærgården ved Kragerø. - Dette er samtidsdokumentasjon, som forteller om ting vi tar for gitt, men som styres av underliggende tradisjoner og forskjeller mellom de som ferdes i ferielandet, sier Gardåsen. Han tar lytterne med på en fergetur fra Kragerø til Jomfruland for å observere både hytter, båter og ikke minst menneskene som ferdes der. – Setter vi det på spissen så er Kragerøskjærgården en symbolsk krigsarena hvor de forskjellige gruppene av ferierende står mot hverandre og konkurrerer, sier Gardåsen. Han har delt de ferierende inn i en rekke undergrupper, og ruller opp hele feriehistorien rundt Kragerø fra de første hyttene kom for fullt i mellomkrigstiden. Fedrekult og fartstid – Bare ta dette med patriarkatet, sier Gardåsen. – Ja, hva er det, sier vi. – For det første er ferielivsansiennitet viktig. De som har vært med lenge og arvet sine landsteder, det er selve aristokratiet her i Kragerøskjærgården. De viser det med å ta vare på gamle båter, la klær fra forrige generasjon henge på hytta, som den rene fetisjisme. Men først og fremst er det det at prisene er så høye at hyttene overdras veldig sent. Da sitter den eldre generasjon med eiendommene og sørger for at ferie på hytta blir et opphold i et patriarkalsk, eldrestyrt småsamfunn, hvor neste generasjon ikke har noe de skulle ha sagt og må rette seg etter de eldre. - Vi forsøker å gi mennesker selvinnsikt om hvem de er, hvor de kommer fra og hvor de går hen, sier Gardåsen. Medvirkende : Tor Kjetil Gardåsen og Jørgen Haave. Programleder Øyvind Arntsen . Sendt første gang i 2012Når Norge skal på HyttaNår Norge skal på Hytta- Vårt utgangspunkt er at vi landet fra månen i går og at vi har kommet til et sted hvor det er mennesker som gjør en rekke forunderlige ting. De går rart kledd, de kjører i merkelige farkoster, de har stammemøter og ritualer, og vi forsøker å forklare hva de er med på. Og den forklaringen har konservatorene Tor Kjetil Gardåsen og Jørgen Haave fra Telemark Museum gitt i prosjektet og boken ”Ferieliv i Kragerø”. I denne utgaven av MUSEUM, som ble sendt første gang i 2012, reiser vi sammen med forfatterne på ekskursjon til skjærgården ved Kragerø. - Dette er samtidsdokumentasjon, som forteller om ting vi tar for gitt, men som styres av underliggende tradisjoner og forskjeller mellom de som ferdes i ferielandet, sier Gardåsen. Han tar lytterne med på en fergetur fra Kragerø til Jomfruland for å observere både hytter, båter og ikke minst menneskene som ferdes der. – Setter vi det på spissen så er Kragerøskjærgården en symbolsk krigsarena hvor de forskjellige gruppene av ferierende står mot hverandre og konkurrerer, sier Gardåsen. Han har delt de ferierende inn i en rekke undergrupper, og ruller opp hele feriehistorien rundt Kragerø fra de første hyttene kom for fullt i mellomkrigstiden. Fedrekult og fartstid – Bare ta dette med patriarkatet, sier Gardåsen. – Ja, hva er det, sier vi. – For det første er ferielivsansiennitet viktig. De som har vært med lenge og arvet sine landsteder, det er selve aristokratiet her i Kragerøskjærgården. De viser det med å ta vare på gamle båter, la klær fra forrige generasjon henge på hytta, som den rene fetisjisme. Men først og fremst er det det at prisene er så høye at hyttene overdras veldig sent. Da sitter den eldre generasjon med eiendommene og sørger for at ferie på hytta blir et opphold i et patriarkalsk, eldrestyrt småsamfunn, hvor neste generasjon ikke har noe de skulle ha sagt og må rette seg etter de eldre. - Vi forsøker å gi mennesker selvinnsikt om hvem de er, hvor de kommer fra og hvor de går hen, sier Gardåsen. Medvirkende : Tor Kjetil Gardåsen og Jørgen Haave. Programleder Øyvind Arntsen . Sendt første gang i 201226 min
