Museum - et program om norsk historie
Et norsk visittkort i Potsdam
Et norsk visittkort i Potsdam
Et norsk visittkort i Potsdam
Hør episoden26 min
- Kategori:
- Dokumentar
- Format:
- Podkast
- Lengde:
- 26 min
- Dato:
- 10. januar 2020
Andre har også hørt
- mars 20203 episoder
- Jekta «Anna Karoline» skapte nytt museum i Bodø Jektene var voluminøse seilførende fraktere som utgjorde livsnerven for byer og bygder i Nord-Norge gjennom fire hundre år. Nå har jektenes viktige historie fått sitt eget museum i Bodø. «Det har tatt lang tid, men endelig kan vi fortalt denne viktige historien på Jektefartsmuseet, sier museumsleder Erika Søfting. Hun åpner døren inn i den største utstillingshallen. Og der får vi jekta «Anna Karoline» av Hopen i Lofoten, rett i fleisen. Med et enormt rødbrunt råseil, akkompagnert av bølgesus og mannskapsrop fra høyttalere i den 20 meter høye bygningskroppen. Museet ligger ved Bodøsjøen, rett ved Bodø lufthavn. I 1959 ble « Anna Karoline» dratt på land der og konservert i et skur. I juni 2019 var det bygget et praktfullt museum rundt skuta. «Beliggenheten er perfekt. Her ser vi ut Saltenfjorden og rett til havs der leden til Bergen går, forteller Softing. ««Anna Karoline» er den eneste gjenværende jekta i sitt slag. Takket være ildsjeler i venneforeninger og krefter som kjenner denne «glemte» historien, er museet blitt til, sier konservator og formidligsleder, Karina Krogh. I museets aktivitetshall er det skapt kulisser som viser Bryggen i Bergen. «Tørrfisken og tranen skule til Bergen. Tenk hvilken opplevelse det var for mannskapet, å komme til storbyen Bergen. Med liv og handel og varer av alle slag, forteller formidler Jan Ivar Bårtvedt. I tillegg til den ruvende jekta, sentral plassert i museets hovedutstilling, er det gjenstander og fotografier som underbygger historien. En seilas til eller fra Bergen kunne gå unna på en uke, hvis børa var gunstig. Men det hendte at jekter var borte ett år før de kom tilbake. Det er bilder som viser at 150-200 jekter kunne være i Bergen samtidig, så denne transporten var en omfattende virksomhet. «Denne trafikken skapte store verdier for Norge, så dette er ikke en lokal nordnorsk historie. Den er av nasjonal betydning, sier museumsleder Erika Søfting.Jektefartens historieJektefartens historieJekta «Anna Karoline» skapte nytt museum i Bodø Jektene var voluminøse seilførende fraktere som utgjorde livsnerven for byer og bygder i Nord-Norge gjennom fire hundre år. Nå har jektenes viktige historie fått sitt eget museum i Bodø. «Det har tatt lang tid, men endelig kan vi fortalt denne viktige historien på Jektefartsmuseet, sier museumsleder Erika Søfting. Hun åpner døren inn i den største utstillingshallen. Og der får vi jekta «Anna Karoline» av Hopen i Lofoten, rett i fleisen. Med et enormt rødbrunt råseil, akkompagnert av bølgesus og mannskapsrop fra høyttalere i den 20 meter høye bygningskroppen. Museet ligger ved Bodøsjøen, rett ved Bodø lufthavn. I 1959 ble « Anna Karoline» dratt på land der og konservert i et skur. I juni 2019 var det bygget et praktfullt museum rundt skuta. «Beliggenheten er perfekt. Her ser vi ut Saltenfjorden og rett til havs der leden til Bergen går, forteller Softing. ««Anna Karoline» er den eneste gjenværende jekta i sitt slag. Takket være ildsjeler i venneforeninger og krefter som kjenner denne «glemte» historien, er museet blitt til, sier konservator og formidligsleder, Karina Krogh. I museets aktivitetshall er det skapt kulisser som viser Bryggen i Bergen. «Tørrfisken og tranen skule til Bergen. Tenk hvilken opplevelse det var for mannskapet, å komme til storbyen Bergen. Med liv og handel og varer av alle slag, forteller formidler Jan Ivar Bårtvedt. I tillegg til den ruvende jekta, sentral plassert i museets hovedutstilling, er det gjenstander og fotografier som underbygger historien. En seilas til eller fra Bergen kunne gå unna på en uke, hvis børa var gunstig. Men det hendte at jekter var borte ett år før de kom tilbake. Det er bilder som viser at 150-200 jekter kunne være i Bergen samtidig, så denne transporten var en omfattende virksomhet. «Denne trafikken skapte store verdier for Norge, så dette er ikke en lokal nordnorsk historie. Den er av nasjonal betydning, sier museumsleder Erika Søfting.26 min
- Innerst i Høyangsfjorden ligger Høyanger. Den lille bygda med fem gårdsbruk og et hundretalls innbyggere, som på kort tid ble en nøye planlagt industriby med over to tusen innbyggere. «Det hele startet med et kraftverk i 1917. Gründeren Sigurd Kloumann sto bak. Så kom smelteverket. Kloumann ville at industribyen han utviklet skulle være pen og effektiv, forteller amanuensis ved Arkitekthøyskolen i Oslo, Kolbjørn Flesje Nybø. Han har skrevet boka «Husa våre – arkitekturarven i Sogn og Fjordane. Der blir Høyanger viet stor plass. «Samtidig ble det et tydelig klassesamfunn. Direktørene bodde ved strandkanten i flotte villaer. Funksjonærene fikk store hus med hager. Lenger inn på land fikk arbeiderne sine boliger. Små hus som de kunne bo i så lenge de arbeidet på verket, forteller historiker og medforfatter av Høyangers historie: «Vatnet, verket og byen» «Folk i Høyanger passer på at byen ikke blir ødelagt. Den skal helst være som den er, sier pensjonert rektor og ordfører gjennom 16 år, Kjartan Longva. Det var gründeren Sigurd Kloumann som startet det hele. Fallrettene ble sikret og han etablerte Norsk Aluminiums CO. «Han ønsket ikke å bygge en industrigetto. To av landets mest kjente arkitekter på den tiden, Christian Morgenstierne og Arne Eide laget den første byplanen. Mye av den planen kan vi fortsatt se sporene av i Høyanger, sier Flesje Nybø. I 1966 var det amerikanske reisetidskriftet Fodors på besøk i Høyanger. Deres utsendte skrev følgende: Høyanger er en av de best planlagte og vakreste industribyene i verden»Industribyen HøyangerIndustribyen HøyangerInnerst i Høyangsfjorden ligger Høyanger. Den lille bygda med fem gårdsbruk og et hundretalls innbyggere, som på kort tid ble en nøye planlagt industriby med over to tusen innbyggere. «Det hele startet med et kraftverk i 1917. Gründeren Sigurd Kloumann sto bak. Så kom smelteverket. Kloumann ville at industribyen han utviklet skulle være pen og effektiv, forteller amanuensis ved Arkitekthøyskolen i Oslo, Kolbjørn Flesje Nybø. Han har skrevet boka «Husa våre – arkitekturarven i Sogn og Fjordane. Der blir Høyanger viet stor plass. «Samtidig ble det et tydelig klassesamfunn. Direktørene bodde ved strandkanten i flotte villaer. Funksjonærene fikk store hus med hager. Lenger inn på land fikk arbeiderne sine boliger. Små hus som de kunne bo i så lenge de arbeidet på verket, forteller historiker og medforfatter av Høyangers historie: «Vatnet, verket og byen» «Folk i Høyanger passer på at byen ikke blir ødelagt. Den skal helst være som den er, sier pensjonert rektor og ordfører gjennom 16 år, Kjartan Longva. Det var gründeren Sigurd Kloumann som startet det hele. Fallrettene ble sikret og han etablerte Norsk Aluminiums CO. «Han ønsket ikke å bygge en industrigetto. To av landets mest kjente arkitekter på den tiden, Christian Morgenstierne og Arne Eide laget den første byplanen. Mye av den planen kan vi fortsatt se sporene av i Høyanger, sier Flesje Nybø. I 1966 var det amerikanske reisetidskriftet Fodors på besøk i Høyanger. Deres utsendte skrev følgende: Høyanger er en av de best planlagte og vakreste industribyene i verden»26 min
