- Kategori:
- Dokumentar
- Format:
- Podkast
- Lengde:
- 34 min
- Dato:
- 27. februar 2014
- Programleder
- Anne Dorte Lunås
- Medvirkende
- Ingvild Røsand
Andre har også hørt
- mai 20121 episoder
- september 20121 episoder
- oktober 20121 episoder
- november 20121 episoder
- desember 20121 episoder
- februar 20131 episoder
- mai 20131 episoder
- oktober 20131 episoder
- februar 20141 episoder
- april 20141 episoder
- mai 20141 episoder
- april 20151 episoder
- september 20151 episoder
- oktober 20152 episoder
- Popartisten Kaja Gunnufsen (27) slo gjennom som musiker våren 2014. Låtene hennes handler om å være singel og desperat etter et ligg. Debutalbumet «Faen, Kaja» kan oppsummeres som en melodramatisk skildring av ung singelhverdag i Oslo. Så skjedde det som forandret alt. Kaja møtte Tim Salvesen. Det gikk fort. På under et år fikk hun samboer, leilighet og baby. Hun er den første i vennegjengen som blir forelder. Mammabobla, søvnløse netter og ny prioritering. Hvordan er livet når alle andre fortsetter som før? Hva skal Kaja lage sanger om nå? Hvorfor tar det så mye tid å ha barn? Er det så sosiale medier-fint som vi ser fra utsiden eller kan det også være vanskelig? En dokumentar av Mari Aftret Mørtvedt.Fra pop til puppFra pop til puppPopartisten Kaja Gunnufsen (27) slo gjennom som musiker våren 2014. Låtene hennes handler om å være singel og desperat etter et ligg. Debutalbumet «Faen, Kaja» kan oppsummeres som en melodramatisk skildring av ung singelhverdag i Oslo. Så skjedde det som forandret alt. Kaja møtte Tim Salvesen. Det gikk fort. På under et år fikk hun samboer, leilighet og baby. Hun er den første i vennegjengen som blir forelder. Mammabobla, søvnløse netter og ny prioritering. Hvordan er livet når alle andre fortsetter som før? Hva skal Kaja lage sanger om nå? Hvorfor tar det så mye tid å ha barn? Er det så sosiale medier-fint som vi ser fra utsiden eller kan det også være vanskelig? En dokumentar av Mari Aftret Mørtvedt.31 min
- Stig Roar og Øyvind er hekta på 1800-talet. Nå skal dei møtast for første gong – på fest hos Stig Roar.Født i feil århundreFødt i feil århundreStig Roar og Øyvind er hekta på 1800-talet. Nå skal dei møtast for første gong – på fest hos Stig Roar.34 min
- november 20152 episoder
- - Jeg har blitt plaga fra dag en. Jeg fikk ikke kontakt med noen, ble utestengt og hadde ingen venner, sier Laila Solberg (22). Laila er definert som «lettere utviklingshemmet», som betyr at hun bruker lengre tid på å lære enn andre. På barne- og ungdomsskolen slet hun med å passe inn. Hun gråt hver dag etter skolen og reagerte ofte med ukontrollerte sinneutbrudd. – Det å bli mobba er veldig fælt, tungt og grusomt. Jeg sa fra til lærerne to ganger og første gang skjedde det ingenting. Tilslutt sa det pang og da fortalte jeg alt og da ble det heldigvis stoppa, sier Silje Fridjofsen (19). Silje er den yngste i en søskenflokk på fire. Hun var med på speideren og hadde noen venner, men ingen hun følte at hun kunne betro seg til og som hun var venn med på ordentlig. Laila Solberg (22) og Silje Fridjofsen (19) møttes på Peder Morset Folkehøyskole i fjor. Da ble de bestevenner. For første gang i livet har de ordentlige venner, som både tar og gir. Hvordan er det å vokse opp uten nære venner? Hva er en ekte venn? Hvordan er det å være «lettere utviklingshemma»? Hvordan går jentene videre etter en barndom med mobbing? En dokumentar av Mari Aftret Mørtvedt.