- juli 20194 episoder
- Langt ute i skauen, omtrent akkurat på grensen mellom Telemark og Buskerud reiste det seg et helt lite industristed i 1870-årene. Ved brua over Numedalslågen, omtrent en mil syd for Kongsberg, der det fra uminnelige tider hadde vært et vadested, ble det bygget tømmerrenne, sagbruk og kraftstasjon. Tenk deg det synet, sa daglig leder på LABRO-museene, Ole Jacob Cranner, da Museum var på besøk i 2012 : - Fra den moderne industriarkitekturen, med høye vinduer og luft under taket, strømmet det ut elektrisk lys. Fossen bruste og det kom røyk opp fra pipene. Det må ha vært som et framtidens slott ! Tømmerhaker og pjolter I dag går fortsatt den to kilometer lange tømmerrenna forbi de restaurerte bygningene på LABRO. Kraftstasjonen ble stengt på 1990-tallet og den siste stokken gikk i renna i 1979. I MUSEUM besøker vi kraftstasjonen, hvor turbinhallen er gjenoppbygd etter at taket raste ned for noen år siden, vi får demonstrert en vanndrevet stampemølle for vadmel, men først og fremst møter vi tre tidsvitner i Numedalslågens Fløtningsmuseum : Even Tråen og brødrene Dag og Bård Engelstad. Alle tre har jobbet som fløtere i Numedalslågen og forteller om hvordan arbeidet var organisert og hvordan de lærte håndverket av ”gamlekarane”. – Tømmerhakene var viktigste redskap, sier Even tråen, som forteller om hvordan trevirket til hakene måtte vokse på bestemte steder og være nøye utplukket. – Hakan måtte ligge presis i hånden og jernet måtte være smidd på rette måten, sier Tråen. Vi får høre om arbeidet i ”rensken” og langs ”hengslene” og hvordan stokkene ble plukket ut en etter en når vasene stengte nedover i elva. Vi får også høre historien om hvordan det var fest på Hotell Norge i Skien når rodene hadde gjort ferdig sin del av fløtingen. – Da satt gamlekara og nikket når de fikk skryt for jobben og tok i påsan med oppgjøre uten å telle over. De satt nok med hatten litt bak i nakken på bussen hjemover, for det vanket nok en pjolter eller to også, sier Tråen. Medvirkende : Even Tråen, Dag og Bård Engelstad, Knut Rokstad og daglig leder Ole Jacob Cranner. Programleder Øyvind Arntsen. Programmet sendt første gang i 2012.LABRO – Brua over LågenLABRO – Brua over Lågen Langt ute i skauen, omtrent akkurat på grensen mellom Telemark og Buskerud reiste det seg et helt lite industristed i 1870-årene. Ved brua over Numedalslågen, omtrent en mil syd for Kongsberg, der det fra uminnelige tider hadde vært et vadested, ble det bygget tømmerrenne, sagbruk og kraftstasjon. Tenk deg det synet, sa daglig leder på LABRO-museene, Ole Jacob Cranner, da Museum var på besøk i 2012 : - Fra den moderne industriarkitekturen, med høye vinduer og luft under taket, strømmet det ut elektrisk lys. Fossen bruste og det kom røyk opp fra pipene. Det må ha vært som et framtidens slott ! Tømmerhaker og pjolter I dag går fortsatt den to kilometer lange tømmerrenna forbi de restaurerte bygningene på LABRO. Kraftstasjonen ble stengt på 1990-tallet og den siste stokken gikk i renna i 1979. I MUSEUM besøker vi kraftstasjonen, hvor turbinhallen er gjenoppbygd etter at taket raste ned for noen år siden, vi får demonstrert en vanndrevet stampemølle for vadmel, men først og fremst møter vi tre tidsvitner i Numedalslågens Fløtningsmuseum : Even Tråen og brødrene Dag og Bård Engelstad. Alle tre har jobbet som fløtere i Numedalslågen og forteller om hvordan arbeidet var organisert og hvordan de lærte håndverket av ”gamlekarane”. – Tømmerhakene var viktigste redskap, sier Even tråen, som forteller om hvordan trevirket til hakene måtte vokse på bestemte steder og være nøye utplukket. – Hakan måtte ligge presis i hånden og jernet måtte være smidd på rette måten, sier Tråen. Vi