- Amerika på Eidsvoll 1814 - Ikoniske nasjonalsymboler Benjamin Franklin med pelslue og briller, i et miniatyrportrett av den amerikanske maleren John Thrumbull, utlånt fra kunstsamlingen til Yale University, har kommet hele den lange veien fra USA til Wergelands hus på Eidsvoll 1814. Anledningen er den nye utstillingen «Ikoniske malerier». I Minnehallen med alle portrettene av norske Eidsvollsmenn møtes også et kobberstikk av Thrumbulls framstilling av «The Declaration of Independence, July 4th 1776» og en utgave av Oscar Wergelands berømte maleri av Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814. Wergelands maleri henger som kjent bak presidentens talerstol i Stortinget og har for alltid foreviget Wilhelm Koren Christies blikk som vender seg fra Falsen og Eidsvollsmennene og ser bydende utover representantene i den moderne Stortingssalen. Donald Trump Både Wergelands og Thrumbulls bilder har blitt ikoniske og historiske og var i sin tid ment som en viktig dokumentasjon av revolusjonen som lå i de nye grunnlovene. - Det er nesten utrolig å se hvor potent den amerikanske grunnloven faktisk er og hvor sterkt den blir brukt i amerikansk, politisk diskusjon, sier prosjektkoordinator André Larsen Avelin. I utstillingen peker han på et pressebilde av kongressmannen Adam Schiff, som sammen med noen av sine kollegaer på Capitol Hill står foran det store bildet til Thrumbull og viser fram dokumentet som ber om riksrettssak mot president Donald Trump. Bak politikerne står de amerikanske «founding fathers» inkludert Benjamin Franklin på Thrumbulls bilde og gir en historisk dybde til riksrettvedtaket. - Gjennom et flerårig prosjekt undersøker vi sammenhengene, likhetene og forskjellene mellom den amerikanske og norske grunnloven. Prosjektet heter «Founding fathers across the Atlantic» og bygger på at den norske og amerikanske grunnloven nå er de to eneste som er igjen fra revolusjonstiden fra slutten av 1700-tyallet og inn på 1800-tallet, sier direktør Bård Frydenlund. - Medvirkende : Bård Frydenlund og André Larsen Avelin fra Eidsvoll 1814. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 8/3 2020Museum podkast - Amerika på Eidsvoll 1814Museum podkast - Amerika på Eidsvoll 1814Amerika på Eidsvoll 1814 - Ikoniske nasjonalsymboler Benjamin Franklin med pelslue og briller, i et miniatyrportrett av den amerikanske maleren John Thrumbull, utlånt fra kunstsamlingen til Yale University, har kommet hele den lange veien fra USA til Wergelands hus på Eidsvoll 1814. Anledningen er den nye utstillingen «Ikoniske malerier». I Minnehallen med alle portrettene av norske Eidsvollsmenn møtes også et kobberstikk av Thrumbulls framstilling av «The Declaration of Independence, July 4th 1776» og en utgave av Oscar Wergelands berømte maleri av Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814. Wergelands maleri henger som kjent bak presidentens talerstol i Stortinget og har for alltid foreviget Wilhelm Koren Christies blikk som vender seg fra Falsen og Eidsvollsmennene og ser bydende utover representantene i den moderne Stortingssalen. Donald Trump Både Wergelands og Thrumbulls bilder har blitt ikoniske og historiske og var i sin tid ment som en viktig dokumentasjon av revolusjonen som lå i de nye grunnlovene. - Det er nesten utrolig å se hvor potent den amerikanske grunnloven faktisk er og hvor sterkt den blir brukt i amerikansk, politisk diskusjon, sier prosjektkoordinator André Larsen Avelin. I utstillingen peker han på et pressebilde av kongressmannen Adam Schiff, som sammen med noen av sine kollegaer på Capitol Hill står foran det store bildet til Thrumbull og viser fram dokumentet som ber om riksrettssak mot president Donald Trump. Bak politikerne står de amerikanske «founding fathers» inkludert Benjamin Franklin på Thrumbulls bilde og gir en historisk dybde til riksrettvedtaket. - Gjennom et flerårig prosjekt undersøker vi sammenhengene, likhetene og forskjellene mellom den amerikanske og norske grunnloven. Prosjektet heter «Founding fathers across the Atlantic» og bygger på at den norske og amerikanske grunnloven nå er de to eneste som er igjen fra revolusjonstiden fra slutten av 1700-tyallet og inn på 1800-tallet, sier direktør Bård Frydenlund. - Medvirkende : Bård Frydenlund og André Larsen Avelin fra Eidsvoll 1814. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 8/3 202026 min
- februar 20205 episoder
- I flere år har en gruppe representanter fra samiske museer, Kulturhistorisk museum og Folkemuseet forhandlet om tilbakeføring av samiske gjenstander fra Oslo til de samiske museene. Nå er avtalen klar. Over 2000 gjenstander skal tilbakeføres til der de hører hjemme. • Forhandlingene har vært så fine. Sammen har vi vurdert og diskutert over 4500 gjenstander. Den prosessen har gitt oss mye verdifull ny kunnskap, sier Gro Ween. Ween er førsteamanuensis ved Kulturhistorisk museum i Oslo. Ween sier dette er et viktig skritt i Berit Åse Johnsen er leder for De samiske samlinger i Karasjok. Hun er like begeistret. Avtalen ble undertegnet i 2019. Prosjektet er kalt Bååstede. Det er et sørsamisk ord og betyr; tilbake. Foreløpig er avtalen bare på papiret. De samiske museene har ikke magasiner og utstillingsfasiliteter av høy nok kvalitet. Det kreves riktig temperatur, luftfuktighet og lysforhold for å unngå at gjenstandene ikke blir skadet. • Her må det bevilges penger, slik at Bååstede kan gjennomføres fullt ut, sier Gro Ween. • På 1800-tallet ble de samiske hjemsøkt av samlere og oppkjøpere som fikk eller kjøpte samiske gjenstander. Mange av dem havnet på museer rundt om i Europa. Blant disse gjenstandene er det en 400 år gammel tromme. Konservator Jelena Porsanger viser oss trommen. Den er på utlån fra Nasjonalmuseet i København. Den oppbevares i et lite tildekket monter. De samiske samlinger har i en årrekke bedt om å få trommen tilbake, men så langt ikke nådd gjennom. • Vi har ingen trommer selv. Det er ille med tanke på at de forteller om religiøse tradisjoner i det samiske området langt tilbake i tid. Og trommen vi låner har vi så god dokumentasjon på. Eieren ble dømt til døden og rettsprotokollene forteller historien om den og eieren, sier konservator Porsanger.Bååstede i KarasjokBååstede i Karasjok I flere år har en gruppe representanter fra samiske museer, Kulturhistorisk museum og Folkemuseet forhandlet om tilbakeføring av samiske gjenstander fra Oslo til de samiske museene. Nå er avtalen klar. Over 2000 gjenstander skal tilbakeføres til der de hører hjemme. • Forhandlingene har vært så fine. Sammen har vi vurdert og diskutert over 4500 gjenstander. Den prosessen har gitt oss mye verdifull ny kunnskap, sier Gro Ween. Ween er førsteamanuensis ved Kulturhistorisk museum i Oslo. Ween