Å vokse opp uten vennerÅ vokse opp uten venner- Jeg har blitt plaga fra dag en. Jeg fikk ikke kontakt med noen, ble utestengt og hadde ingen venner, sier Laila Solberg (22). Laila er definert som «lettere utviklingshemmet», som betyr at hun bruker lengre tid på å lære enn andre. På barne- og ungdomsskolen slet hun med å passe inn. Hun gråt hver dag etter skolen og reagerte ofte med ukontrollerte sinneutbrudd. – Det å bli mobba er veldig fælt, tungt og grusomt. Jeg sa fra til lærerne to ganger og første gang skjedde det ingenting. Tilslutt sa det pang og da fortalte jeg alt og da ble det heldigvis stoppa, sier Silje Fridjofsen (19). Silje er den yngste i en søskenflokk på fire. Hun var med på speideren og hadde noen venner, men ingen hun følte at hun kunne betro seg til og som hun var venn med på ordentlig. Laila Solberg (22) og Silje Fridjofsen (19) møttes på Peder Morset Folkehøyskole i fjor. Da ble de bestevenner. For første gang i livet har de ordentlige venner, som både tar og gir. Hvordan er det å vokse opp uten nære venner? Hva er en ekte venn? Hvordan er det å være «lettere utviklingshemma»? Hvordan går jentene videre etter en barndom med mobbing? En dokumentar av Mari Aftret Mørtvedt.27 min
- Elida Sageidet (22) er blant de høyeste kvinnene i Norge. Med sine 191,5 cm skilte hun seg til og med ut når gruppa Høye kvinner i høye hæler møttes. For å være med i den gruppa må man være over 180 cm. – Jeg hadde på de høyeste hælene og jeg var høyest, så der alle de andre fikk følelsen av å møte noen som var høyere enn seg, fikk ikke jeg det. Men det var hyggelig å gi folk den følelsen da. Til deg som lurer: Ja, været er det samme «der oppe». Og ja, hun er høy. Elida er, som mange andre som skiller seg ut med høyden sin, overrasket over hvor frekke folk kan være. – Jeg har sett meg i speilet, jeg vet at jeg er høy. Jeg skjønner ikke hvorfor andre skal påpeke det! Sier man det til en person som er veldig liten eller veldig tjukk? Og selv om Elida er stolt av å være høy, byr det å ha en annen størrelse enn normalen på en rekke problemer. Klær er for korte, sko er for små – og potensielle kjærester er egentlig for korte og for små de også. Så hva gjør en av Norges høyeste kvinner for å finne det hun trenger? En dokumentar av Anne Dorte Lunås.Mitt liv som høyMitt liv som høyElida Sageidet (22) er blant de høyeste kvinnene i Norge. Med sine 191,5 cm skilte hun seg til og med ut når gruppa Høye kvinner i høye hæler møttes. For å være med i den gruppa må man være over 180 cm. – Jeg hadde på de høyeste hælene og jeg var høyest, så der alle de andre fikk følelsen av å møte noen som var høyere enn seg, fikk ikke jeg det. Men det var hyggelig å gi folk den følelsen da. Til deg som lurer: Ja, været er det samme «der oppe». Og ja, hun er høy. Elida er, som mange andre som skiller seg ut med høyden sin, overrasket over hvor frekke folk kan være. – Jeg har sett meg i speilet, jeg vet at jeg er høy. Jeg skjønner ikke hvorfor andre skal påpeke det! Sier man det til en person som er veldig liten eller veldig tjukk? Og selv om Elida er stolt av å være høy, byr det å ha en annen størrelse enn normalen på en rekke problemer. Klær er for korte, sko er for små – og potensielle kjærester er egentlig for korte og for små de også. Så hva gjør en av Norges høyeste kvinner for å finne det hun trenger? En dokumentar av Anne Dorte Lunås.25 min
- februar 20162 episoder
- Håvard Ryan (29) har funnet sin lidenskap i livet. Det beste han vet, er å reise rundt til ulike samfunnshus i Oslo for å få grisebank av svette menn i tights. Håvard er til daglig lærer på en videregående skole – men det er ikke da han lever. Han lever først når en maskert mann spretter opp fra bakken og druser begge beina rett i fjeset hans. Eller når han blir skjelt ut av en mann på 180 kilo, for så å få en stol plantet over ryggen. Håvard driver nemlig med wrestling. Han er faktisk direkte avhengig av det – av flere grunner: – Jeg har jo den hjerneblødningen som gjør at jeg nesten ikke får sove. Og jeg klarer ikke å lese lenger. – Wrestlingen hjelper jo meg med å sove da. Men jeg har fått streng beskjed om å aldri ta et slag mot huet igjen. Litt avhengig av hvor mye du vet om wrestling, så reagerer du nok på dette utsagnet på én av to ulike måter: 1. Hvorfor vil en person med hjerneblødning risikere helsa ved å få juling på daglig basis? 