får høre om arbeidet i ”rensken” og langs ”hengslene” og hvordan stokkene ble plukket ut en etter en når vasene stengte nedover i elva. Vi får også høre historien om hvordan det var fest på Hotell Norge i Skien når rodene hadde gjort ferdig sin del av fløtingen. – Da satt gamlekara og nikket når de fikk skryt for jobben og tok i påsan med oppgjøre uten å telle over. De satt nok med hatten litt bak i nakken på bussen hjemover, for det vanket nok en pjolter eller to også, sier Tråen. Medvirkende : Even Tråen, Dag og Bård Engelstad, Knut Rokstad og daglig leder Ole Jacob Cranner. Programleder Øyvind Arntsen. Programmet sendt første gang i 2012.26 min
- Da det amerikanske spionflyet U2 ble skutt ned over Sovjetunionen 1.mai 1960 kom Norge og Bodø i sentrum for Den kalde krigen. I denne utgaven av MUSEUM får vi høre om dekkhistoriene som fulgte og hvordan amerikanerne ser på det som skjedde. Og kanskje er det også en forbindelse til Beach Boys. Programmet ble sendt første gang i 2009. NSA-museum i Maryland I del 2 av MUSEUMs reportasje om Norge og CIAs U2-flyvninger besøker vi NSAs museum i Fort Mead utenfor Washington. National Cryptological Museum er verdens eneste, offisielle etterretningsmuseum som er åpent for publikum. I tillegg til gjenstander og dekrypteringsmaskiner fra Enigma til The Magic of Purple har museet også en egen avdeling for Den kalde krigen og U2-flyet som ble skutt ned over Sverdlovsk den 1.mai 1960. – Det var gjennom Venonaprosjektet, som avslørte Ethel og Julius Rosenberg, vi forsto at russerne hadde teknologi for å skyte ned U2-flyet, sier kurator Patrick Weadon. Ved siden av monteren med en del av U2-flyet til Gary Powers, donert av russerne i 1994, henger ”The Great Seal” . Det var amerikanernes svar i FN på Khrutsjovs avsløring av U2-flyet. Inspirerte Beach Boys Som dekorasjon ble seglet plassert i den amerikanske ambassaden i Moskva, og ved hjelp av en spesiell lydbølge-teknologi kunne en skjult mikrofon aktiveres. – KGB avlyttet ambassadøren i mange år, sier Weadon, som også forteller at popsingelen ”Good Vibrations” med The Beach Boys i 1966 bruker samme type maskin for å lage de spesielle, elektroniske lydene. Dette var forløperen til syntezisere og Moog-orgelet, funnet opp av KGB-mannen Lev Thermin i Sovjetunionen. I MUSEUM forteller også generalmajor Kjell Lutnes om hva som skjedde da Gary Powers tok bakken og CIAs evakuering fra Bodø i et C 130 lastefly. – Vi kan bare være stolte over hele U2-saken, sier Lutnes. – Norge gjorde sin del i Den kalde krigen. Medvirkende : Curator Patrick Weadon og Kjell Lutnes. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 2009NSA og spionflyet U2NSA og spionflyet U2Da det amerikanske spionflyet U2 ble skutt ned over Sovjetunionen 1.mai 1960 kom Norge og Bodø i sentrum for Den kalde krigen. I denne utgaven av MUSEUM får vi høre om dekkhistoriene som fulgte og hvordan amerikanerne ser på det som skjedde. Og kanskje er det også en forbindelse til Beach Boys. Programmet ble sendt første gang i 2009. NSA-museum i Maryland I del 2 av MUSEUMs reportasje om Norge og CIAs U2-flyvninger besøker vi NSAs museum i Fort Mead utenfor Washington. National Cryptological Museum er verdens eneste, offisielle etterretningsmuseum som er åpent for publikum. I tillegg til gjenstander og dekrypteringsmaskiner fra Enigma til The Magic of Purple har museet også en egen avdeling for Den kalde krigen og U2-flyet som ble skutt ned over Sverdlovsk den 1.mai 1960. – Det var gjennom Venonaprosjektet, som avslørte Ethel og Julius Rosenberg, vi forsto at russerne hadde teknologi for å skyte ned U2-flyet, sier kurator Patrick Weadon. Ved siden av monteren med en del av U2-flyet til Gary Powers, donert