sier dette er et viktig skritt i Berit Åse Johnsen er leder for De samiske samlinger i Karasjok. Hun er like begeistret. Avtalen ble undertegnet i 2019. Prosjektet er kalt Bååstede. Det er et sørsamisk ord og betyr; tilbake. Foreløpig er avtalen bare på papiret. De samiske museene har ikke magasiner og utstillingsfasiliteter av høy nok kvalitet. Det kreves riktig temperatur, luftfuktighet og lysforhold for å unngå at gjenstandene ikke blir skadet. • Her må det bevilges penger, slik at Bååstede kan gjennomføres fullt ut, sier Gro Ween. • På 1800-tallet ble de samiske hjemsøkt av samlere og oppkjøpere som fikk eller kjøpte samiske gjenstander. Mange av dem havnet på museer rundt om i Europa. Blant disse gjenstandene er det en 400 år gammel tromme. Konservator Jelena Porsanger viser oss trommen. Den er på utlån fra Nasjonalmuseet i København. Den oppbevares i et lite tildekket monter. De samiske samlinger har i en årrekke bedt om å få trommen tilbake, men så langt ikke nådd gjennom. • Vi har ingen trommer selv. Det er ille med tanke på at de forteller om religiøse tradisjoner i det samiske området langt tilbake i tid. Og trommen vi låner har vi så god dokumentasjon på. Eieren ble dømt til døden og rettsprotokollene forteller historien om den og eieren, sier konservator Porsanger.26 min
- Jernalderhæren fra «Norge» - Funnet i en myr i Danmark Illerup Ådal og Alken Enge har mange, rike funn fra romersk jernalder. I Danmark kaller arkeologene denne fredede elvedalen for «Gudenes dal». Både menneskeknokler, hodeskaller og titusenvis av våpendeler, personlig utrustning og utsmykning til uniformer og hesteutstyr ble senket rituelt ned i en offersjø for 1800 år siden. Nå er denne sjøen for lengst blitt en myr, og det er i bunnen av denne myren de store funnene har blitt gjort i flere omganger siden 1970-tallet og fram til i dag. MUSEUM har hatt en rekke programmer fra Moesgaard museum og Alken Enge gjennom de siste 15 årene, og dette programmet er en samleversjon av disse programmene. Ikke minst får vi høre et langt intervju med arkeolog Jørgen Illkjær, som var den første til å publisere og gjennomgå Illerup-funnet. Intervjuet med Illkjær ble gjort i 2004. Navn fra historiens mørke Wagnio Tahvide … Det betyr noe sånt som at ”Wagn fikk laget dette”. Skrevet med runer på en lansespiss to hundre år etter Kristus. Wagn og Svarta og hundrevis av andre menn var en del av en meget godt organisert norsk hær som i året 192 la over Kattegat med mer enn 50 skip. De hadde med seg hester, de hadde malt skjoldene i rødt og gult, hadde gull og sølv på seletøyet til de høyeste offiserene, og ikke minst de hadde de tidens mest moderne våpen. Helt nye, direkte importert fra de fineste våpenfabrikkene i Romerriket eller laget av lokale våpensmeder etter romersk forbilde. Samfunnet de kom fra må ha vært godt organisert i høvdingeområder med et klassedelt samfunn, en form for gave- eller avgiftssystemer, med import og eksport til Romerriket som viktig næringsvei. Og lederne må ha vært utdannet i Europa, kanskje de hadde vært i Romernes tjeneste og reist fra India og Afrika til England. Gir dette et annet bilde av Norge fem hundre år før vikingetiden enn det som er vanlig ? Godt at hæren tapte, for hele deres utrustning ble ofret i en myr ved Århus, slik at MUSEUM kan reise på besøk til arkeolog Jørgen Illkjær for å høre om ”Den nye Norgeshistorien”. Medvirkende : Professor Jørgen Illkjær, Moesgård Museum, Jette Linnå og Axel Christophersen. Programleder Øyvind Arntsen"Norske" jernalderkrigere ble ofret"Norske" jernalderkrigere ble ofretJernalderhæren fra «Norge» - Funnet i en myr i Danmark Illerup Ådal og Alken Enge har mange, rike funn fra romersk jernalder. I Danmark kaller arkeologene denne fredede elvedalen for «Gudenes dal». Både menneskeknokler, hodeskaller og titusenvis av våpendeler, personlig utrustning og utsmykning til uniformer og hesteutstyr ble senket rituelt ned i en offersjø for 1800 år siden. Nå er denne sjøen for lengst blitt en myr, og det er i bunnen av denne myren de store funnene har blitt gjort i flere omganger siden 1970-tallet og fram til i dag. MUSEUM har hatt en rekke programmer fra Moesgaard museum og Alken Enge gjennom de siste 15 årene, og dette programmet er en samleversjon av disse programmene. Ikke minst får vi høre et langt intervju med arkeolog Jørgen Illkjær, som var den første til å publisere og gjennomgå Illerup-funnet. Intervjuet med Illkjær ble gjort i 2004. Navn fra historiens mørke Wagnio Tahvide … Det betyr noe sånt som at ”Wagn fikk laget dette”. Skrevet med runer på en lansespiss to hundre år etter Kristus. Wagn og Svarta og hundrevis av andre menn var en del av en meget godt organisert norsk hær som i året 192 la over Kattegat med mer enn 50 skip. De hadde med seg hester, de hadde malt skjoldene i rødt og gult, hadde gull og sølv på seletøyet til de høyeste offiserene, og ikke minst de hadde de tidens mest moderne våpen. Helt nye, direkte importert fra de fineste våpenfabrikkene i Romerriket eller laget av lokale våpensmeder etter romersk forbilde. Samfunnet de kom fra må ha vært godt organisert i høvdingeområder med et klassedelt samfunn, en form for gave- eller avgiftssystemer, med import og eksport til Romerriket som viktig næringsvei. Og lederne må ha vært utdannet i Europa, kanskje de hadde vært i Romernes tjeneste og reist fra India og Afrika til England. Gir dette et annet bilde av Norge fem hundre år før vikingetiden enn det som er vanlig ? Godt at hæren tapte, for hele deres utrustning ble ofret i en myr ved Århus, slik at MUSEUM kan reise på besøk til arkeolog Jørgen Illkjær for å høre om ”Den nye Norgeshistorien”. Medvirkende : Professor Jørgen Illkjær, Moesgård Museum, Jette Linnå og Axel Christophersen. Programleder Øyvind Arntsen26 min
- Utstillingen "Dyr i byen" på Oslo Bymuseum - Et dyrisk blikk på byhistorien, det er det vi forsøker på med denne utstillingen, sier avdelingsleder Linken Apall-Olsen ved Oslo bymuseum. - Vi vil skrive dyrene inn i byhistorien og forsøke å se Christiania og Oslos vekst fra 1850-tallet og helt fram til i dag fra dyrenes synsvinkel, sier hun. - Ingen dyr er kjæledyr, det er menneskene som gjør dem til kjæledyr, sier professor emerita fra Universitetet i Oslo, Liv Emma Thorsen. Hun har ikke bare brukt et helt forskerliv på å studere menneskenes forhold til dyr, men har også vært faglig ansvarlig for den nye utstillingen på Oslo Bymuseum i Frognerparken, «Dyr i byen». Lukten og lyden av hest … Den nære lukten av hestelort har alltid stått for meg som en av de delikateste dufter i verden, langt friskere enn f.eks. sjasmin og rose, og fylt av en langt mer håndfast poesi. Sitatet er hentet fra Johan Borgens oppvekstromaner om «Lillelord» på Oslo Vest. - Men slik var det, sier Liv Emma Thorsen. Byen hadde sine helt egne lukter og lyder, forskjellig fra årstid til årstid, preget av alt som hadde med hest å gjøre. De var jo over alt. Det var en hel «hesteøkonomi» rundt hesteholdet, og alt forsvant da bilene og maskinene erstattet hestene fra 1930-tallet og utover. Bella