2. Er ikke wrestling uansett «fake»? I denne dokumentaren vil jeg forsøke å svare på begge disse spørsmålene. Velkommen bak gardinene til verdens mest myteomspunnede sport. En dokumentar av Ken Wasenius-Nilsen.På helsa løsPå helsa løsHåvard Ryan (29) har funnet sin lidenskap i livet. Det beste han vet, er å reise rundt til ulike samfunnshus i Oslo for å få grisebank av svette menn i tights. Håvard er til daglig lærer på en videregående skole – men det er ikke da han lever. Han lever først når en maskert mann spretter opp fra bakken og druser begge beina rett i fjeset hans. Eller når han blir skjelt ut av en mann på 180 kilo, for så å få en stol plantet over ryggen. Håvard driver nemlig med wrestling. Han er faktisk direkte avhengig av det – av flere grunner: – Jeg har jo den hjerneblødningen som gjør at jeg nesten ikke får sove. Og jeg klarer ikke å lese lenger. – Wrestlingen hjelper jo meg med å sove da. Men jeg har fått streng beskjed om å aldri ta et slag mot huet igjen. Litt avhengig av hvor mye du vet om wrestling, så reagerer du nok på dette utsagnet på én av to ulike måter: 1. Hvorfor vil en person med hjerneblødning risikere helsa ved å få juling på daglig basis? 2. Er ikke wrestling uansett «fake»? I denne dokumentaren vil jeg forsøke å svare på begge disse spørsmålene. Velkommen bak gardinene til verdens mest myteomspunnede sport. En dokumentar av Ken Wasenius-Nilsen.35 min
- – Jeg liker ikke ordet kreftblogg. Jeg vil heller si at jeg bare blogger. Amanda Iversen Orlich er 21 år, Natur og Ungdom-ansatt og har den sjeldne kreftformen Mesoteliom. Hvis kreftlegen som snakket med henne den mørke høstdagen i 2013 hadde fått rett, skulle hun ha dødd innen jul samme år. Etter å ha fått diagnosen begynte Amanda å blogge. Hun var åpen om alt, viste bilder av den oppblåste magen sin. Men hun aksepterte aldri dødsdommen. – På alle såkalte kreftblogger skriver de om det å skulle dø, som om de har gitt opp. Jeg synes det er rart at noen vil akseptere å skulle dø. Det har aldri vært aktuelt for meg. Amandas eneste mål ble å motbevise den legen. Å leve! Heldigvis har hun masse erfaring fra å kjempe mot mektige krefter. Akkurat nå er hun en av Natur og Ungdom-aksjonistene som lenker seg fast til gravemaskiner ved Førdefjorden, i håp om å hindre gruveboringene. Der risikerer hun glattcelle og bøter på 20.000 kroner, men det er jo ingenting. – Det er godt å bidra. Å føle at jeg gjør noe som betyr noe. Også er det veldig god stemning her. Men hva skjuler seg egentlig der inne i hodet til Amanda? Hvor har hun gjemt skrekken og redselen? Og hva sier de på neste kontroll på sykehuset? En dokumentar av Anne Dorte Lunås.Å lenke seg fast til verdenÅ lenke seg fast til verden– Jeg liker ikke ordet kreftblogg. Jeg vil heller si at jeg bare blogger. Amanda Iversen Orlich er 21 år, Natur og Ungdom-ansatt og har den sjeldne kreftformen Mesoteliom. Hvis kreftlegen som snakket med henne den mørke høstdagen i 2013 hadde fått rett, skulle hun ha dødd innen jul samme år. Etter å ha fått diagnosen begynte Amanda å blogge. Hun var åpen om alt, viste bilder av den oppblåste magen sin. Men hun aksepterte aldri dødsdommen. – På alle såkalte kreftblogger skriver de om det å skulle dø, som om de har gitt opp. Jeg synes det er rart at noen vil akseptere å skulle dø. Det har aldri vært aktuelt for meg. Amandas eneste mål ble å motbevise den legen. Å leve! Heldigvis har hun masse erfaring fra å kjempe mot mektige krefter. Akkurat nå er hun en av Natur og Ungdom-aksjonistene som lenker seg fast til gravemaskiner ved Førdefjorden, i håp om å hindre gruveboringene. Der risikerer hun glattcelle og bøter på 20.000 kroner, men det er jo ingenting. – Det er godt å bidra. Å føle at jeg gjør noe som betyr noe. Også er det veldig god stemning her. Men hva skjuler seg egentlig der inne i hodet til Amanda? Hvor har hun gjemt skrekken og redselen? Og hva sier de på neste kontroll på sykehuset? En dokumentar av Anne Dorte Lunås.37 min
- mars 20161 episoder