av russerne i 1994, henger ”The Great Seal” . Det var amerikanernes svar i FN på Khrutsjovs avsløring av U2-flyet. Inspirerte Beach Boys Som dekorasjon ble seglet plassert i den amerikanske ambassaden i Moskva, og ved hjelp av en spesiell lydbølge-teknologi kunne en skjult mikrofon aktiveres. – KGB avlyttet ambassadøren i mange år, sier Weadon, som også forteller at popsingelen ”Good Vibrations” med The Beach Boys i 1966 bruker samme type maskin for å lage de spesielle, elektroniske lydene. Dette var forløperen til syntezisere og Moog-orgelet, funnet opp av KGB-mannen Lev Thermin i Sovjetunionen. I MUSEUM forteller også generalmajor Kjell Lutnes om hva som skjedde da Gary Powers tok bakken og CIAs evakuering fra Bodø i et C 130 lastefly. – Vi kan bare være stolte over hele U2-saken, sier Lutnes. – Norge gjorde sin del i Den kalde krigen. Medvirkende : Curator Patrick Weadon og Kjell Lutnes. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 200926 min
- Restene av Hjortspring-kanoen er ett tusen år eldre enn Gokstadskipet. Nitten meter lang og bygget i lindetre kunne den frakte minst 40 soldater med utrustning. Kanskje kom den helt fra kysten av Norge. Både Hjortspringkanoen og store mengder våpen og utrustning ble ofret i en dansk sjø for 2000 år siden, og ble vist på den legendariske jernalderutstillingen «Sejrens triumf» på Nationalmuseet i København i 2003. Fra de danske myrene kommer også et utrolig rikt funnmateriale fra århundrene rundt Kristi fødsel. Blant annet mumifiserte mennesker som ble ofret i sjøer og myrer. Våtmarksområdene var porten til gudenes verden, sier museumsinspektør Lars Jørgensen på Nationalmuseet i København. Han kan også vise fram Nordens eldste, intakte trebåt. Det er Nydamskipet, som er forløperen til våre vikingskip. Opprinnelig ble skipet funnet i Danmark, men nå er Nydamskipet permanent utstilt i Schleswig, på Schloss Gottorp. Det var en svært sjelden anledning da Nydamskipet ble fraktet til København i anledning utstillingen på Nationalmuseet. Kanskje er Nydamskipet bygget i Norge, ca 350 etter Kristus, og brukt til å frakte en norsk invasjonshær til Jylland? Eller kanskje soldatene skulle enda lengre. Til Romerriket som leiesoldater ? På denne måten viser utstillingen i København at vikingtiden, som kom mange hundre år senere, bare var en fortsettelse av livet i jernalderen, og ikke en helt ny epoke i den norrøne historien. Programmet ble sendt første gang i 2004 og er tatt opp på utstillingen "Sejrens triumf" i København. Vi møter Sigrid Kaland fra Universitetsmuseet i bergen og daværende museumsinspektør Lars T Jørgensen som var faglig ansvarlig for utstillingen. Jørgensen døde i 2016. Programleder Øyvind ArntsenNordens eldste båterNordens eldste båterRestene av Hjortspring-kanoen er ett tusen år eldre enn Gokstadskipet. Nitten meter lang og bygget i lindetre kunne den frakte minst 40 soldater med utrustning. Kanskje kom den helt fra kysten av Norge. Både Hjortspringkanoen og store mengder våpen og utrustning ble ofret i en dansk sjø for 2000 år siden, og ble vist på den legendariske jernalderutstillingen «Sejrens triumf» på Nationalmuseet i København i 2003. Fra de danske myrene kommer også et utrolig rikt funnmateriale fra århundrene rundt Kristi fødsel. Blant annet mumifiserte mennesker som ble ofret i sjøer og myrer. Våtmarksområdene var porten til gudenes verden, sier museumsinspektør Lars Jørgensen på Nationalmuseet i København. Han kan også vise fram Nordens eldste, intakte trebåt. Det er Nydamskipet, som er forløperen til våre vikingskip. Opprinnelig ble skipet funnet i Danmark, men nå er Nydamskipet permanent utstilt i Schleswig, på Schloss Gottorp. Det var en svært sjelden anledning da