og Vesle-Brunen I MUSEUM forteller Thorsen og Apall-Olsen om mye mer enn hest. Egentlig handler utstillingen om menneskenes forhold til dyr, enten det er kjæledyr eller arbeidshester. Et eksempel på det er Henrik Wergelands hund «Bella» som står som et utstoppet tidsvitne i sin egen monter, utlånt fra Folkemuseet hvor hunden havnet etter at den hadde blitt testamentert til Zoologisk museum. - Selv om Wergeland var lyrisk glad i hunden og hun trofast lå ved hans side mens han var dødssyk, så ville Wergeland at den skulle bli utstoppet og utstilt på det nye Zoologisk museum. Det var tydeligvis ikke et uoverstigelig skille mellom natur og Medvirkende : Linken Apall-Olsen, Liv Emma Thorsen. Programleder Øyvind Arntsen.Ingen dyr er kjæledyrIngen dyr er kjæledyrUtstillingen "Dyr i byen" på Oslo Bymuseum - Et dyrisk blikk på byhistorien, det er det vi forsøker på med denne utstillingen, sier avdelingsleder Linken Apall-Olsen ved Oslo bymuseum. - Vi vil skrive dyrene inn i byhistorien og forsøke å se Christiania og Oslos vekst fra 1850-tallet og helt fram til i dag fra dyrenes synsvinkel, sier hun. - Ingen dyr er kjæledyr, det er menneskene som gjør dem til kjæledyr, sier professor emerita fra Universitetet i Oslo, Liv Emma Thorsen. Hun har ikke bare brukt et helt forskerliv på å studere menneskenes forhold til dyr, men har også vært faglig ansvarlig for den nye utstillingen på Oslo Bymuseum i Frognerparken, «Dyr i byen». Lukten og lyden av hest … Den nære lukten av hestelort har alltid stått for meg som en av de delikateste dufter i verden, langt friskere enn f.eks. sjasmin og rose, og fylt av en langt mer håndfast poesi. Sitatet er hentet fra Johan Borgens oppvekstromaner om «Lillelord» på Oslo Vest. - Men slik var det, sier Liv Emma Thorsen. Byen hadde sine helt egne lukter og lyder, forskjellig fra årstid til årstid, preget av alt som hadde med hest å gjøre. De var jo over alt. Det var en hel «hesteøkonomi» rundt hesteholdet, og alt forsvant da bilene og maskinene erstattet hestene fra 1930-tallet og utover. Bella og Vesle-Brunen I MUSEUM forteller Thorsen og Apall-Olsen om mye mer enn hest. Egentlig handler utstillingen om menneskenes forhold til dyr, enten det er kjæledyr eller arbeidshester. Et eksempel på det er Henrik Wergelands hund «Bella» som står som et utstoppet tidsvitne i sin egen monter, utlånt fra Folkemuseet hvor hunden havnet etter at den hadde blitt testamentert til Zoologisk museum. - Selv om Wergeland var lyrisk glad i hunden og hun trofast lå ved hans side mens han var dødssyk, så ville Wergeland at den skulle bli utstoppet og utstilt på det nye Zoologisk museum. Det var tydeligvis ikke et uoverstigelig skille mellom natur og Medvirkende : Linken Apall-Olsen, Liv Emma Thorsen. Programleder Øyvind Arntsen.26 min
- Fargebilder fra Levanger - Levanger fotomuseum forvalter unik fotohistorie Harald Renbjør fra Levanger kalte seg ikke fotograf, men kjemiker. I 1907 tok, og fremkalte han det første fargebildet her til lands. Og senere etablerte han landets første fargelaboratorium som fremkalte filmer for folk flest. Både bildene, laboratoriet og historien om Renbjør blir nå forvaltet av Levanger fotomuseum. - Han var en forskertype og et renessansemenneske. Interessen for Renbjør er økende, forteller museumsleder Aud Åse Reitan ved Levanger fotomuseum. Bygget orgler - Foreldrene hans bygget pipeorgler og harmonium. Allerede på 1860-tallet benyttet firmaet fotografier i markedsføringen. Det var nok der han fikk interesse for fotografering, forteller museumsfotograf Nils Torske. Både laboratoriet og bildesamlingen til Renbjør er en bærebjelke i Levanger fotomuseums samlinger. Harald Renbjør fattet tidlig interesse for fotografi og var lærling som 17 åring hos fotograf Røske i Trondheim. Vinteren 1909/10 ble han opptatt som elev på K.K. Graphische Lehrund Versuchanstalt i Wien på avdelingen for fotografi og reproduksjon. Skolen ble drevet av Hofrat Professor dr. Joseph Maria Eder. Eder var verdensleder på dette feltet. Senere studerte han kjemi ved Norges tekniske høyskole, nå NTNU i Trondheim, men uten å ta eksamen. Norges første fargefotografi i 1907 Harald Renbjør arbeidet først som kjemilærer ved Norges landbrukshøgskole, nå Universitetet for miljø- og biovitenskap i Ås. Han dro hjem til Levanger for å ta over familiedriften, Foto- og musikk forretningen fra 1926, som også utførte fremkallingstjenester for kundene. «Vi har presentert Renbjør også for det internasjonale fotopublikum. Blant annet i Polen hvor 70 000 mennesker så utstillingen Renbjør var representert på, forteller museumsleder Reitan. I begynnelsen av 2020 ble det blest om det første fargefotografiet Renbjør tok. Det er et bilde av en liten gutt som står på ski. - Vi visste ikke hvem denne gutten var. Gjennom sosiale medier ba vi om å få innspill. Det fikk vi til gangs. Det var antagelig ikke vanskeligere enn at det var Harald Renbjørs yngre bror, Reinar. Mange aviser skrev om saken vekket interesse til og med på Island, forteller Reitan. Medvirkende : Aud Åse Reitan. Nils Torske. Programleder Jan Henrik Ihlebæk . Musikk : «Bilder på en utstilling» av Modest Mussorgsky. Fremført av Jean Guillou.Fargebilder fra LevangerFargebilder fra LevangerFargebilder fra Levanger - Levanger fotomuseum forvalter unik fotohistorie Harald Renbjør fra Levanger kalte seg ikke fotograf, men kjemiker. I 1907 tok, og fremkalte han det første fargebildet her til lands. Og senere etablerte han landets første fargelaboratorium som fremkalte filmer for folk flest. Både bildene, laboratoriet og historien om Renbjør blir nå forvaltet av Levanger fotomuseum. - Han var en forskertype og et renessansemenneske. Interessen for Renbjør er økende, forteller museumsleder Aud Åse Reitan ved Levanger fotomuseum. Bygget orgler - Foreldrene hans bygget pipeorgler og harmonium. Allerede på 1860-tallet benyttet firmaet fotografier i markedsføringen. Det var nok der han fikk interesse for fotografering, forteller museumsfotograf Nils Torske. Både laboratoriet og bildesamlingen til Renbjør er en bærebjelke i Levanger fotomuseums samlinger. Harald Renbjør fattet tidlig interesse for fotografi og var lærling som 17 åring hos fotograf Røske i Trondheim. Vinteren 1909/10 ble han opptatt som elev på K.K. Graphische Lehrund Versuchanstalt i Wien på avdelingen for fotografi og reproduksjon. Skolen ble drevet av Hofrat Professor dr. Joseph Maria Eder. Eder var verdensleder på dette feltet. Senere studerte han kjemi ved Norges tekniske høyskole, nå NTNU i Trondheim, men uten å ta eksamen. Norges første fargefotografi i 1907 Harald Renbjør arbeidet først som kjemilærer ved Norges landbrukshøgskole, nå Universitetet for miljø- og biovitenskap i Ås. Han dro hjem til Levanger for å ta over familiedriften, Foto- og musikk forretningen fra 1926, som også utførte fremkallingstjenester for kundene. «Vi har presentert Renbjør også for det internasjonale fotopublikum. Blant annet i Polen hvor 70 000 mennesker så utstillingen Renbjør var representert på, forteller museumsleder Reitan. I begynnelsen av 2020 ble det blest om det første fargefotografiet Renbjør tok. Det er et bilde av en liten gutt som står på ski. - Vi visste ikke hvem denne gutten var. Gjennom sosiale medier ba vi om å få innspill. Det fikk vi til gangs. Det var antagelig ikke vanskeligere enn at det var Harald Renbjørs yngre bror, Reinar. Mange aviser skrev om saken vekket interesse til og med på Island, forteller Reitan. Medvirkende : Aud Åse Reitan. Nils Torske. Programleder Jan Henrik Ihlebæk . Musikk : «Bilder på en utstilling» av Modest Mussorgsky. Fremført av Jean Guillou.26 min
- Kranie-kremmeren Andreas Nordvi fra Varanger, etnografisk museum, dødsdommer, Kautokeinoopprøret og Baastede. Et program fra 2008 med konservator Leif Pareli i den daværende, samiske samlingen på Norsk Folkemuseum. Programleder Øyvind Arntsen. Podkasten lagt ut i anledning Den samiske nasjonaldagen i 2020.Samisk kranie-kremmer og BååstedeSamisk kranie-kremmer og BååstedeKranie-kremmeren Andreas Nordvi fra Varanger, etnografisk museum, dødsdommer, Kautokeinoopprøret og Baastede. Et program fra 2008 med konservator Leif Pareli i den daværende, samiske samlingen på Norsk Folkemuseum. Programleder Øyvind Arntsen. Podkasten lagt ut i anledning Den samiske nasjonaldagen i 2020.28 min
- januar 20206 episoder
- Da Viken var dansk, - Gullsporen fra Rygge ble funnet i 1872 og ble da regnet som den mest fantastiske og oppsiktsvekkende gjenstand fra vikingtiden i Norge. Men så kom Oseberg og Gullsporen fikk være litt mer i fred, bortsett fra at den i stilisert form har prydet kommunevåpenet til Rygge kommune helt til 1.januar 2020. Da ble Rygge kommune slått sammen med Moss og selveste Mossekråka måtte gi tapt for gullsporen som det felles, nye kommunevåpenet for den nye storkommunen. Gullsmedarbeid av verdensklasse I noen korte uker i januar 2020 gikk folk fra Moss og Rygge mann av huse for å se den virkelige gullsporen, på utlån til Moss by- og industrimuseum. Gullsporen og de to gullbeslagene som har hørt til remmen som har festet sporen til rytterens støvel er nå tilbake på Kulturhistorisk museum i Oslo. Utlånet kom i stand etter iherdig arbeid fra Moss bymuseum og som en gest til Moss bys 300-årsjubileum og sammenslåingen av Moss og Rygge kommuner. Gullgjenstandene er dekket av intrikate mønstre i gullperletråd og påloddede gullkorn, og vi ser en ubeskrivelig myldrende verden av dyr, fugler og mønstre stige opp nær sagt fra historiens dyp. Utenrikspolitikk i Vikingtiden I MUSEUM forteller arkeolog Frans-Arne Stylegar om hvordan gullsporen fra Rød har slående likhetstrekk med gullsporer funnet i graver som har tilhørt underkonger i det tysk-romerske rike. Dateringen stemmer med Hiddensee-stilen, ca andre halvpart av 900-tallet. - Jeg tror gullsporen kan ha vært en prydgjenstand gitt til en underkonge i det danske Viken, akkurat på samme måte som keiseren i det tysk-romerske rike ga slike sporer til sine markgrever, sier Stylegar. Jellingdynastiet i Danmark var på sitt høyeste på slutten av 900-tallet, og både sagakilder og innskriften på Jellingsteinene peker på at hele Viken var en del av Daneveldet på denne tiden. - Og i tillegg kan det jo stemme bra at gullsporen ble gravd ned og gjemt da Olav Haraldsson kom tilbake i 1015 og ville rense ut alt som smakte av dansk overherredømme, sier Stylegar. På den måten kan man se Gullsporen fra Rød som et lite eksempel på det utenrikspolitiske maktspillet som etterhvert førte til rikssamlingen i Norge. Medvirkende : Frans-Arne Stylegar. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 1.februar 2020. Musikk : No man is an Island – Kjetil BjørnstadGullsporen fra RyggeGullsporen fra RyggeDa Viken var dansk, - Gullsporen fra Rygge ble funnet i 1872 og ble da regnet som den mest fantastiske og oppsiktsvekkende gjenstand fra vikingtiden i Norge. Men så kom Oseberg og Gullsporen fikk være litt mer i fred, bortsett fra at den i stilisert form har prydet kommunevåpenet til Rygge kommune helt til 1.januar 2020. Da ble Rygge kommune slått sammen med Moss og selveste Mossekråka måtte gi tapt for gullsporen som det felles, nye kommunevåpenet for den nye storkommunen. Gullsmedarbeid av verdensklasse I noen korte uker i januar 2020 gikk folk fra Moss og Rygge mann av huse for å se den virkelige gullsporen, på utlån til Moss by- og industrimuseum. Gullsporen og de to gullbeslagene som har hørt til remmen som har festet sporen til rytterens støvel er nå tilbake på Kulturhistorisk museum i Oslo. Utlånet kom i stand etter iherdig arbeid fra Moss bymuseum og som en gest til Moss bys 300-årsjubileum og sammenslåingen av Moss og Rygge kommuner. Gullgjenstandene er dekket av intrikate mønstre i gullperletråd og påloddede gullkorn, og vi ser en ubeskrivelig myldrende verden av dyr, fugler og mønstre stige opp nær sagt fra historiens dyp. Utenrikspolitikk i Vikingtiden I MUSEUM forteller arkeolog Frans-Arne Stylegar om hvordan gullsporen fra Rød har slående likhetstrekk med gullsporer funnet i graver som har tilhørt underkonger i det tysk-romerske rike. Dateringen stemmer med Hiddensee-stilen, ca andre halvpart av 900-tallet. - Jeg tror gullsporen kan ha vært en prydgjenstand gitt til en underkonge i det danske Viken, akkurat på samme måte som keiseren i det tysk-romerske rike ga slike sporer til sine markgrever, sier Stylegar. Jellingdynastiet i Danmark var på sitt høyeste på slutten av 900-tallet, og både sagakilder og innskriften på Jellingsteinene peker på at hele Viken var en del av Daneveldet på denne tiden. - Og i tillegg kan det jo stemme bra at gullsporen ble gravd ned og gjemt da Olav Haraldsson kom tilbake i 1015 og ville rense ut alt som smakte av dansk overherredømme, sier Stylegar. På den måten kan man se Gullsporen fra Rød som et lite eksempel på det utenrikspolitiske maktspillet som etterhvert førte til rikssamlingen i Norge. Medvirkende : Frans-Arne Stylegar. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 1.februar 2020. Musikk : No man is an Island – Kjetil Bjørnstad26 min
- Neptun Sildeoljefabrikk, fra sild til sang i tankene Da Neptun sildeoljefabrikk på Melbu i Vesterålen produserte for fullt, gikk det døgnet rundt. Her ble sild ble til olje og mel. Men hardt fiske tok nesten knekken på forekomstene av vårgytende sild. Det ble stans i fisket. I 1986 måtte Neptun legges ned. Nå er fabrikkanlegget fredet. - Produksjonsutstyret ble solgt til Marokko, men all bygningsmasse ble stående og huser nå Norsk Fiskeindustrimuseum, forteller enhetsleder Fred Martinussen. Museet er en bit av Museum Nord og utvikles bit for bit. Bygningsmassen får nytt innhold. - Vi er stolte over konserttanken vår. Der det tidligere lå tonnevis med sild, har vi nå en unik konserttank. Neptun Royal Hall, som vi ynder å kalle den, sier Martinussen. Etterklangen i tanken er målt til 23 sekunder og det slår trolig knock out på de fleste av verdens katedraler. Vel om merke nå tanken er tom. - Vi kan få plass til bortimot 250 mennesker, da endrer akustikken seg, men klangen er fortsatt gedigen, sier enhetsleder Fred Martinussen. Det store lageret for sildemel utvikles nå til