Nydamskipet ble fraktet til København i anledning utstillingen på Nationalmuseet. Kanskje er Nydamskipet bygget i Norge, ca 350 etter Kristus, og brukt til å frakte en norsk invasjonshær til Jylland? Eller kanskje soldatene skulle enda lengre. Til Romerriket som leiesoldater ? På denne måten viser utstillingen i København at vikingtiden, som kom mange hundre år senere, bare var en fortsettelse av livet i jernalderen, og ikke en helt ny epoke i den norrøne historien. Programmet ble sendt første gang i 2004 og er tatt opp på utstillingen "Sejrens triumf" i København. Vi møter Sigrid Kaland fra Universitetsmuseet i bergen og daværende museumsinspektør Lars T Jørgensen som var faglig ansvarlig for utstillingen. Jørgensen døde i 2016. Programleder Øyvind Arntsen26 min
- "Thorny serda, Helge reist”. Så enkelt kan det sies. - Men nå er jeg glad jeg er på radio, for jeg rødmer når dette skal oversettes, sier runeforsker Terje Spurkland inne i gravhaugen Meashowe på Orknøyene. Der er det mer enn 30 runetekster risset inn på steinveggene, mest sannsynlig skrevet av følget til Orknøyjarlen Harald Maddadason og Ragnvald Kale da de kom hjem fra sin reise til Jerusalem, i 1155. Serding og det som verre er ”Jorsalamenn brøt Orkhaugen”, står det i Orknøyasaga, og i denne utgaven av MUSEUM, som vi sendte første gang i 2007, finner Spurkland runetekster på veggene i gravkammeret som bekrefter denne sagateksten. Vikingefølget i haugen hadde med seg kvinner, vi hører om ”Ingebjørg, den fagre enka” og Hlif som var jarlens ”mat-kone”. Men verre var det med Thorny, som ”serda” inne i et av sidekamrene i gravhaugen. – Dette verbet betyr rett og slett seksuell omgang, og egentlig beskriver det en homoseksuell handling, sier Spurkland, som i Museum saumfarer veggene inne i Maeshowe med medbragt lommelykt. I MUSEUM får vi også høre hvordan vikingene diskuterer hvor det ble av skatten som var skjult i haugen og vi møter også øksen til Gaukar Tirnilssonar, som 200 år senere dukker opp i Njåls saga. Dette er del 2) av tilsammen tre programmer fra Orlnøyene. Sjekk Museums podkastsider. Medvirkende : Nå avdøde runeforsker Terje Spurkland og programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 2007.Jorsalamenn brutu OrkhaugJorsalamenn brutu Orkhaug"Thorny serda, Helge reist”. Så enkelt kan det sies. - Men nå er jeg glad jeg er på radio, for jeg rødmer når dette skal oversettes, sier runeforsker Terje Spurkland inne i gravhaugen Meashowe på Orknøyene. Der er det mer enn 30 runetekster risset inn på steinveggene, mest sannsynlig skrevet av følget til Orknøyjarlen Harald Maddadason og Ragnvald Kale da de kom hjem fra sin reise til Jerusalem, i 1155. Serding og det som verre er ”Jorsalamenn brøt Orkhaugen”, står det i Orknøyasaga, og i denne utgaven av MUSEUM, som vi sendte første gang i 2007, finner Spurkland runetekster på veggene i gravkammeret som bekrefter denne sagateksten. Vikingefølget i haugen hadde med seg kvinner, vi hører om ”Ingebjørg, den fagre enka” og Hlif som var jarlens ”mat-kone”. Men verre var det med Thorny, som ”serda” inne i et av sidekamrene i gravhaugen. – Dette verbet betyr rett og slett seksuell omgang, og egentlig beskriver det en homoseksuell handling, sier Spurkland, som i Museum saumfarer veggene inne i Maeshowe med medbragt lommelykt. I MUSEUM får vi også høre hvordan vikingene diskuterer hvor det ble av skatten som var skjult i haugen og vi møter også øksen til Gaukar Tirnilssonar, som 200 år senere dukker opp i Njåls saga. Dette er del 2) av tilsammen tre programmer fra Orlnøyene. Sjekk Museums podkastsider. Medvirkende : Nå avdøde runeforsker Terje Spurkland og programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 2007.26 min