magasin for Museum Nord og fungerer også som utstillingslokalet. Håndverker og samfunnsviter Gunnar Norheim har synspunkter på hvilke historier museet skal formidle i fremtiden. - Anlegget står her slik det har vært. Det vitner om at her har det vært en fabrikk. Men i en tid hvor miljøvern og bærekraft er viktig, tror jeg er viktig og også få fram de negative sidene ved denne form for industri. Det er en kjensgjerning at rovdrift på vårgytende sild holdt på å utradere hele sildestammen. Den ble redda i siste liten. Det er også en del av Neptun Sildeoljefabrikks historie og som vi også bør formidle, sier Norheim. Neptun Sildeoljefabrikk var viktig for Melbu. Det luktet, men det luktet penger. På det meste ga olje- og melproduksjonen oppimot 100 arbeidsplasser. - Jeg arbeidet her som elektriker i 10 år. Det var på 60- og 70-tallet. En fantastisk arbeidsplass var det virkelig. Fabrikken gikk døgnet rundt. Hvis produksjonsutstyret sviktet, satte alle mann alt inn på å få produksjonen i gang igjen. Samholdet var unikt, sier Odd Johan Hansen. Sendt første gang 25. januar 2020, programleder Jan Henrik IhlebækNeptun sild og sangNeptun sild og sangNeptun Sildeoljefabrikk, fra sild til sang i tankene Da Neptun sildeoljefabrikk på Melbu i Vesterålen produserte for fullt, gikk det døgnet rundt. Her ble sild ble til olje og mel. Men hardt fiske tok nesten knekken på forekomstene av vårgytende sild. Det ble stans i fisket. I 1986 måtte Neptun legges ned. Nå er fabrikkanlegget fredet. - Produksjonsutstyret ble solgt til Marokko, men all bygningsmasse ble stående og huser nå Norsk Fiskeindustrimuseum, forteller enhetsleder Fred Martinussen. Museet er en bit av Museum Nord og utvikles bit for bit. Bygningsmassen får nytt innhold. - Vi er stolte over konserttanken vår. Der det tidligere lå tonnevis med sild, har vi nå en unik konserttank. Neptun Royal Hall, som vi ynder å kalle den, sier Martinussen. Etterklangen i tanken er målt til 23 sekunder og det slår trolig knock out på de fleste av verdens katedraler. Vel om merke nå tanken er tom. - Vi kan få plass til bortimot 250 mennesker, da endrer akustikken seg, men klangen er fortsatt gedigen, sier enhetsleder Fred Martinussen. Det store lageret for sildemel utvikles nå til magasin for Museum Nord og fungerer også som utstillingslokalet. Håndverker og samfunnsviter Gunnar Norheim har synspunkter på hvilke historier museet skal formidle i fremtiden. - Anlegget står her slik det har vært. Det vitner om at her har det vært en fabrikk. Men i en tid hvor miljøvern og bærekraft er viktig, tror jeg er viktig og også få fram de negative sidene ved denne form for industri. Det er en kjensgjerning at rovdrift på vårgytende sild holdt på å utradere hele sildestammen. Den ble redda i siste liten. Det er også en del av Neptun Sildeoljefabrikks historie og som vi også bør formidle, sier Norheim. Neptun Sildeoljefabrikk var viktig for Melbu. Det luktet, men det luktet penger. På det meste ga olje- og melproduksjonen oppimot 100 arbeidsplasser. - Jeg arbeidet her som elektriker i 10 år. Det var på 60- og 70-tallet. En fantastisk arbeidsplass var det virkelig. Fabrikken gikk døgnet rundt. Hvis produksjonsutstyret sviktet, satte alle mann alt inn på å få produksjonen i gang igjen. Samholdet var unikt, sier Odd Johan Hansen. Sendt første gang 25. januar 2020, programleder Jan Henrik Ihlebæk26 min
- En dag i Herrens forgård i året 1197 Oslofergene pendler til og fra Hovedøya og Aker brygge mange ganger i timen hver eneste dag. Men i Museum skal vi velge ut én bestemt dag, nemlig 1.august 1197. Akkurat den dagen lå hele fjorden mellom Akershusneset og Hovedøya fullt skipene til Kong Sverres krigsflåte. Birkebeinerne hadde nettopp plyndret baglerbyen Oslo og de brukte strendene på Hovedøya til å fordele byttet. Slik starter forfatter, idéhistoriker, pensjonert sogneprest og nåværende seniorprest i Oslo Domkirke sin fortelling i Museum. Gervin tar oss med opp til ruinene etter Cistercienserklosteret, som fortsatt er temmelig imponerende med flere meter høye murer mange steder. • Hvorfor munkene kom hit vet vi ikke helt, men det lå jo en kirke her fra før. Kanskje det var Benediktinerne som hadde forøkt å etablere seg ført, sier Gervin. I boken «En dag i Herrens forgårder, med munkene på Hovedøya 1.august 1197», følger Gervin munkene gjennom et helt døgn, med detaljerte beskrivelser av alle tidebønner og gjøremål. I MUSEUM får vi høre litt om livet på innsiden av murene, blant annet at munkene var vegetarianere, stort sett. Det vil si, de spiste ikke kjøtt som hadde fire ben, men kunne godt spise for eksempel duer. • Det gikk i rotfrukter, fisk og enkel kost. Ofte ikke mer enn ett måltid om dagen, men det kunne avhenge av årstidene, sier Gervin. Gervin loser oss gjennom den store ruin-labyrinten og tar oss med inn i kirkerommet, refectoriet og armatoiret. Vi får også høre om dormatoriet og parlatoriet. Det siste rommet var det eneste sted korbrødrene kunne snakke. Ellers var det streng taushet og stort forbudt å snakke, både for korbrøædre og legbrødre. • Den dag i dag heter det jo armoire på fransk om et bokskap. For armatoriet, «våpenrommet» i klosteret, var ikke fylt med fysiske våpen, men med åndens våpen. Nemlig bøker, sier Knut Gervin. Medvirkende : Karl Gervin. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 18/1 2020Munkene på HovedøyaMunkene på HovedøyaEn dag i Herrens forgård i året 1197 Oslofergene pendler til og fra Hovedøya og Aker brygge mange ganger i timen hver eneste dag. Men i Museum skal vi velge ut én bestemt dag, nemlig 1.august 1197. Akkurat den dagen lå hele fjorden mellom Akershusneset og Hovedøya fullt skipene til Kong Sverres krigsflåte. Birkebeinerne hadde nettopp plyndret baglerbyen Oslo og de brukte strendene på Hovedøya til å fordele byttet. Slik starter forfatter, idéhistoriker, pensjonert sogneprest og nåværende seniorprest i Oslo Domkirke sin fortelling i Museum. Gervin tar oss med opp til ruinene etter Cistercienserklosteret, som fortsatt er temmelig imponerende med flere meter høye murer mange steder. • Hvorfor munkene kom hit vet vi ikke helt, men det lå jo en kirke her fra før. Kanskje det var Benediktinerne som hadde forøkt å etablere seg ført, sier Gervin. I boken «En dag i Herrens forgårder, med munkene på Hovedøya 1.august 1197», følger Gervin munkene gjennom et helt døgn, med detaljerte beskrivelser av alle tidebønner og gjøremål. I MUSEUM får vi høre litt om livet på innsiden av murene, blant annet at munkene var vegetarianere, stort sett. Det vil si, de spiste ikke kjøtt som hadde fire ben, men kunne godt spise for eksempel duer. • Det gikk i rotfrukter, fisk og enkel kost. Ofte ikke mer enn ett måltid om dagen, men det kunne avhenge av årstidene, sier Gervin. Gervin loser oss gjennom den store ruin-labyrinten og tar oss med inn i kirkerommet, refectoriet og armatoiret. Vi får også høre om dormatoriet og parlatoriet. Det siste rommet var det eneste sted korbrødrene kunne snakke. Ellers var det streng taushet og stort forbudt å snakke, både for korbrøædre og legbrødre. • Den dag i dag heter det jo armoire på fransk om et bokskap. For armatoriet, «våpenrommet» i klosteret, var ikke fylt med fysiske våpen, men med åndens våpen. Nemlig bøker, sier Knut Gervin. Medvirkende : Karl Gervin. Programleder Øyvind Arntsen. Sendt første gang 18/1 202026 min
- Keiser Wilhelm II var norgesvenn av rang. Han var betatt av det urgermanske og falt for norsk dragestil da han så Frognerseteren og Hasselbakken restaurant på St.Hanshaugen under et offisielt statsbesøk i Christiania i 1890. Slike bygg ville han ha på sin matrosstasjon Kongsnæs i residensbyen Potsdam. Og slik ble det. Matrostasjonen «Ventehallen på matrosstasjonen ble skutt i brann de siste dagene av 2. verdenskrig. Nå er «Die Norwegische Visitenkarte in Potsdam» gjenreist, sier lokalhistorikeren Volker Schneeweiss. I 20 år har han og et tyvetalls andre norgesentusiaster i Berlin og Potsdam arbeidet for å gjenreise den flotte ventehallen. I september 2019 foregikk den offisielle åpningen av bygget. Med Norges ambassadør i Tyskland, Petter Ølberg, til stede. «Vi på den norske ambassaden i Berlin har fulgt prosjektet alle disse årene. Det er flott at de fikk det til, sier Ølberg. Hasselbakken på St.Hanshaugen Historiker Stefan Gammelien – han har doktorgrad på keiserens forhold til Norge og Sverige og sier at keiseren var opptatt av det urgermanske.. «Keiseren mente han fant det i Norge, der folket i århundrene hadde taklet det barske klimaet og overlevd. Han identifiserte seg med det, sier Gammelien. Audun Engh er med i foreningen Hasselbakkens venner. Der arbeides det med å få gjenreist Hasselbakken restaurant på St. Hanshaugen. I Potsdam har de gjenreist det som var identisk med arkitekt Holm Hansen Munthes tegninger til Hasselbakken restaurant og Frognerseteren. «Jeg håper Kongsnæs kan bli et treffpunkt for nordmenn bosatt i Berlin og ønsker selvfølgelig alle nordmenn på reise til å besøke dette stedet, sier Volker Schneeweiss. Arbeidene med å restaurere de to andre bygningene i dragestil pågår nå. Programleder Jan Henrik Ihlebæk Sendt første gang 11.01.2020Et norsk visittkort i PotsdamEt norsk visittkort i Potsdam Keiser Wilhelm II var norgesvenn av rang. Han var betatt av det urgermanske og falt for norsk dragestil da han så Frognerseteren og Hasselbakken restaurant på St.Hanshaugen under et offisielt statsbesøk i Christiania i 1890. Slike bygg ville han ha på sin matrosstasjon Kongsnæs i residensbyen Potsdam. Og slik ble det. Matrostasjonen «Ventehallen på matrosstasjonen ble skutt i brann de siste dagene av 2. verdenskrig. Nå er «Die Norwegische Visitenkarte in Potsdam» gjenreist, sier lokalhistorikeren Volker Schneeweiss. I 20 år har han og et tyvetalls andre norgesentusiaster i Berlin og Potsdam arbeidet for å gjenreise den flotte ventehallen. I september 2019 foregikk den offisielle åpningen av bygget. Med Norges ambassadør i Tyskland, Petter Ølberg, til stede. «Vi på den norske ambassaden i Berlin har fulgt prosjektet alle disse årene. Det er flott at de fikk det til, sier Ølberg. Hasselbakken på St.Hanshaugen Historiker Stefan Gammelien – han har doktorgrad på keiserens forhold til Norge og Sverige og sier at keiseren var opptatt av det urgermanske.. «Keiseren mente han fant det i Norge, der folket i århundrene hadde taklet det barske klimaet og overlevd. Han identifiserte seg med det, sier Gammelien. Audun Engh er med i foreningen Hasselbakkens venner. Der arbeides det med å få gjenreist Hasselbakken restaurant på St. Hanshaugen. I Potsdam har de gjenreist det som var identisk med arkitekt Holm Hansen Munthes tegninger til Hasselbakken restaurant og Frognerseteren. «Jeg håper Kongsnæs kan bli et treffpunkt for nordmenn bosatt i Berlin og ønsker selvfølgelig alle nordmenn på reise til å besøke dette stedet, sier Volker Schneeweiss. Arbeidene med å restaurere de to andre bygningene i dragestil pågår nå. Programleder Jan Henrik Ihlebæk Sendt første gang 11.01.202026 min
- Ekstra podkast fra Appleton og London Fra sitt private tilfluktssted på Appleton i Norfolk i England, dro dronning Maud inn til London for juleshopping i november 1938. I denne ekstra podkasten forteller dronningens biograf, Tor Bomann-Larsen om Mauds siste dager på Claridges hotell og The London Clinic, og vi får høre om hvordan det var på Appleton House der prinsesse Maud og prins Carl av Danmark levde lykkelig i mange år før de måtte akseptere familiens skjebne og bli konge og dronning av Norge. Dette er en collage av flere programmer fra 2009, og bygger også på Museums dokumentarfilmer «Kongelige fotografer» fra 2015, som fortsatt ligger i appen NRK TV. Et privat dronningrike Dronning Maud tilbrakte inntil fem måneder hvert år på Appleton House i Norfolk i England. Her hadde hun sitt private dronningrike, med hester, have, spaserturer og selskapelighet. Det vakre teglsteinshuset lå en kort ridetur fra Sandringham Estate, den private og slottslignende herregården hvor resten av den britiske kongefamilien var samlet hver jul, og som fortsatt er et sted den utvidede storfamilien Windsor ofte trekker seg tilbake til. Appleton House var en moderne herskapsvilla dekket av villvin, med hageanlegg, staller og turstier. Allerede i 1896, da prinsesse Maud og prins Carl av Danmark fikk huset i bryllupsgave av kong Edward den 7., var det sentralfyr, innlagt vann og elektrisitet. Et fast tjenerskap sto klart året rundt, og det nygifte paret, som ikke ante at de en gang skulle bli kalt til den norske trone, delte sin tid mellom København og Appleton . Sirkus Maud Det som en gang var «et lite paradis», som Maud skriver i et privat brev, ble etter hvert en kile mellom Dronning Maud og Kong Haakon. I denne podkasten forteller kongebiograf Tor Bomann-Larsen om hvordan Dronning Maud etter første verdenskrig tilbrakte inntil fem måneder på Appleton hvert år. Hun reiste på et kort våropphold, og kom tilbake i slutten av september for å bli til juletider. Hver gang ble flyttingen organiserty som en stor ekspedisjon, med togvogner fulle av hester, utstyr, kokker og alt som hørte til. Dronning Maud var del av både den britiske, danske og norske kongefamilie og deltok ofte i arrangementer både på Buckingham palace og på Sandringham. Ensom slutt på Claridges En tur inn til Claridges hotell og juleshopping i London hørte alltid med når Dronning Maud reiste på sin høsttur. Men da Dronning Maud ankom sin suite i byen i november 1938 var noe galt. Hun klaget på magesmerter og ble undersøkt av de kongelige leger som kom til hotellet. To dager senere var hun operert for ”et maveonde” på den private The London Clinic i Harley street, og det var sendt bud etter kong Haakon, som var på vei fra Norge. Haakon og Maud snakket sammen en siste gang etter operasjonen den 16.november, og det så ut som om dronningen skulle komme seg, men natt til 20.november, klokken 00.25 døde dronning Maud alene i sitt rom på sykehuset, med en sykepleier på nattevakt ved sin side. I MUSEUM forteller dronningens biograf. Tor Bomann-Larsen om Mauds siste dager, og om hvordan Appleton ble gitt tilbake til det engelske kongehuset allerede i 1938. Huset ble revet midt på 1980-tallet, men haveanlegget er fortsatt inntakt. Disse programmene ble sendt første gang i 2009 og 2015. Tor Bomann-Larsens kongebiografi ble avsluttet høsten 2019 med bind 8 : «Kongen». Programleder Øyvind ArntsenHvem var Dronning Maud ?Hvem var Dronning Maud ?Ekstra podkast fra Appleton og London Fra sitt private tilfluktssted på Appleton i Norfolk i England, dro dronning Maud inn til London for juleshopping i november 1938. I denne ekstra podkasten forteller dronningens biograf, Tor Bomann-Larsen om Mauds siste dager på Claridges hotell og The London Clinic, og vi får høre om hvordan det var på Appleton House der prinsesse Maud og prins Carl av Danmark levde lykkelig i mange år før de måtte akseptere familiens skjebne og bli konge og dronning av Norge. Dette er en collage av flere programmer fra 2009, og bygger også på Museums dokumentarfilmer «Kongelige fotografer» fra 2015, som fortsatt ligger i appen NRK TV. Et privat dronningrike Dronning Maud tilbrakte inntil fem måneder hvert år på Appleton House i Norfolk i England. Her hadde hun sitt private dronningrike, med hester, have, spaserturer og selskapelighet. Det vakre teglsteinshuset lå en kort ridetur fra Sandringham Estate, den private og slottslignende herregården hvor resten av den britiske kongefamilien var samlet hver jul, og som fortsatt er et sted den utvidede storfamilien Windsor ofte trekker seg tilbake til. Appleton House var en moderne herskapsvilla dekket av villvin, med hageanlegg, staller og turstier. Allerede i 1896, da prinsesse Maud og prins Carl av Danmark fikk huset i bryllupsgave av kong Edward den 7., var det sentralfyr, innlagt vann og elektrisitet. Et fast tjenerskap sto klart året rundt, og det nygifte paret, som ikke ante at de en gang skulle bli kalt til den norske trone, delte sin tid mellom København og Appleton . Sirkus Maud Det som en gang var «et lite paradis», som Maud skriver i et privat brev, ble etter hvert en kile mellom Dronning Maud og Kong Haakon. I denne podkasten forteller kongebiograf Tor Bomann-Larsen om hvordan Dronning Maud etter første verdenskrig tilbrakte inntil fem måneder på Appleton hvert år. Hun reiste på et kort våropphold, og kom tilbake i slutten av september for å bli til juletider. Hver gang ble flyttingen organiserty som en stor ekspedisjon, med togvogner fulle av hester, utstyr, kokker og alt som hørte til. Dronning Maud var del av både den britiske, danske og norske kongefamilie og deltok ofte i arrangementer både på Buckingham palace og på Sandringham. Ensom slutt på Claridges En tur inn til Claridges hotell og juleshopping i London hørte alltid med når Dronning Maud reiste på sin høsttur. Men da Dronning Maud ankom sin suite i byen i november 1938 var noe galt. Hun klaget på magesmerter og ble undersøkt av de kongelige leger som kom til hotellet. To dager senere var hun operert for ”et maveonde” på den private The London Clinic i Harley street, og det var sendt bud etter kong Haakon, som var på vei fra Norge. Haakon og Maud snakket sammen en siste gang etter operasjonen den 16.november, og det så ut som om dronningen skulle komme seg, men natt til 20.november, klokken 00.25 døde dronning Maud alene i sitt rom på sykehuset, med en sykepleier på nattevakt ved sin side. I MUSEUM forteller dronningens biograf. Tor Bomann-Larsen om Mauds siste dager, og om hvordan Appleton ble gitt tilbake til det engelske kongehuset allerede i 1938. Huset ble revet midt på 1980-tallet, men haveanlegget er fortsatt inntakt. Disse programmene ble sendt første gang i 2009 og 2015. Tor Bomann-Larsens kongebiografi ble avsluttet høsten 2019 med bind 8 : «Kongen». Programleder Øyvind Arntsen27 min
- Året som gikk - Museums årskavalkade 2019 Årskavalkaden til Museum er noen klipp som spenner fra oldgermanske runer og feltarbeid i de bratte liene ned mot Sognefjorden,- på jakt etter gamle furutrær, til et besøk på British Library og originalmanuskriptet som forteller om Ottars reise. Alt er med Nyttårshilsen fra programlederne Jan Henrik Ihlebæk og Øyvind Arntsen. Godt, nytt år ! "Erilar".... Runene på Øverbysteinen er ikke ferdig tolket, men i Museum får vi et forslag på hva første linje kan bety. «Erilar raskar runor….». På runesteinen på Kuli midt i Trondheimsfjorden står det at bautaen ble reist da «kristendommen hadde virket 12 vintre i Nuriki». I hvert fall er dette runeforsker Jan Ragnar Haglands tolkning. I så falkl har vi både kristendommen og navnet på landet for første gang i historien. - Men det er ikke sikkert det er riktig, sier Hagland, som argumenterer både for og imot sin tolkning av teksten på runesteinen. Et språk eller en dialekt ? I MUSEUM hopper vi lett fram og tilbake i kalenderen og prøver å finne en rød tråd fra program til program. Mye handler om språk, så det er ikke overraskende at vi får høre noen setninger av det merkelige språket Älvdalsk. – Men er det et språk eller en dialekt, spør språkforsker Sylvfest Lomheim, som er med på turen til Dalsland. I denne kavalkaden skal vi også innom «Anglo-Saxon Kingdoms» på British Library, vi skal spise klippfisk i Kristiansund, reise med ferge til Frønningen og det blir også en klang av oldgermansk når professor James Knirk framfører teksten på Tunesteinen i oldgermansk stil slik tonen kan ha vært på 400-tallet. Sendt første gang 04/1 2020Klippfisk, runer og Ottars reiseKlippfisk, runer og Ottars reiseÅret som gikk - Museums årskavalkade 2019 Årskavalkaden til Museum er noen klipp som spenner fra oldgermanske runer og feltarbeid i de bratte liene ned mot Sognefjorden,- på jakt etter gamle furutrær, til et besøk på British Library og originalmanuskriptet som forteller om Ottars reise. Alt er med Nyttårshilsen fra programlederne Jan Henrik Ihlebæk og Øyvind Arntsen. Godt, nytt år ! "Erilar".... Runene på Øverbysteinen er ikke ferdig tolket, men i Museum får vi et forslag på hva første linje kan bety. «Erilar raskar runor….». På runesteinen på Kuli midt i Trondheimsfjorden står det at bautaen ble reist da «kristendommen hadde virket 12 vintre i Nuriki». I hvert fall er dette runeforsker Jan Ragnar Haglands tolkning. I så falkl har vi både kristendommen og navnet på landet for første gang i historien. - Men det er ikke sikkert det er riktig, sier Hagland, som argumenterer både for og imot sin tolkning av teksten på runesteinen. Et språk eller en dialekt ? I MUSEUM hopper vi lett fram og tilbake i kalenderen og prøver å finne en rød tråd fra program til program. Mye handler om språk, så det er ikke overraskende at vi får høre noen setninger av det merkelige språket Älvdalsk. – Men er det et språk eller en dialekt, spør språkforsker Sylvfest Lomheim, som er med på turen til Dalsland. I denne kavalkaden skal vi også innom «Anglo-Saxon Kingdoms» på British Library, vi skal spise klippfisk i Kristiansund, reise med ferge til Frønningen og det blir også en klang av oldgermansk når professor James Knirk framfører teksten på Tunesteinen i oldgermansk stil slik tonen kan ha vært på 400-tallet. Sendt første gang 04/1 202026 min